I disse dager har jeg vært uorganisert i 4 måneder. 4 måneder som uorganisert er altfor altfor lenge. Og, det kan se ut for at det varer noen uker til. Å være uorganisert bryter mot noen av mine viktigste verdier. Og det motvirker den samfunnsmodellen som vi er så glad i her i landet. Hver eneste en som ikke er organisert motarbeider vår felles velferd. Derfor.
To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.
FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.
Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.
Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.
I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:
Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.
Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.
22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.
Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.
Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.
Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære. Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.
Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.
Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.
Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå. Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.
Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!
Jeg var mandag på LO sitt representantskapsmøte. Mitt andre møte i LOs øverste forsamling mellom kongressene. Med statsministeren i salen skulle jeg holde mitt innlegg. Innlegg i debatten om regjeringens fagligpolitiske regnskap. Mitt mål var å nyansere debatten om arbeidstidsordninger. Dessverre var ikke min opptreden noen ”høydare”. Det er alltid irriterende når folk ikke holder taletiden. Jeg holdt ikke tiden. Det er ikke bra når folk snakker fort. Jeg snakket som bergensere flest….fort. 3 minutter er alt for lite for en snakkesalig fyr som meg. Jeg tror heller ikke så mange i salen er spesielt opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Men, jeg er overbevist om at når man snakker om arbeidstidsordninger innenfor disse tjenestene er det avgjørende også å snakke om dem man jobber for. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet her på bloggen, så jeg skal ikke skrive mer enn hva jeg faktisk prøvde å si på mine tilmålte 3 minutter i Stavanger:
Dirigenter, statsminister, fagforeningsvenner
Det er 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt. En reform som overførte ansvaret for personer med utviklingshemning fra helsevernet for psykisk utviklingshemmede til kommunene. Les mer «Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?»
Jeg har skrevet om det før og kommer til å skrive om det igjen, politikkens plass i helse- og sosialarbeideres yrkesutøvelse. I et gammelt blogginnlegg har jeg skrevet om Mikropolitikk. Her diskuterer jeg blant annet forskjeller mellom sosionomer og vernepleiere i synet på politisk involvering som et virkemiddel for å styrke dem man jobber for.Kanskje er sosionomer flinkere enn vernepleiere til å ta i bruk de politiske systemene i sitt endringsarbeid?
I barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleieres yrkesetiske grunnlagsdokument står det klart og tydelig at vi har et moralsk ansvar for å gjøre kjent forhold som skaper problemer for enkeltmennesker og/ eller grupper. Jeg mener klart og tydelig at politisk arbeid er en viktig del av vår yrkesutøvelse. Men; politikk er så mangt. Det trenger ikke å være å drive aktivt inn mot politiske partier. Det kan etter mitt syn like godt være aktivt endringsarbeid inn mot arbeidsgiver, nærmiljø eller andre viktige faktorer for den enkeltes liv. Som sagt så har jeg skrevet mer om dette i innlegget Mikropolitikk.
Grunnen til at jeg skriver nå er en melding jeg fikk på Facebook tidligere i dag. Mange ler av meg når jeg sier at Facebook er et viktig arbeidsredskap. Jeg mener virkelig at det er det. En av begrunnelsene er Fagbladet Socialpædagogen. De sender ut viktige og interessante dilemma et par ganger i måneden. Alltid problemstillinger som er verdt å tenke over. Aktuelle problemstillinger også for oss helse- og sosialarbeidere i Norge (altså betyr det at jeg anbefaler dere å følge Fagbladet socialpædagogen på Facebook). I dag skrev de om politisk engasjement blant sosialpedagoger. Vel verdt en tanke. Før jeg gjengir hele dilemmaet som de utfordrer oss med, vil jeg si kort hva jeg mener.
Jeg mener at vi med fordel kan bli mer aktive i vårt politiske påvirkningsarbeid i vår yrkesutøvelse. Vi skal være geriljasoldater i kampen for bedre levekår for personer med utviklingshemning. Vi skal synliggjøre svikten som fører til at personene vi jobber for ikke får det livet de kunne ha fått. Men vi skal ikke bli partipolitisk i vår yrkesutøvelse. Vi skal være partipolitisk nøytral, aldri nøytral i kampen for bedre levekår for dem vi jobber for. Derfor er jeg helt enig i Benny Andersen når han sier «Vi kan ikke undgå at mærke de socialpolitiske rammer – både for borgernes hverdag og for det socialpædagogiske arbejde. Vi er de direkte forvaltere af politiske beslutninger, og vi kan ikke udføre vores arbejde uden at være socialpolitiske aktører. På den måde kan man sige, at vi er et politisk fag. Politik er simpelthen en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne». Man trenger dog ikke bruke de partpolitiske skillene for å drive dette påvirkningsarbeidet. En viktig måte man kan være geriljasoldat på er å bruke fagforeningen din. Her er dagens dilemma fra Fagbladet socialpædagogen. Hva mener du?
Hanne arbejder på et botilbud for voksne udviklingshæmmede, hvor der har været mange besparelser. Blandt andet er det ikke længere muligt for beboerne at komme til svømning om tirsdagen, ligesom en torsdagscafé med sangaften er sparet væk.
Hanne er politisk aktiv i SF, og hun mener, at besparelserne bunder i regeringens skattepolitik og krav om 0-vækst i det offentlige.
Nu er de pårørende inviteret til julegløg på botilbuddet. Hen over æbleskiverne taler to forældre om, hvor ærgerligt det er, at svømningen er sparet væk. Den ene har et mærkat med Venstre på sin taske.
Hanne har lyst til at blande sig, og redegøre for hendes opfattelse af sammenhængen mellem svømmestop og skattestop.
Bør hun diskutere det med de pårørende? Eller bør hun holde mund?
Ville det være anderledes, hvis gløggdrikkerne ikke var pårørende men kollegaer? Eller lokalpolitikere?
Socialpædagogernes formand, Benny Andersen, siger:
”Politik er en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne.” Hvornår mener du, man bør være politisk i sit socialpædagogiske arbejde? Og hvornår er du det selv?
Deltag i debatten her: http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=37611984476&topic=17501
PS! Les hele intervjuet med Benny Andersen her: Ny forbundsformand: Socialpædagogik er et politisk fag
Mitt nye liv som en del av politisk ledelse i FO begynte mandag morgen med vårt første møte. Skal innrømme at jeg var litt spent, men den positive stemningen fra FO sin kongress var fremdeles på plass når vi skred til verket. Tror vi alle 5 er overbevist om at dette blir bra.
Om du ser nøye på bildet, så ser du at dette ikke er FOs nye politiske ledelse. Dette er derimot panelet i LO arrangementet som jeg deltok på i morges. Det er noen fordeler med å bo og jobbe i Oslo. Slike arrangement er en av dem. En god start på dagen med debatt om fagbevegelsens stilling i norden. Mange fagforeninger mister medlemmene sine. Heldigvis er FO kjerringa mot strømmen i denne sammenhengen. Dette er et interessant tema, selv for oss i FO. Hvordan skal vi klare å opprettholde den sterke stillingen som vi har i dag?
Torbjørn Røe Isaksen inviterte til et tettere samarbeid med høyresiden. Hvorfor prøver ikke LO i større grad å trekke høyrepartiene nærmere seg i viktige saker, for det kommer jo et regjeringsskifte en dag…sa han.
Et annet poeng kom fra Erland Olauson, tidligere nestleder i LO i sverige. Han mente at vi hadde en tendens til å si at det kanskje ikke er så moderne med fagforeningsmedlemskap, men at om man blir medlem så får man gode forsikringsordninger, rabatter etc. Han sammenligner det med følgende: Om man skulle kjøpe en bil, og selgeren sa at denne bilen er dritt, men du får en krystallskål om du kjøper den. Ville du kjøpt bilen? Jeg synes det er et godt poeng. Det må ikke være rabatter og forsikringer som vi først og fremst skal verve medlemmer på. Det må være det grunnleggende arbeidet for bedre forhold for arbeidstakere og tjenestemottakere, for et bedre velferdssamfunn og for at våre medlemmer skal føle seg trygg på at vi er der til deres støtte når de trenger oss.
Vernepleieren 