Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):
Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?
Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?” En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.
Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.
Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?
Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.
Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.
Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.
Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!
Cato Brunvand Ellingsen 
24/10/2011 at 17:57
Min visjon: utviklingshemmede barn besøker en vanlig skole. Deres spesielle behov blir ivaretatt. Det finnes logogpeder som jobber i vanlig skole, som undervise funksjonshemmede barn. Det finnes physioterapeuter som jobber med funksjonshemmede på skolen. Vanlige barn blir opdratt til å leke med funksjonshemmede barn på deres premisser. Hver skole har egene rom som tilbyr funksjonshemmede barn det hva de trenger. Jeg skjønner at det kan være slitsom for spesialpædagoger å jobbe alene med funksjonshemmede barn isoloert. At det kan være enklere og mere stimulerende å jobbe med kolleger, som har felles interesser. Men da kan man jo treffer hverandre. Skolebibliotekarene, som jobber også ensom på skolene treffer seg også inimellom.
I-pad for alle funksjonshemmede barn helt fra barnhagen. i-Pad må tilpasse seg til funksjonshemmedes behov. Det er en teknologi som kan være veldig hjelpsom for funksjonshemmede.
Vanlig mennesker skulle ha bildeprogramme på sin i-pod, om det er nå piktogramm eller bliss. Cafe, biblioteker, restauranter, skoler skulle ha i-pod sjermer hengende på veggen eller mobil som funksjonshemmede kan bruke og normale kan bruke for å kunne kommunisere med funkjonshemmede. Det ville være fint, hvi en funksjonshemmed kunne bestille brus med cafeens berøringssjerm.
Kommunen skulle tilbyd familiene til en hver tid en barnevakt og en avlaster som jobber hjemme hos familier med funksjonshemmede barn.
Funksjonhemmede er glad i å reise. Det skulle være mulig å forta individuelle feriereiser. Tjenestene skulle individualiseres mye mer.
Det er ikke morsomt, at alle funksjonshemmede skal være på en plass eller i et hjørne. Jeg er ikke sikker på at funksjonshemmede trives med dette. Jeg er ikke sikkert på at det er bra for de, som jobber med funksjonshemmede. Jeg er ikke sikkert på at foreldrene er begeistret over det.
29/10/2011 at 08:04
takk for kommentaren, Katharina. velferdsteknologi er i vinden, og jeg synes du har interessante perspektiver på hvordan teknologi kan brukes også i forhold til personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. for et inkluderende samfunn.