Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Kategori

Likestilling

Ikke ta fra meg damene!

villroser«Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere.»

Dette er noe av det jeg selv skriver i et gjesteblogginnlegg i dag. På selveste kvinnedagen har jeg fått lov til å skrive i en av mine favorittblogger: Villroser Selv om dette er en blogg «av og for kvinner» leser jeg den jevnlig. Jeg synes det er flotte greier å få lov til, som mann, å rope mitt varsko der. Et varsko om at fokuset på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke må bidra til å fjerne alle de flinke kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

Det er mange gode grunner til at vi skal jobbe for bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet. Men kampen for bedre lønn og status for omsorgsyrkene må ikke være avhengig av kjønnsbalansen.

Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene.

Les hele mitt innlegg og argumentasjon på Villroser. Anbefaler også mange av de andre innleggene der.

Og forresten. Gratulerer med kvinnedagen til både kvinner og menn.

Rangering av diskriminering

Foto: Hans Anders Museth Brønmo (Vernepleier)

Er det forskjell på å bli diskriminert på grunn av at du er kvinne enn på grunn av at du er homofil? Eller på grunn av din funksjonsnedsettelse? Spør du meg, et håpløst spørsmål. Men av og til kan det virke som om det er legitimt å rangere diskrimineringsgrunnlag.

Jeg har en hypotese. Folk rangerer diskrimineringsgrunnlag. Det kan synes som om diskriminering er verre overfor noen enn overfor andre. Eller for å være direkte. Er det viktigere å gjøre noe med diskriminering av kvinner enn diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse? Les mer «Rangering av diskriminering»

Vold er ikke en privat sak!

Vold er aldri akseptabelt. Uansett. Sånn er det bare. I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg oppfordrer deg til å sette temaet på dagsorden. Snakk om det!

I dagens Fontene på nett setter min gode kollega Anna-Sabina ord på det med sin egen sterke historie. Den berører. Og den viser at temaet gjelder oss alle. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er utsatt for vold og overgrep. Og. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er voldsutøver. Derfor er det viktig å snakke om det. Være tydelig på at vold ikke er akseptabelt. Uansett.

I dagens Klassekampen skriver jeg sammen med Kristian Tangen fra LOs ledelse. Vi skriver om menns ansvar. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.

Les innlegget her.

Grrrrrrrr!

Grrr, jeg er irritert. Mest på meg selv. I går kom BLD med tiltak for likestilling. Og folk klarer å henge seg opp i en filleting. Pappagrupper. Det som irriterer meg mest er at jeg også henger meg opp i det. Og det irriterer meg at statsråden bruker plass til det på bloggen sin. Irriterende. Nemlig. Men det er no et irriterende forslag.

Regjeringen skal bruke penger på en person som skal stimulere til at pappaer snakker med andre pappaer. Så langt, greit. Men i samme slengen sies det at barselgruppene er for mødrene. Det er ikke så greit. Lysbakken skriver i sin blogg følgende: «På samme måte som mødre får et sosialt fellesskap og en mulighet til å dele erfaringer i barselgruppene, savner en del menn en egen mulighet til dette.» Mina Gerhardsen skriver på twitter: «Mødre får tilbud om barselgruppe gjennom helsestasjonen, så ser ikke hvorfor far ikke skal få tilbud om trilleselskap?» Grrrrr!

Jeg var i barselgruppe. Var ikke jeg velkommen der, altså? Riktig nok var ikke helsestasjonsoppfølgingen godt tilrettelagt for oss menn. Alt gikk gjennom mor. Til og med blikkontakt. Fikk aldri blikkontakt med helsesøsteren (sikkert slik mange kvinner opplever det på andre arenaer). Det er der jobben må gjøres. Helsestasjonen må bli god på oppfølging av både mor og far. Barselgruppene er for den som er hjemme, ikke for mor. Er det virkelig kjønnsegregert oppfølging av nybakte foreldre vi ønsker? Nei.

Feminist og tidligere kollega, Siv, skriver det godt på FB siden min:
«Er det ikke bare å endre navnet til nettverksgruppe så blir det kjønnsnøytralt og både for mor, far, medmor og medfar. Kjenner jeg blir provosert av ordet barselgruppe, barsel varer kun i seks uker! Jeg bruker konsekvent ordet nettverksgrupper jeg.»

Det er et irriterende forslag. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bry meg, men når Lysbakken bruker en hel bloggpost på det, så kan vel jeg. Det er vel egentlig så mye mer å ta fatt på, for eksempel likelønn!!! Grrrrrrrrr!

20111109-173947.jpg

Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!

Når jeg skriver dette skulle jeg vært hos FO Buskerud. Skulle holdt innledning om neste års tariffoppgjør. Om likelønn. Der er jeg ikke. Jeg er hjemme. Hjemme med sønnen min som er syk. Selvfølgelig er jeg det. Men. Det fikk meg også til å tenke på Odd Eriksen.

Er det noen av dere som husker Odd Eriksen? Han har vært statsråd i den rød-grønne regjeringen. Den første som trakk seg i den første rød-grønne regjeringen. Etter mye politisk press valgte han å gå av. Begrunnelsen var at han savnet familien. Som jeg skrev på min første blogg; det var få som trodde han. For å sitere meg selv:

Så har den første statsråden gått av. Odd Eriksen har vært mye kritisert i media og det er «ingen» som tror han når han sier at han går av på grunn av at han savner familien. Politiske kommentatorer hevder at dette kun er en unnskyldning, og at noen kanskje har hvisket han i øret at det er på tide å trekke seg. Hadde det vært slik hvis han ikke hadde vært mann? Neppe. Hadde det vært en kvinne hadde hun nok fått forståelse for at det hadde vært tungt å være så mye borte fra familien. Når skal det bli akseptabelt og troverdig at en mann setter familien foran egen karriere. Odd Eriksen fortjener ros for det valget han har tatt.

Jeg ser på statsråd Audun Lysbakken som et viktig forbilde for oss menn. Han har vært tydelig på at stiller han til valg som leder av SV så må han også kunne ha tid til familien. På sin blogg skriver han:

Jeg har invitert dere hit fordi jeg ønsker å bli SVs nye leder. Jeg har brukt helgen til å gå turer med min kone og barna mine, ha familieråd rundt kjøkkenbordet hjemme og diskutere om det er mulig å kombinere det å være småbarnspappa med det å være leder i SV.

Jeg har kommet til at det må være mulig, og fått støtte hjemme for det. Demokratiet skal bygges av vanlige mennesker, med vanlige liv. Derfor må det også tilpasses vanlige mennesker og vanlige liv. Dersom jeg blir partileder blir jeg en leder som forlater viktige møter når det er på tide å hente i barnehagen, som ikke tar telefonen fra jobben når ungene mine skal ha min fulle oppmerksomhet, som er gjerrig på helgene mine og som skal ha en like lang pappapermisjon som sist. Det skal partiet vite dersom partiet velger meg.

Skal vi oppnå likestilling må vi menn ta ansvar. Men. Vi må ikke bare snakke om det. Vi må også handle. Jeg tilhører “løkka” generasjonen. Tok ut relativt lang pappa permisjon, likte å henge på kafe på Grünerløkka med ungen i barnevognen. Trodde at damene så på den flinke mannen i smug. Nå tror jeg vel egentlig at damene tok meg som en selvfølge. Selvfølgelig skulle jeg som mann ta mitt ansvar for barna. Men vi skal selvsagt ikke bare skumme fløten. For løkka på mandags formiddag er fløten.

Når jeg valgte å stille til valg til politisk ledelse i FO var det naturlig å diskutere det med konen. Hva hun sa ville ha en avgjørende betydning. Eller ville det det? Hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd? Det er jo fint å ha på ”CV-en” at man tok hensyn til familien før man sa ja. Det høres flott ut når jeg kan si at jeg må ta hensyn til barna og resten av familien. At jeg må gå tidlig fra møter. At jeg skal hente og bringe. Men. Det viktigste er ikke at jeg sier det. Det viktigste er at jeg gjør det. Det er det som er poenget mitt. Og det er vanskelig. Det er vanskelig å avlyse på grunn av syke barn. Det er vanskelig når man ikke kan gå på et kveldsmøte. Men skal man oppnå likestilling. Skal man oppnå likelønn. Så må jeg og flere menn med meg også handle. Vi må ta ansvar og få lov til å ta ansvar. Både privat og i politikken. Det er ikke vanskeligere for menn enn for kvinner, men det er kanskje vanskeligere å synliggjøre at det er vanskelig (Jf Eriksen). Nettopp derfor er detkanskje også et poeng å snakke om at det er vanskelig. Men, vi må også prøve å gjøre det mindre vanskelig å prioritere familien. Derfor er jeg glad for at min forbundsleder Rigmor Hogstad er tydelig på at familien er viktig. At når hun selv må hoppe inn på kort varsel hos FO Buskerud, så er hennes klare melding til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!» Det er moderne ledelse. Sånne tilbakemeldinger må både menn og kvinner få i slike situasjoner.

Som sagt så må vi menn få lov til å ta ansvar i kvinnekampen. Jeg gleder meg for eksempel til jeg en gang i fremtiden blir medlem av FOs kvinnepolitiske utvalg.

(Dette har jeg altså skrevet mens jeg har vært hjemme med sykt barn. Sannsynligvis burde jeg prioritert butikken, klesvasken, vinduene og støvtørkingen. Heldigvis kommer rengjøringsfirmaet på mandag)

Gratulerer?

Gratulerer alle sammen på kvinnedagen. Synes dog det er litt underlig at vi skal gratulerer hverandre på en dag som denne. Dette er en kampdag for likestilling. En kamp som fremdeles er nødvendig. Derfor burde vi kanskje kondolere og ikke gratulere? Skal vi først gratulere ønsker jeg å gratulere alle dere der ute på 8. mars. Mest til damene, men også litt til mennene. For dagen er mest til saken, ikke til kjønnet. kampen for likestilling, lik verdsetting, lik lønn, fravær av frykt og vold, fravær av fattigdom.

I disse dager med diskusjoner om biologi vs! miljø/ samfunn passer det vel godt med følgende utsagn fra Valeri Solanas:

«MANNEN ER et biologisk uhell. Y-genet (det mannlige) er et ufullstendig X-gen (det kvinnelige), og det har et ufullstendig sett med kromosomer. Med andre ord: mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende abort, abortert på gennivå. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset, mannlighet er en mangelsykdom og menn er emosjonelle krøplinger.»

Ulike mennesker, like muligheter…

…eller; kan man være feminist, sosialist og like Harald Eias innfallsvinkel til konflikten mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen?

Den siste uken har twitter, blogger og andre medier vært full av vitenskapsdebatt. Det burde være drømmen for enhver akademiker, men tviler litt på om det er det.  Jeg innbiller meg at dette må være en evigvarende og viktig debatt innenfor akadmia, mens hvermannsen selv ikke bryr seg så mye. Jeg selv synes debatten er litt underlig. For å få svar på viktig spørsmål er det vesentlig at motsetningene mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap ikke blir lammende for forskningen. Om bildet fra Eias program stemmer, er det trist at samfunnsviterne ikke er mer åpen for biologiens rolle. Naturvitenskapene er her mye tydeligere på at dette er komplekse spørsmål som trenger ulike innfallsvinkler. Faktisk så er det slik at Wilson, en av de fremtredende biologene, også argumenterte for en tilnærming mellom de to vitenskapstradisjonene. Han har fremhevet behovet (og drømmen om) en ny måte å utvikle vitenskapen. En vitenskap der man utnytter den enkeltes innfallsvinkel på en positiv måte, for sammen å komme til ny viten og utvikling av nye problemstillinger.

Gjennom sin forskning på kvantefysikk har Niels Bohr fremhevet komplementaritetsprinsippet. Utgangspunktet var at ulike måleinstrument kom til forskjellige resultater. Alle funnene var like gyldige. På denne måten kan ulike resultat utfylle hverandre til ny viten. De er komplementære. Her er det vesentlig at ikke perspektivene er antagonistiske. Med dette forståes at ved at det ene er rett er automatisk det andre perspektivet eller funnet feil. Dessverre har det i alt for stor grad vært et slikt antagonistisk forhold mellom ulike vitenskapelige tradisjoner.

Gjennom å snakke om komplementaritet kan man få en annen type enhetlig vitenskap. Her utnyttes ulike innfallsvinkler til fenomener. Skal man få dette til, er det helt nødvendig å sikre at man vet hvilke reduksjonsnivå man analyserer fenomenet på. Mye av konfliktene mellom ulike vitenskapelige tradisjoner kan begrunnes i at man analyserer fenomener på ulike reduksjonsnivå, uten at man avdekker dette. Funn på ulike reduksjonsnivå kan ikke være rett eller feil i forhold til hverandre, men vil ofte kunne være komplementære i forhold til å belyse fenomenet som undersøkes.

Gjennom utvikling av enhetlig kunnskap beskrevet som consilience eller komplementaritet vil man kunne i større grad enn i dag oppnå resultater med betydning for vår velferd. Wilson beskriver filosofi som det å tenke på problemer som ikke er løst. Vi har et felles mål i ”turning as much philosophy as possible into science”.

Konflikten mellom vitenskapene er for meg underlig. Jeg synes også at de politiske konskvensene som blir fremhevet i debatten er underlig. Hvorfor sees «tilhengere av biologien» automatisk som konservative eller høyreliberalister? Store deler av venstresiden Les mer «Ulike mennesker, like muligheter…»

Verdien av arbeid

Sosiolog Preben Z. Møller slakter kampen for likelønn i gårsdagens Aftenposten. I dag svarer likestillingsministeren han.  Jeg er skuffet over svaret. Når Møller skriver; «Bør en sykepleier tjene like mye som en politibetjent som risikerer livet, eller en ingeniør som ikke jobber etter timer, men resultater? Selvsagt ikke.», må likestillingsministeren komme med noe annet enn en liste over alt regjeringen og han gjør for likestilling. Autopilot kler ikke Lysbakken.

Møller påpeker at likestillingskampen først og fremst må basere seg på kunnskap og forskning. Det er jeg helt enig i. Det er ofte for lettvint å ty til gamle floskler uten å sjekke hva som faktisk stemmer, og ikke minst hva som faktisk virker. Samtidig er det vanskelig for meg å se hva som er kunnskapsbasert ved sitatet jeg har henvist til over. Dette er selvsagt et normativt utsagn. Hvem som fortjener å tjene mest er vanskelig å vurdere ut i fra en forskningsbasert innfallsvinkel.

Mange mener det er markedet som skal bestemme. Konkurransen om attraktiv arbeidskraft må være det som bestemmer verdien av denne arbeidskraften. Jeg mener at dette i aller høyeste grad må være et politisk spørsmål. Som eksempel Les mer «Verdien av arbeid»

Ikke ta fra oss damene, Audun!

Vil mottakere av omsorgstjenester bli taperne av likestillingskampen?

Likestillingsminister Lysbakken har satt i gang arbeidet for et mer likestillt Norge. Det er strålende. Behovet for ytterligere handling er helt nødvendig. Jeg har for eksempel flere ganger tidligere støttet endringer i fordelingen av foreldrepermisjonen. Det er ikke sikkert at hans nye kvinnepanel vil føre til så mye ny politikk, men det har jo allerede skapt mye debatt i media og blant folk. Da har det allerede forsvart sin eksistens.

Et av områdene som ministeren trekker frem som viktig å gjøre noe med er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Han trekker frem historien om Les mer «Ikke ta fra oss damene, Audun!»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑