Folkens. Jeg synes det er altfor mye fokus på hva vi er i mot i dagens politikk. Vi er i mot dagens nye regjering, og i hvert fall i mot Kjell Ingolf Ropstad. Vi er i mot innvandring og bompenger. Vi er i mot høyrepopulisme og kommersialisering. Jeg synes vi skal bli mye flinkere til å snakke om hva vi er for. Det er en av flere grunner til at jeg for første gang står på listen til et politisk parti før et valg.

Foran årets kommunevalg står jeg nemlig på listen til Oslo SV. Riktignok er jeg på 10. plass, langt utenfor de kummulerte. Det betyr at det er svært liten sannsynlighet for at jeg blir valgt inn i hovedstadens bystyre, men at det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å drive valgkamp for SV. På en dag der vi har fått en regjering som ikke deler mitt syn på store deler av politikken, passer det godt å skrive litt om hvorfor jeg har lyst til å være med på å bestemme utviklingen av Oslo. En utvikling som for meg først og fremst betyr at Oslo skal være verdens mest inkluderende og mangfoldige by. En by der folk skal kunne leve i tråd med egne ønsker og verdier.

En av de tingene som gjør meg mest bekymret er at det ekstreme er i ferd med å bli det normale. Jeg har på mange måter innfunnet meg med at ordet integrering er noe alle i dag bruker. Det som overrasker meg er at ordet assimilering også begynner å bli stuerent. At folk skal gi avkall på sin kultur og sine verdier for å leve som majoriteten gjør. Jeg bor på Bjørndal i Søndre Nordstrand. En bydel med en ung befolkning som vokser opp i den delen av landet med størst andel folk med bakgrunn fra andre steder i verden. Det synes jeg er fantastisk. På ungdomsskolen der jeg er FAU-leder er det elever fra over 50 ulike nasjonaliteter. Jeg elsker det. Jeg forventer ikke at alle skal gjøre det. For noen kan det være nok å akseptere det. Altså. Jeg elsker det, men skal vi som samfunn dra nytte av dette mangfoldet så må vi jo ikke nøye oss med assimilering eller integrering. Vi må la dette mangfoldet forandre samfunnet. Til det bedre. Inkludering handler om å bevare mangfoldet. At folk skal ha muligheten til å være seg selv i et mangfoldig inkluderende samfunn. Inkludering viser vei videre.

Jeg er opptatt av verdier. At vi er nødt til å utforske mine og dine verdier når vi skal utforme politikk og tjenester. Som en annen har sagt det; har vi verdier som kompass, går livet sjeldnere i dass.

Det er lett å si at vi er mot høyrepopulisme. At vi skal bekjempe at slik politikk skal få fotfeste også i Norge. Jeg har brukt litt tid på å lese kommentarfelt i ulike sosiale medier. Det er lett å føle avsky og avmakt, særlig når unge rådyktige kvinnelige offentlige personer med innvandrerbakgrunn får ekstrem hets. Det som slår meg er at vi egentlig ikke kommer i posisjon til å utforske hva disse aktørene virkelig står for. Hvilke verdier er viktige for dem? Det er nemlig vanskelig å se for seg at innvandringsmotstand er en verdi i seg selv, men det er ganske lett å se for seg at deres atferd blir forsterket og etablert av egen avmaktsfølelse. En avmaktsfølelse som mange opplever i sitt møte med «systemet». Vi er nødt til å spørre folk som uttrykker helt andre verdier enn det vi selv har, om hva som faktisk er viktig for deg?

I utkast til program for SV i Oslo adresseres nettopp dette. Vi er nødt til å utvikle både politikk og tjenester sammen med dem dette er viktigst for. Også dem som står for noe som er diametralt motsatt av det vi selv står for. Jeg sier ikke at vi skal være enige, heller ikke akseptere ekstreme synspunkt, men vi skal forsøke å endre. Sammen med dem det gjelder.

Fra Oslo SV sitt utkast til valgprogram finner vi dette råflotte avsnittet.

Et styrket folkestyre
SV skal videreutvikle og styrke arbeidet med tillitsreform i kommunen. Tillitsreform handler både om å i stor grad bruke ansattes kompetanse og erfaring til å utvikle tjenester og om å utvikle samarbeidet med kommunens innbyggere. Vi må i større grad, både i politikk og tjenesteutvikling, stille spørsmål om «hva som er viktig for deg», i stedet for å informere om hva vi kan tilby. Tillitsreform handler om å gjøre seg sårbare i egen praksis, og ikke overdrive kontrollen over andres mulige misbruk. SV vil videreutvikle velferdskommunen med tillit og samskaping/ samvalg som grunnlag. Fremtidens velferdtjenester handler om å gi tillit til innbyggerne som trenger bistand fra velferdstjenestene våre og bygge rammer for godt samspill mellom folk og fagfolk. Brukere av kommunens velferdstjenester skal oppleve tillit i møte med tjenestene. De skal oppleve selvbestemmelse på individnivå og medvirkning på systemnivå. «Ingenting om oss, uten oss» skal være en grunnleggende verdi i utvikling av politikk og tjenester.

Dette handler selvsagt ikke bare om å gi bedre tjenester til folk. Dette handler også om å forebygge høyrepopulisme.

Jeg tar med meg GAP-modellen fra forskningen knyttet til funksjonshemming inn i politikken. En forståelse av at folk er født med ulike forutsetninger, men det er i møte med samfunnets barrierer den enkelte blir hemmet i sine muligheter til å leve liv i tråd med egne verdier. Det betyr at løsningene i stor grad finnes ved å bygge ned samfunnsskapte barrierer. En slik åpenbar barrierer er fattigdom og ulikhet. Vi kan styrke enkeltindividene så mye vi vil, men hvis vi ikke klarer å gjøre noe med strukturelle barrierer vil ulikhet og fattigdom reproduseres i det uendelige.

Jeg tar med meg FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne inn i politikken. Det perspektivskiftet den innebærer. Fra å gjøre det jeg mener er best for deg, til å gjøre det du mener er best for deg.

Det er ikke slik at en er enig med eget parti i alt det står for. Hvis det hadde vært et mål, tror jeg de færreste av oss kunne vært aktive i politikk. Jeg har flere ganger kritisert SV her på denne bloggen, og jeg kommer til å gjøre det igjen. Har blant annet nettopp skrevet et utkast til ett innlegg om hvorfor dette er håpløst at skolene her i Oslo får ekstra midler basert på diagnosene til barna som går der. Et av mine største problem med den kommende valgkampen vil være slagordet til partiet mitt. «For de mange – ikke for de få». For meg er dette faktisk ikke det vi står for. Etter å ha jobbet for rettigheter og tjenester til nettopp dem som ofte blir marginalisert. Dem som står utenfor begrepet mange. Dem som ofte er de få. Så er det umulig å kjempe for en politikk som ikke gjelder de få. For meg står fremdeles SV for en inkluderende mangfoldig politikk. Ulike mennesker – like muligheter. En politikk som ikke er for de mange, men for alle!

Jeg er glad i positiv forsterkning. Jeg synes det er fint og lurt å skryte av god politikk. Også politikk som kommer fra folk på den andre siden. KrF sitt inntog i regjeringen vil medføre positive endringer for mennesker med utviklingshemming. Jeg synes altså vi i mye større grad skal snakke om det vi er for, enn det vi er i mot. Også når det er politiske motstandere som sier noe vi er for. Vi må aldri, aldri, bli nyanseresistente.