Jeg har lett etter et språk. Et språk som er mulig å bruke om samfunnsøkonomiske gevinster og gode tjenester. Et språk som ikke legger kostnaden, og byrden, på personene som trenger slike tjenester for å leve likestilte liv.
Det er ikke så lett, men så, her jeg står på Hauketo stasjon tidlig lørdag morgen, på vei for å snakke om helse, helsetjenester og menneskerettigheter på en konferanse i regi av Handikapforbundet, så leser jeg dette avsnittet:
«Når en person mottar tjenester med to ansatte til stede store deler av døgnet, kan kostnaden framstå som en direkte følge av personens funksjonsnedsettelse. Begrepet «ressurskrevende bruker» bidrar til dette. Ressursbruken blir nærmest forstått som en egenskap ved personen. Slik flyttes oppmerksomheten fra tjenestenes kvalitet og organisering til individet selv.»
Og dette:
«Når mennesker omtales gjennom kostnader, bemanning eller bistandsbehov, kan det forsterke forestillingen om at de først og fremst er mottakere av ressurser og ikke borgere med rettigheter, relasjoner og muligheter. Medienes språkbruk er derfor ikke nøytral. Den påvirker hvilke forklaringer samfunnet leter etter og hvilke løsninger som framstår som rimelige.»
Og til slutt dette:
«Overskrifter om hva samfunnet taper på manglende inkludering, dårlig helseoppfølging eller utilstrekkelige tjenester ser vi langt sjeldnere. Dermed kan offentligheten få inntrykk av at utfordringen først og fremst er kostnadene ved personen, ikke kostnadene ved samfunnets manglende evne til å skape gode livsvilkår.
Den avgjørende samfunnsøkonomiske utfordringen er ikke hva mennesker med utviklingshemming koster samfunnet. Utfordringen er kostnadene ved dårlige tjenester, manglende kompetanse og for sen innsats. Hvordan vi omtaler funksjonshemmede, har betydning for hvordan vi forstår.»
Det er mine tidligere kollegaer ved NAKU som skriver. Linda, Kim og Aud Elisabeth som gir oss et språk.
Legg igjen en kommentar