…eller; kan man være feminist, sosialist og like Harald Eias innfallsvinkel til konflikten mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen?

Den siste uken har twitter, blogger og andre medier vært full av vitenskapsdebatt. Det burde være drømmen for enhver akademiker, men tviler litt på om det er det.  Jeg innbiller meg at dette må være en evigvarende og viktig debatt innenfor akadmia, mens hvermannsen selv ikke bryr seg så mye. Jeg selv synes debatten er litt underlig. For å få svar på viktig spørsmål er det vesentlig at motsetningene mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap ikke blir lammende for forskningen. Om bildet fra Eias program stemmer, er det trist at samfunnsviterne ikke er mer åpen for biologiens rolle. Naturvitenskapene er her mye tydeligere på at dette er komplekse spørsmål som trenger ulike innfallsvinkler. Faktisk så er det slik at Wilson, en av de fremtredende biologene, også argumenterte for en tilnærming mellom de to vitenskapstradisjonene. Han har fremhevet behovet (og drømmen om) en ny måte å utvikle vitenskapen. En vitenskap der man utnytter den enkeltes innfallsvinkel på en positiv måte, for sammen å komme til ny viten og utvikling av nye problemstillinger.

Gjennom sin forskning på kvantefysikk har Niels Bohr fremhevet komplementaritetsprinsippet. Utgangspunktet var at ulike måleinstrument kom til forskjellige resultater. Alle funnene var like gyldige. På denne måten kan ulike resultat utfylle hverandre til ny viten. De er komplementære. Her er det vesentlig at ikke perspektivene er antagonistiske. Med dette forståes at ved at det ene er rett er automatisk det andre perspektivet eller funnet feil. Dessverre har det i alt for stor grad vært et slikt antagonistisk forhold mellom ulike vitenskapelige tradisjoner.

Gjennom å snakke om komplementaritet kan man få en annen type enhetlig vitenskap. Her utnyttes ulike innfallsvinkler til fenomener. Skal man få dette til, er det helt nødvendig å sikre at man vet hvilke reduksjonsnivå man analyserer fenomenet på. Mye av konfliktene mellom ulike vitenskapelige tradisjoner kan begrunnes i at man analyserer fenomener på ulike reduksjonsnivå, uten at man avdekker dette. Funn på ulike reduksjonsnivå kan ikke være rett eller feil i forhold til hverandre, men vil ofte kunne være komplementære i forhold til å belyse fenomenet som undersøkes.

Gjennom utvikling av enhetlig kunnskap beskrevet som consilience eller komplementaritet vil man kunne i større grad enn i dag oppnå resultater med betydning for vår velferd. Wilson beskriver filosofi som det å tenke på problemer som ikke er løst. Vi har et felles mål i ”turning as much philosophy as possible into science”.

Konflikten mellom vitenskapene er for meg underlig. Jeg synes også at de politiske konskvensene som blir fremhevet i debatten er underlig. Hvorfor sees «tilhengere av biologien» automatisk som konservative eller høyreliberalister? Store deler av venstresiden har fort en negativ ryggmargsrefleks i forhold til biologiske forklaringer. Dette synes for meg underlig. Akkurat på dette punktet er jeg enig med Torbjørn Røe Isaksen når han skriver at de » politiske implikasjonene av at biologi har betydning er ikke nødvendigvis høyreliberalisme eller konservativ politikk.» Jeg tror nok også at Harald Eia, uten at jeg skal tillegge han meninger, synes dette er underlig. Han fremhever bare noen utfordringer vitenskapen har, ikke politiske konsekvenser. Derfor blir også Astrid Sinnes innlegg i Dagsavisen fredag rettet til feil person. Hun utfordrer Eia på konsekvensene av en biologisk forståelse. Blant annet spør hun om biologiske kjønnsforskjeller gjør at man ikke skal gjøre noe med undertrykking og kjønnsdelt arbeidsmarked. Dette er spørsmål som må rettes til politikerne.

Jeg er stor tilhenger av at politikken må bygge på kunnskap. Kunnskap som ulike forskningstradisjoner har frembragt gjennom grundig forskning. Et samspill gjennom samfunnsvitenskapelig forskning og naturvitenskaplig forskning er nødvendig. De ulike tradisjonene kan gi ulike svar som ikke er antagonistiske. De kan også ofte si noe om hva som virker og hva som ikke virker når man ønsker å endre verden. Men det er politikerne som må ta avgjørelsene om konsekvensene av denne forskningen og hvilke virkemidler man faktisk skal bruke. Derfor er det politikerne som må svare på «hva så» spørsmålet.

Selvsagt kan biologisk forklaringer og forskning være grunnlaget for en feministisk og sosialistisk politikk. SV, som er et feminsitisk og sosialistisk parti, har til og med slagordet «Ulike mennesker – like muligheter». Er ikke det det hele handler om? Selv om naturvitenskapelig forskning påviser biologiske ulikheter mellom kjønnene betyr ikke dette at vi skal akseptere undertrykkelse, manglende likestilling og fravær av like muligheter. Det kan være mange gode grunner for at vi skal motvirke et kjønnsdelt arbeidsmarked. For eksempel tror jeg at mange personer med utviklingshemning hadde hatt godt av å ha flere menn og mannlige rollemodeller rundt seg enn det de har i dag. Nettopp fordi det ofte er forskjell på menn og kvinner. Kanskje kan biologiske forklaringsmodeller gi oss svar på hvordan man kan motvirke et uheldig kjønnssegregert arbeidsmarked (selv om jeg også har argumentert for at dette ikke er det viktigste likestillingsspørsmålet), nettopp for at politikken da vil bygge på god forskning. Det er heller ingenting i den naturvitenskapelige forskningen som tilsier at vi skal opprettholde kjønnsforskjeller i farger, leker og klær. Den kommersielle industrien profiterer på dette på en måte som jeg tror motvirker likestilling og bare tjener industrien selv.

Diskusjonen om foreldrepermisjon er et godt eksempel. Selv om biologiske forklaringsmodeller gir grunnlag for å si at det er grunnleggende forskjeller på menn og kvinners forhold til barn, betyr ikke det at politikken skal opprettholde og utvikle disse forskjellene. Selv om man aksepterer kjønnsforskjeller, kan man godt argumentere for at flere fedre skal ta lengre permisjon. Dette kan argumenteres både på samfunnsnivå og individuelt nivå. Det at flere menn tar lengre permisjon vil kunne styrke kvinners deltakelse og muligheter på arbeidsmarkedet. Det at menn tar mer perm vil føre til tettere tilknytning til barnet. Påviste biologiske forksjeller kan til og med være gode argumenter for en tredeling av foreldrepermisjonen, altså en sterkere styring av pengene, for nettopp å kompensere for biologiske forskjeller.

Det er ingenting i de biologiske forklaringene som tilsier at det ikke skal være likestilling mellom kjønnene. Det er ingenting i biologiske forklaringene som tilsier at det skal være lønnsforskjeller. Det er ingenting i de biologsike forskjellene som tilsier at menn ikke skal være mer sammen med sine barn. Det er ingenting i de biologiske forklaringene som tilsier at ikke både gutter og jenter skal ha like muligheter. En forståelse av de biologiske forskjellene vil nettopp bidra til å styrke kampen for like rettigheter og reell likestilling.