I 1995 gikk jeg spent til min første forelesning på vernepleierutdanningen. Jeg hadde noen uker før flyttet til Fredrikstad og straks blitt sjarmert av byen og av folkene. Her kommer jeg til å trives, tenkte jeg da jeg kjørte over broen til Kråkerøy og så ned på livet på bryggen. Min første forelesning var et sjokk. «Dere blir det siste kullet med vernepleiere» proklamerte de to foreleserne til oss. Utdanningen kommer til å bli lagt ned.

Heldigvis var ikke det sant. De tok feil, selv om en av de to foreleserne var aktiv tilhenger av en slik nedleggelse. Både før og etter 1995 har det vært diskusjoner om vernepleierutdanningens fremtid. Flere ganger er det blitt hevdet at det ikke er bruk for oss. At vi ikke har fulgt med i utviklingen. Vi har ofte ikke blitt forstått av utdanningsmyndighetene. Hva er denne utdanningen for noe? Et viktig argument for oss mot prosessene rundt 2010, der sterke krefter hos utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned utdanningen, var den utviklingen utdanningen hadde hatt. At vi hadde med oss erfaringene fra reformen for utviklingshemmede og var blitt en moderne profesjon som var god å jobbe utenfor institusjon, tett sammen med folk der de bor. Akkurat som de fleste velferdsreformer etter ansvarsreformen har krevd at profesjonene skal være.

Når institusjonene ble avviklet i 1991 var det flere som hevdet at vernepleierutdanningen var anakronistisk. At vi hang fast i fortiden, at vi var institusjonsskadd. Blant annet mente brukerorganisasjonen NFU at vi burde bli lagt ned. At vi var laget i institusjon, at vi kun kunne jobbe i institusjon og at vi ville medvirke til at reformens idealer aldri ble en realitet. Jeg vil hevde at de tok feil. I dag er vernepleierutdanningen skreddersydd for å jobbe sammen med folk der livene leves. Sammen med folk som trenger omfattende bistand for å leve liv i tråd med egne verdier.

I disse dager går debatten høylytt om utviklingen av avlastningstjenestene i Fredrikstad kommune. De planlegger nemlig å slå sammen de mindre enhetene til en stor institusjon. På den gamle institusjonen Furutun skal 100 barn og barnefamilier få avlastning. De skal dele på omtrent 30 plasser. Selv om de kanskje skal dele bygget opp i mindre enheter, blir dette en stor institusjon og en stor arbeidsplass. Dette strider mot alle nasjonale føringer om hvordan en skal bygge bolig- og avlastningstilbud til funksjonsnedsatte. Og, det strider mot hele min identitet som vernepleier. Vi skal ikke tilbake til fortiden. Institusjonenes tid er forbi. Når Lossius-utvalget skulle vurdere datidens institusjoner midt på 80-tallet var mandatet at de skulle se hvordan de kunne forbedres. De slo fast at forholdene i institusjonene var uholdbare. De måtte legges ned. Furutun er større enn mange av datidens institusjoner.

Det kan jo være at det er jeg som er anakronistisk. At det er jeg som henger igjen i fortiden når jeg nå er blitt en aktivist mot den nye institusjonaliseringen. Det er ikke bare i Fredrikstad vi ser det. Jeg er blitt tipset om at 2 avlastningsboliger i Nordre Follo skal flytte inn i et nedlagt sykehjem (har ikke sjekket saken, kan godt være at det er helt greit), mange andre steder må voksne utviklingshemmede flytte fra sine små bofellesskap til større enheter. Argumentet er ofte at de gamle enhetene er utdaterte, at det er bedre å bygge store enheter enn å pusse opp bofellesskapene fra reformen. Denne utviklingen er godt smurt med konsulentselskapenes rapporter om kommunenes økonomi, der de ofte foreslår å slå sammen små enheter for å spare penger. Se på den eller den kommunen, sier de. Dere bruker mye mer penger enn dem på tjenestene.

Det kan jo være at det er jeg som er gammeldags. At det jeg som henger fast i det jeg lærte på 90-tallet om institusjonaliseringen baksider. Da er jeg isåfall utdatert sammen med hele funkisbevegelsen, som i stor grad kan identifisere sin kamp for frihet og likestilling også som en kamp mot institusjoner. Jeg skriver dette innlegget helt bevisst på den internasjonale dagen for rettighetene til funksjonshemmede. Jeg mener vi vernepleiere skal stå side om side med funkisenes i deres likestillingskamp . Vi skal være tydelige allierte.

Dessverre er også denne utviklingen smurt av vernepleiere. Vernepleiere som støtter bygging av større enheter. Jeg synes det er trist på vegne av profesjonen min, men jeg forstår det godt. Når administrasjonen lokker med nye bygg, større fagmiljø, satsning på tjenester som alt for ofte kan betegnes som kommunenes hemmelige tjenester. Jeg forstår det godt når vernepleiere som mellomledere hele tiden står i skvisen mellom fag og administrasjon. Da blir det lett slik.

Heldigvis er det vernepleiere som tar til motmæle. Slik 6 vernepleiere gjorde nylig i Verdal kommune. Jeg håper flere gjør det, både i Fredrikstad og andre steder. Jeg vil gå så langt som å spørre om dette ikke bare er en kamp mot institusjoner, men også en eksistensiell kamp for vernepleierutdanningen. Hva skal vi med vernepleierutdanningen hvis vi skal flytte tjenestene våre tilbake til institusjon. Vår nyere historie og utvikling er tett sammenvevd med nedleggelsen av institusjonene. Hva skal vi egentlig med profesjonen vår hvis tjenestene våre på ny flyttes innenfor totalinstitusjonens gjerder? Hva blir det igjen av oss, da? Kanskje er det jeg som kommer til å argumentere for nedleggelse av utdanningen vår hvis det er der tjenestene og kommunene havner.

Jeg oppfordrer alle vernepleiere til å si Nei til Furutun i Fredrikstad og alle andre Furutuner rundt omkring i landet. Det strider mot alt vi står for.

I Fredrikstad blad kan du lese flere innlegg om Furutun i Fredrikstad. Jeg har også skrevet et lengre innlegg på nettsidene til Stiftelsen SOR.