Vil mottakere av omsorgstjenester bli taperne av likestillingskampen?

Likestillingsminister Lysbakken har satt i gang arbeidet for et mer likestillt Norge. Det er strålende. Behovet for ytterligere handling er helt nødvendig. Jeg har for eksempel flere ganger tidligere støttet endringer i fordelingen av foreldrepermisjonen. Det er ikke sikkert at hans nye kvinnepanel vil føre til så mye ny politikk, men det har jo allerede skapt mye debatt i media og blant folk. Da har det allerede forsvart sin eksistens.

Et av områdene som ministeren trekker frem som viktig å gjøre noe med er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Han trekker frem historien om den kvinnelige elektrikeren som ble motarbeidet av rådgiveren på ungdomsskolen når hun fortalte om sitt yrkesvalg. Dette er selvfølgelig svært viktig. Det er nødvendig at menn blir gode rollemodeller for barn gjennom å jobbe i barnehage (se forresten denne videoen). Det er nødvendig at menn blir gode rollemodeller for andre menn ved å jobbe i omsorgssektoren. Vi menn blir bedre menn av å være sammen med barn. Vi blir bedre menn av å drive omsorg, både hjemme og på jobb.

Fremtidens omsorgstjenester mangler folk. For å møte eldrebølgen trenger vi flere folk i omsorgsyrker. I tjenestene til personer med utviklingshemning mangler vi kompetente folk. Nesten alle kommuner bryter lovverket om bemanning når man skal bruke tvang og makt. Vi trenger folk. I dag er det flest kvinner som jobber i denne sektoren. Jeg er redd for at kampen for et mindre kjønnsdelt yrkesliv kommer til å gå utover omsorgssektoren. I dag er omsorgssektoren avhengig av hver eneste dame man kan få tak i. Skal kampen for et mindre kjønnsdelt samfunn lykkes, er det helt nødvendig at like mange menn begynner å jobbe med typiske kvinneyrker som kvinner begynner i typiske mannsyrker. Dette er en stor utfordring. Jeg er redd for at kvinnene etter hvert kommer til å jobbe i alle sektorer, menns vi treige menn kommer til å holde på det vi alltid har gjort. Hva skjer da? Det blir enda vanskeligere å rekruttere de viktige hendene og hodene som trengs til omsorgssektoren.

Derfor er det svært viktig at man parallellt med å jobbe for et mer kjønnsblandet yrkesliv, også jobber for å høyne statusen i omsorgsyrkene. Det er avgjørende å verdsette omsorgsyrkene med lik lønn som det typiske mannsyrker har. Likelønn nå. Det må sørges for at folk i omsorgsyrkene sikres 100 % stillinger. Det må sørges for at kompetanse verdsettes innenfor disse yrkene. Folk må kunne ta videreutdanning og etterutdanning. Dette er konkret politikk. Dette kan Lysbakken og hans kollegaer gjøre noe med. Forhåpentligvis sammen med partene i arbeidslivet. På disse områdene trengs det politisk handling.

Jeg ser at denne bloggposten kan misforstås. Først og fremst trengs det en endring av statusen til de typiske kvinneyrkene. Yrker og sektorer må ikke verdsettes så ulikt som i dag. Så må man selvfølgelig sørge for flere menn inn i omsorgsyrkene. Det er gode yrkesfaglige argumenter for dette. Men klarer Lysbakken bare den ene delen av prosjektet, å få flere kvinner til å velge det som i dag er mannsdominerte yrkesvalg, er det omsorgssektoren, brukerne og ansatte der som kommer til å lide. Derfor Audun, gi kvinneyrkene mer status, ikke ta fra oss damene før vi har fått flere menn!