Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.

Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.

Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.

Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.

Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.

Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.

Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.

Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!

(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)