Jeg liker egentlig ikke begrepet velferdsprofitør. Begrepet som er vel etablert hos oss på venstresiden i politikken som en betegnelse på eierne i kommersielle selskap som driver velferdstjenester på vegne av fellesskapet. Jeg synes bruken av begrepet litt for ofte har et for sterkt snev av moralsk fordømmelse mot enkeltpersoner (velferdsprofittørene). Med det kan begrepet ta fokus fra politikk. Profitt på velferd handler nettopp om politikk, ikke om moral. 

Det kan kanskje være litt underlig at jeg starter med en slik bekjennelse i starten av et innlegg her på Vernepleieren, men det begrepet har en sentral plass i boken «En velferdsprofitørs bekjennelser» av Karl Kristian Indreeide og Gudmund Skjeldal. Karl Kristian Indreeide er et velkjent navn blant vernepleiere og andre som jobber sammen med utviklingshemmede i Oslo-området. Han eier og driver Hava Omsorg A/S, en kommersiell aktør som både driver med kurs og omsorgstjenester. Ja, «Hava» er sammen med «Verge» nesten blitt generiske begrep for skadeavvergingsarbeid innen tjenestene, nesten uten at vi tenker på at begge er kommersielle aktører i et velferdsmarked. Vi snakker ofte om Hava-trening og Verge-trening synonymt med trening på å møte vold i omsorgsarbeid. 

Inngangen min til boken er at jeg er vernepleier med erfaring fra nettopp tjenestene til utviklingshemmede. Utviklingshemmede som har atferd som utfordrer tjenesteytere og omgivelser. Jeg har jobbet sammen med folk som senere har fått tjenester fra Hava. Jeg kjenner folk som har fått livene deres dramatisk forbedret etter at Hava tok over ansvar for tjenester. Min inngang er også at jeg er SVer, vara til stortinget og nettopp i den gruppen som Indreeide til dels forsvarer seg mot i sin bok. Boken er nemlig på mange måter lagt opp som et forsvarsskrift for hvorfor Indreeide tar utbytte av hans omsorgstjenester. Jeg er i mot profitt på velferd. Jeg er altså på ingen som helst måte en nøytral leser av boken. 

Jeg startet boken med en kraftig ambivalens. Jeg er positiv spent på hans beskrivelse av tjenester og tjenesteutvikling. Jeg er kritisk spent på hans forsvar av utbytte. Etter siste side har jeg fortsatt denne ambivalensen. Jeg deler Indreeide sitt ønske om å reformere tjenestene til utviklingshemmede. Jeg deler mye av hans kritikk mot dagens praksis. Jeg deler på ingen måte hans forsvar av profitt. 

Boken er full av stråmenn. Jeg mener Indreeide tegner et for ensidig bilde av en moralsk fordømmende venstreside som ikke ønsker å reformere og utvikle. Jeg mener han gjør det for lett for seg selv når han selv tegner bildet av venstresiden, for så å argumentere i mot det bildet som han selv har tegnet. Indreeide blir værende i forsvarsposisjon gjennom hele boken. Det synes jeg synd. Jeg mener nemlig at han har noe viktig å fortelle både politikere og fagfolk. Noe viktig som ikke handler om kommersialisering av velferd. 

(Ja, det kan være det er jeg, venstresiderepresentanten, som kommer i forsvarsposisjon nå)

Selv om Indreeide aldri klarer å få meg til å forstå at det er nødvendig med profitt i tjenester for at de skal bli kvalitativt gode, så er hans kritikk mot dagens situasjon i tjenestene til utviklingshemmede mer enn gyldige. På mange måter har vi mislykkes i å utvikle gode tjenester. Det er ikke bare Indreeide sine erfaringer som understreker det. Rapport på rapport har vist alvorlige mangler. Min erfaring er at det ikke er noen forskjell på offentlige og kommersielle tjenester på dette. Det finnes gode og dårlige tjenester både i offentlig og kommersiell regi. Boken må ikke leses som om kommersielle tjenester er mye bedre enn offentlige. Selv om HAVA får det til betyr ikke det at andre kommersielle gjør det. 

Boken er best når den både kritiserer dagens tjenester og presenterer hvordan det er mulig å tenke annerledes. Den gir gode eksempler på tillitsbasert ledelse; «De som er tettest på brukerne har ofte de beste ideene om hva det er verdt å bruke penger på. Hvorfor skal vi bruke masse tid og omtanke på å etterprøve og overprøve vurderingene deres?» Boken er god på å vise frem kompleksiteten i dette arbeidet i et felt som svært få kjenner til. Som når Skjeldal skriver om hans opplevelse av det Indreeide forteller; «Og eg tviler på at eg ville klart å stå i arbeidet særlig lenge sjølv. Eg trur at eg ville vore redd.»

Boken er god når den beskriver og anerkjenne mangfoldet hos dem som jobber i tjenestene. Særlig når den anerkjenne de gode miljøarbeiderne, de som bare har det, de analytiske kunstnerne. Kritikken mot ekspertene som for ofte ikke er i kontakt med virkeligheten er på sin plass. Boken er god når den er kritisk til manglende ambisjoner i rekruttering og oppfølging, selv om Indreeides argumenter om at en bør kunne sparke udyktige folk er for ensidig. 

Indreeide har i stor grad atferdsanalyse som grunnlag for tjenester. Jeg deler hans atferdsanalystiske ståsted, men jeg savner at han kopler dette med eksempelvis et menneskerettslig og verdimessig ståsted. Hadde boken eksempelvis lagt til grunn positiv atferdsstøtte ville dette gitt et godt faglig rammeverk for den praksisen han beskriver. God organisering av tjenester er nemlig avgjørende viktig for god livskvalitet. Hans kritikk mot det jeg selv kaller gammeldagse arbeidstidsordninger er eksempelvis nødvendig for å utvikle tjenester med fokus på livskvalitet. Langturnusordninger bør i mange sammenhenger være den nye normalen. 

Indreeide beskriver tjenester der relasjon mellom tjenesteytere og tjenestebrukere er avgjørende viktig. Å tro at en får til dette med en holdning om at alle tjenesteytere i en virksomhet skal jobbe med alle tjenestebrukere er en for utbredt holdning i tjenestene til utviklingshemmede. Færrest mulig skal jobbe med færrest mulig. Nettopp da kan en bygge gode relasjoner og gode tjenester. 

Diskusjonen om profitt i tjenestene fortsetter. Den er viktig. Den bør i liten grad handle om kvalitet. Det er dog dessverre alt for lite diskusjon om hvordan en kan utvikle personsentrerte velferdstjenester for fremtiden. Jeg mener Indreeide har noen veldig viktige innspill til denne debatten. Innspill som i denne boken i litt for stor grad forsvinner i hans forsvar for hvorfor en skal kunne tjene penger på å hjelpe andre. 

Jeg gleder meg til Indreeides neste bok. Den som ikke tar utgangspunkt i forsvare, men den som tar utgangspunkt i å forandre. Jeg håper han skriver den.