Sosiolog Preben Z. Møller slakter kampen for likelønn i gårsdagens Aftenposten. I dag svarer likestillingsministeren han.  Jeg er skuffet over svaret. Når Møller skriver; «Bør en sykepleier tjene like mye som en politibetjent som risikerer livet, eller en ingeniør som ikke jobber etter timer, men resultater? Selvsagt ikke.», må likestillingsministeren komme med noe annet enn en liste over alt regjeringen og han gjør for likestilling. Autopilot kler ikke Lysbakken.

Møller påpeker at likestillingskampen først og fremst må basere seg på kunnskap og forskning. Det er jeg helt enig i. Det er ofte for lettvint å ty til gamle floskler uten å sjekke hva som faktisk stemmer, og ikke minst hva som faktisk virker. Samtidig er det vanskelig for meg å se hva som er kunnskapsbasert ved sitatet jeg har henvist til over. Dette er selvsagt et normativt utsagn. Hvem som fortjener å tjene mest er vanskelig å vurdere ut i fra en forskningsbasert innfallsvinkel.

Mange mener det er markedet som skal bestemme. Konkurransen om attraktiv arbeidskraft må være det som bestemmer verdien av denne arbeidskraften. Jeg mener at dette i aller høyeste grad må være et politisk spørsmål. Som eksempel kan det nevnes at det er stor mangel på vernepleiere. Nesten alle kommuner må ha dispensasjon fra utdanningskravene i sosialtjenesteloven når man skal bruke tvang i omsorgen. Til tross for dette får man ikke et stort oppsving når det gjelder lønnen til vernepleiere. Vi snakker stort sett om offentlig sektor. Vi snakker om en sektor som ikke er konkurranseutsatt. Markedet fungerer ikke. Betyr det at viktigheten av vernepleiernes jobb er mindre enn viktigheten i konkurranseutsatte yrker. Neppe.

Møller mener at risiko for liv bør verdsettes. Klart det. Bør ikke sykepleierne som redder liv verdsettes? Mange vernepleiere utsettes for vold og trusler. Mange utsettes for farlige situasjoner. Er det forskjell på disse og politi som Møller bruker som eksempel? Innen vernepleiermiljøet har det vært diskutert om man skal ha høyere lønn for å jobbe for personer med alvorlig og farlig atferd. Jeg mener ikke det. Om man da gjør en så god jobb at den farlige atferden forsvinner, skal man da gå ned i lønn? Poenget mitt er at det er vanskelig å sammenligne ulike yrker, det er vanskelig å finne gode kriterier.

Hva sitter man da igjen med? Utdanning. Erfaring. Kompetanse. Møller argumenterer med at man må få bort typiske mannsyrker og typiske kvinneyrker. Det er jeg helt enig i. Har skrevet om det tidligere. Samtidig mener Møller at det er kvinnene selv som velger bort lønn ved å velge som de gjør. For han er det riktig at vernepleiere, sykepleiere, barnevernpedagoger og lignende yrker skal tjene dårlig. Dette er jo yrkene der man ikke må jobbe så mye, der man er trygg. Der tar jo han selvsagt helt feil. For eksempel er det helse- og sosialarbeidere som topper statistikken over jobbrelaterte søvnvansker. Jeg er ikke glad i dette som et lønnsargument, men jeg mener i hvertfall at dette er et argument i mot Møller sine argument.

Jeg var spent på om Lysbakken ville svare Møller. Bra at han gjorde, men synd at han i liten grad tar avstand fra Møllers holdning til lønnskampen for dagens «kvinneyrker». Det bygger forsåvidt oppunder de som mener at disse yrkene ikke «fortjener» like høy lønn som andre. Problemet blir da selvsagt at til slutt vil det være for få som velger disse yrkene, og de som ønsker høy kompetanse vil i hvertfall ikke velge yrker innen helse- og sosial.

Vi er nødt til å verdsette disse yrkene på lik linje med andre yrker, uansett om det er menn eller kvinner som har disse. Vi skaper ikke likelønn bare ved å få kvinner til å velge de yrkene som i dag verdsettes høyt.