Catos sidespor

Sluttord

Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.

Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.

Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.

Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.

Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.

Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.

Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.

Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!

(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)

05/01/2012 2

God jul!

Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Julenissen! Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!

2011 nærmer seg slutten. Det er mye å tenke tilbake på. Mye å se frem til. Oppsummeringen året kommer senere. Her vil jeg bare ønske dere alle en riktig god jul. Det gjør jeg med et tilbakeblikk på denne bloggposten fra et par år tilbake. Hva er det vi skal feire?

Ta vare på hverandre i dagene som kommer. God jul til dere alle!

22/12/2011 0

Tenke nytt?

Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):

Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?

Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?” En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.

Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.

Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?

Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.

Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.

Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.

Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!

24/10/2011 2

Et mangfoldig Norden, selvfølgelig

Sitter på kafé på Reykjavik. Sliten. Hotellet mitt begynte å brenne i natt. Bare litt. Men fra fem seks til åtte befant jeg meg ute på gaten. Alt vell, men sliten.

Har vært på konferanse. Forskere, og noen praktikere fra hele Norden har presentert sosialt arbeid og sosialpedagogisk arbeid. Mye bra. Hendelsene 22. Juli ble markert på mange måter. Blant annet hadde Benny Andersen, president i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI et flammende innlegg om hvor viktig det er å stå opp for de verdiene som ble angrepet den dagen. Demokrati, solidaritet, humanitet. Det var ikke bare hotellet mitt som brant, det gjorde Benny også.

Oppdatert: Her er Benny sitt innlegg. Anbefales!

De nordiske sammenslutningene for sosionomer og sosialpedagoger har laget en uttalelse. Det skjer ikke så ofte. Denne gangen var det viktig for oss å være tydelige på at nordens sosionomer og sosialpedagoger (i internasjonale sammenhenger inkludert vernepleiere) skal være i første rekke i kampen for mer mangfold og inkluderende samfunn. Vi skal jobbe for et mangfoldig Norden, selvfølgelig. Les uttalelsen her.

(skrevet søndag)

14/08/2011 0

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge. Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

01/08/2011 10

Far vet best!

IMAG0223 — Vernepleiestudenter presenterer sitt arbeid i eldreomsorgen

Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.

Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.

Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).

I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie. Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.

Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.

Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.

13/05/2011 1

Jeg klemte, og er stolt av det!

Jeg har vært i Bergen i julen. Etter å ha lest denne fotoreportasjen i Bergens Tidende, så endte det med at jeg sendte et lite innlegg til avisen. Siden jeg ikke har funnet noe elektronisk versjon, gjengir jeg det her:

Jeg klemte
Onsdag ettermiddag ankom jeg og familien mitt kjære Bergen etter en fin togtur fra Oslo. En halv time forsinkelse gjorde gjensynsgleden med byen bare enda litt større. 6 åringen løp med oss tre andre på slep bortover perrongen. På jakt etter onkel og bestefar som kom for å hente oss. Fortvilelsen i øynene da han en liten stund trodde han ikke ble hentet. Gleden når de allikevell var der. Og så, med noen stormløp, klemmene! Han kastet seg over onkel og bestefar. Etterpå flere klemmer. Fra 3 åringen til bestefar, fra meg til bror, fra kone til svigerfar. Mange klemmer. Gode klemmer. Gjensynsglede.

Hva skjer så? Jo, jeg åpner BT torsdag morgen. En ellers fin reportasje om klemmer sier at det ikke forekom klemmer på jernbanen onsdag ettermiddag. Hva??? Har BT funnet ut at de skal gå flyselskapenes ærend? Heller ikke klemmer får man når man tar NSB! Jeg får lyst til å rope ut: Det er FEIL! Ta toget få klem. For det er helt sant. Jeg tok toget til Bergen onsdag ettermiddag. Jeg klemte, og er stolt av det.

28/12/2010 0

Autoklitter

Jada, av og til kan jeg nok fremstå som litt sær. Med en bloggpost kalt autoklitter innrømmer jeg at jeg kanskje bygger oppunder det litt sære. Men; det kan faktisk være et poeng å tenke over autoklitter av og til. Og for et deilig ord; autoklitter!

På mandag kommer Fontene ut til FO medlemmer og andre abonnenter. Her er det 5 små bokser om oss som er valgt inn i forbundsledelsen i FO. 5 bokser som forteller pitte litt om oss. Det er ganske interessant å lese om seg selv. Det som står der er helt riktig, men samtidig så underlig. Det er her autoklittene kommer inn.

Autoklitters generelle funksjon er at de nyanserer og presiserer effekten av snakkerens egen verbale atferd. For eksempel å si «kanskje» eller «sikkert» kan svekke eller styrke utsagnets effekt på lytteren (Tore Vignes 2007). Autoklitisk atferd modifiserer altså andre verbale funksjoner og påvirker lytterens atferd. Særlig folk som bruker språket til å overbevise andre, eller folk som trenger å være særlig presise bør være oppmerksom på autoklitter.

Jeg vet ikke i hvor stor grad ordet «elsker» påvirker deg som leser av Fontene, men jeg tror i hvert fall at det påvirker ditt inntrykk av meg.

I boksen om meg står det blant annet følgende:

Han er gift (med en vernepleier) og har to barn, og elsker PC-spillet Fotball manager samt svart metall-musikk og punk.

Alt som står her er sant og riktig. Samtidig mener jeg at ordet elsker påvirker setningen på en underlig måte. I forbindelse med at jeg ble valgt inn i ledelsen i FO, ble jeg bedt av redaksjonen i Fontene om å skrive noen stikkord om meg selv. For å sprite opp et ellers noe kjedelig bilde av meg selv skrev jeg følgende:

Har tidligere takket nei til verv med begrunnelse om at jeg må ha tid til å spille spillet Fotball Manager på PCen. Lenge siden jeg har spilt nå, men vurderer å ta det opp igjen. Verdens beste måte å kople av på. Det er sant at fotball er det viktigste av det uviktige!

Tørr vedde på at jeg blir den i ledelsen i FO som hører på hardest musikk. Musikksmaken blir hardere og hardere med årene, og mang en høringsuttalelse er blitt skrevet med svart metall eller hardcore/ punk på ørene.

Dette blir altså til setningen som jeg har referert til over. Som sagt; ganske riktig, men… Det er Trine, konen min, og Jonas og Vilde, barna mine, jeg elsker. Ikke fotballspillet og musikken. Fotball manager er et fantastisk spill. I perioder med mye stress gir det meg en uunnværlig avkopling. Satyricon, Gallows, Raised Fist m.f. gir meg inspirasjon. Inspirasjon til fortsatt arbeid for en litt bedre verden.

Men elsker jeg dem? For meg er «elsker» et sterkt ord. Et ord som betyr mye. Et ord, som når jeg bruker det, påvirker lytters oppfattelse av det jeg sier. Antakeligvis påvirker det også når det blir brukt i forbindelse med hva jeg står for. Derfor synes jeg det blir litt underlig når det blir brukt i den sammenhengen det er brukt i Fontene.

Dette er ikke veldig viktig for meg, men det gir meg jo muligheten til å skrive om autoklitter. I samhandling er det viktig å tenke over hvordan ulik verbal atferd påvirker den andres atferd. Jeg vet ikke sikkert om ordet elsker kan betegnes som en autoklitt i denne sammenhengen(det kan sikkert dere verbal atferd fantaster svare bedre på enn meg), men at det presiserer og nyanserer resten av setningen er jeg i hvert fall helt sikker på. Og uansett om jeg beskriver en autoklit eller ikke, så har du i hvert fall nå hørt om et ord som du kanskje aldri har hørt før og du har også fått vite litt mer om hvem jeg elsker og hva jeg ikke «elsker».

(PS! Denne bloggposten er i sin helhet skrevet med Satyricon på ørene!)

12/12/2010 0

Vernepleiervennskap

Ja, jeg vet at det er en stund siden no. Av og til flyr tiden, og det er ikke alltid at bloggen blir prioritert. Lover å komme sterkere tilbake.

Men; jeg har kommet på et nytt ord. Vernepleiervennskap. Tror jeg liker det ordet godt. Vernepleiervennskap!

Har nemlig tilbragt helgen i Fredrikstad. Byen der jeg studerte vernepleie. I studietiden fikk jeg mange bekjentskaper, og noen venner. Tre av disse har jeg holdt kontakten med siden. Stort sett to ganger i året, og alltid rett før jul med pinnekjøttmiddag. Uansett hvor vi har befunnet oss i livet. En jobbersom los, en ble leder og en selger lekeapparater. Det er dette som er vernepleiervennskap.

Og hvis noen synes at dette var en underlig bloggpost, og lurer på vitsen så les dette:

Av og til bør man benytte muligheten til å hylle vennene sine. Dette er min måte å hylle vernepleiervennskapet mitt med Frode, Espen og Tor Arild.
Les det også som en oppfordring til dere som studerer vernepleie; ta vare på studievennene dine, benytt muligheten til å få vernepleiervenner for livet.

Nemlig!!!

16/11/2010 2

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord