I disse dager har jeg vært uorganisert i 4 måneder. 4 måneder som uorganisert er altfor altfor lenge. Og, det kan se ut for at det varer noen uker til. Å være uorganisert bryter mot noen av mine viktigste verdier. Og det motvirker den samfunnsmodellen som vi er så glad i her i landet. Hver eneste en som ikke er organisert motarbeider vår felles velferd. Derfor.

 

 

Et fagforeningsmedlemsskap er en personlig forsikring. Din organisasjon stiller opp for deg når du trenger det. Den bidrar til lønnsvekst for deg. Den bistår deg i ditt arbeidsforhold. Det kan være at du tenker at ”jeg trenger vel ikke en fagforening, jeg har det jo bra”. Du om det. Men helt ærlig. Slik kunne du vel også tenke om bilen din og huset ditt. ”Det skjer ikke meg”. Ditt fagforeningsmedlemsskap er der for deg. Derfor.

 

Men. Ditt fagforeningsmedlemsskap betyr så voldsomt mye mer. Det betyr at vi kan opprettholde vår samfunnsmodell. En modell der vi utvikler samfunnet sammen. Arbeidstakere, arbeidsgivere, myndigheter. Det kan være at du tenker at ditt medlemsskap ikke betyr så mye i den store sammenhengen. Du om det. Men selvsagt betyr ditt medlemskap noe. Tenk om alle skulle tenke at ens medlemskap ikke betyr noe. Da hadde det ikke vært noe igjen. Derfor.

 

Fagforeningsmedlemsskapet ditt betyr solidaritet og samhold. Det betyr at du står sammen med andre for en bedre verden. For samhold. For mangfold og deltakelse. For alle. Derfor.

 

Og. Vet du hva? Som vernepleier kan også ditt fagforeningsmedlemsskap bety et faglig felleskap. Et profesjonsfelleskap. At profesjonsutøvere i hele sin bredde kan ha et felleskap som kan kna, elte og utvikle faget og profesjonen vår. Et felleskap der vi kan utfordre hverandre, for vi vet jo godt at vi ikke alle er enige (og heldigvis for det). Et felleskap der vi kan være enige om at vernepleierenes kompetanse er viktig og riktig for å skape et mangfoldig inkluderende Norge. Det kan være at du tenker at vi ikke trenger fagforeninger til det. Du om det. Men faget og de rammebetingelsene faget utøves i henger naturlig sammen. Faget og profesjonssutviklingen kan gis en fantastisk grobunn i fagbevegelsen. Derfor.

 

Ditt fagforeningsmedlemsskap kan bidra til at det genuine i faget vårt kan brukes til å påvirke politikken. Ikke bare la politikken påvirke faget. Ditt fagforeningsmedlemsskap kan bidra til å sette på dagsorden saker som ellers ingen andre setter på dagsorden. Hvem andre har fokus på habiliteringstjenestens rolle, kompetanse og kapasitet, eller tar til orde for at det er forskjell på habilitering og rehabilitering? Hvem andre skal fremheve at gap-modellen, en relasjonell forståelse av funksjonshemming, må få innvirkning på velferdspolitikken? Hvem andre skal bidra til å utvikle mellomlederrollen i landets hjemmetjenester til en sentral funksjon i design av tjenester i motsetning til en som sliter livet av seg i skvisen mellom politikeres/administratorers manglende forståelse og tjenestebrukeres/ ansattes behov? Hvem andre skal fremme viktigheten av kunnskapsbasert og målrettet miljøarbeid i landets velferdstjenester, eller for den saks skyld det samme behovet i landets skoler? Hvem andre skal stå på barrikadene for at Norge skal prioritere å ta i mot flyktninger fra Syria med funksjonsnedsettelse for at vi faktisk har kompetanse til å gjøre det? Hvem andre skal ta til orde for en felles likestillingslov for at det faktisk ikke er riktig å rangere diskrimineringsgrunnlag? Hvem andre skal hive seg inn i debatten om tidlig ultralyd med vernepleierfaglige argumenter? Hvem andre skal sikre at nettopp du får arbeidsforhold som gjør at du kan nytte din kompetanse, eller hvem skal sikre at de som utdanner vernepleiere har lønns- og arbeidsforhold som sikrer at de beste utdannerne utdanner gode profesjonsutøvere? Eller, hvem andre skal bruke vernepleierfaglige argument for at enkeltpersoner ikke skal legges ut på anbud? Du vet, jeg kan fortsette, men jeg skal ikke kaste bort tiden din. Poenget er at ditt fagforeningsmedlemsskap betyr at en kan bruke vernepleie til å utvikle landet vårt. Derfor.

 

Den siste tiden har jeg, sammen med en god del andre, sondert mulighetene for å utvikle et nytt vernepleierforbund. Vi er ikke enige i alle sakene som jeg ramser opp ovenfor. Vi er heller ikke nødvendigvis enige i veien videre. Det vi er enige om er behovet for noe nytt. For alternativet. Derfor.

 

En av de viktigste verdiene vernepleiere legger til grunn for sitt arbeid er mangfold. Likestilling og likeverdighet forutsetter ikke likhet, det forutsetter mangfold. Det er variasjonen som bringer verden fremover. Jeg tror vi kan anvende denne innfallsvinkelen også på fagbevegelsen. Ikke bare trengs det mangfold og variasjon innad i den enkelte organisasjon. Det trengs et mangfold av organisasjoner. Selvsagt et mangfold som evner å samarbeide og som evner å diskutere ulikheter og uenigheter på en konstruktiv måte.

 

Når jeg den siste tiden har diskutert en mulig opprettelse av et vernepleierforbund er det flere ting som har forundret meg. Spesielt standhaftigheten i ønsket om å ekskludere. For noen er LO den eneste rette vei. Dem om det, jeg har full respekt for LO. LO har alltid vært, og er, lokomotivet for et godt samfunn. Jeg synes selvsagt det er helt greit at noen mener det er uaktuelt å være medlem av andre forbund enn dem som er med i LO, men at det er så sterk motstand mot andre organiseringer er for meg svært underlig. En del snakker om gule forbund. Et skjellsord. Forbund som ikke er solidariske. Som ikke streiker, som er tilnærmede forsikringsselskaper i konkurranse mot den egentlige fagbevegelsen (les LO). Hvis det virkelig er slik at fagbevegelsen skal være så smal at bare LO- forbund er godtatt som skikkelige arbeidstakerorganisasjoner så ser jeg mørkt på fagbevegelsens fremtid. Skal vi bevare kraften, samholdet og mulighetene må vi ha en bred fagbevegelse. Da kan vi ikke vifte med det gule flagget så fort noen tråkker utenfor Youngstorget. Vi trenger en mangfoldig fagbevegelse.

 

I sommer har det for oss som er ekstra interessert i fagforeningsfeltet skjedd flere spennende ting. For oss vernepleiere er det særlig to ting jeg vil fremheve. For det første har vernepleiere i Delta opprettet et eget Vernepleierforbund. Så vidt jeg vet den eneste organisasjonen i Norge der det bare er vernepleiere og vernepleierstudenter som kan være medlem. For det andre har barnevernspedagoger startet arbeidet mot et eget forbund for barnevernpedagoger i Unio. Begge deler synes jeg er skikkelig spennende. Jeg roper hurra fra sidelinjen.

 

Vi vernepleiere trenger flere stemmer. Stemmer som bruker sitt vernepleierfaglige ståsted for å utvikle landets velferdstjenester. Derfor tror jeg at det er positivt med et fagforeningsmangfold. FO kommer til å være en viktig aktør på det vernepleierfaglige området i all overskuelig framtid. Samtidig er det flott at Fagforbundet nå prøver å engasjere sine vernepleiermedlemmer med egne konferanser. Jeg liker også tanken på et eget vernepleierforbund slik det nå utvikles i Delta. Delta er kjent for å ha fokus på sine yrkesgrupper, og heier frem yrkesidentitet som en viktig del av sitt arbeid. Dette tror jeg vernepleierprofesjonen vil nyte godt av. Allerede i oktober ser vi resultatene av det i stortingshøringen om fremtidens primærhelsetjeneste. En høring som er svært viktig for oss vernepleiere. Der skal vernepleierforbundet i Delta kommentere meldingen med et vernepleierblikk.

 

Når jeg nevner barnevernspedagogers arbeid med å utvikle et eget forbund i Unio (via Akademikerforbundet) som spesielt interessant i denne sammenhengen er det selvsagt på grunn av at dette fort kan gi inspirasjon til nok et alternativ for oss vernepleiere. Det er mange som undrer seg på hvorfor ikke vernepleiere er organisert i samme sammenslutning som sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og lærere. Alle sammenlignbare grupper. Mange har i vårt arbeid med et eventuelt nytt alternativ for vernepleiere gitt klar beskjed om at et slikt alternativ bør være tilknyttet Unio. Barnevernspedagogene i BIA inspirer og synliggjør spennende muligheter. Jeg er nå blant dem som håper et slikt alternativ kan være mulig også for oss vernepleiere. Hadde det ikke vært fint med et vernepleierforbund i Unio sammen med de andre høgskoleutdannede profesjonsgruppene i velferdstjenestene?

 

Det er ikke sikkert det på lang sikt er plass, eller behov, for at alle disse organisasjonene har et spesielt fokus på vernepleiere. Mangfold gir variasjon. Variasjon gir grunnlag for seleksjon. Det er heller ikke så viktig at alle overlever. Det viktigste er at det gir faglig utvikling, synliggjøring, engasjement og påvirkningskraft. Det er ingen organisasjoner som er viktig i seg selv. Det er organisasjonens formål som er viktig. Om formålet blir ivaretatt uten organisasjonen er jo det selvsagt fine greier. Men jeg tror at et slikt mangfold kan vitalisere debattene om vernepleie, om faget og om de tjenestene vi gir. Jeg tror et slikt mangfold kan bidra til en sårt tiltrengt synliggjøring. Og jeg tror at et slikt mangfold kan gi plattform for et mangfold av stemmer i den offentlige debatten, og ikke minst et mangfold av muligheter for den enkelte vernepleier. Jeg tror på en sterk, samlende, åpen, inkluderende og mangfoldig fagbevegelse. Derfor.

 

Jeg har tenkt å bruke høsten til å finne en fagforening som passer for meg. Som jobber for de sakene jeg er opptatt av og som jeg føler meg hjemme i. Som kan gi meg en plattform for mitt engasjement. Jeg håper også at du vil gjøre det. Jeg håper at flest mulig vernepleiere organiserer seg i en bred fagbevegelse. En fagbevegelse som ikke ser på andre fagforeninger som konkurrenter, men som venner i et fellesskap. En inkluderende mangfoldig fagbevegelse som ivaretar mange ulike behov.

Alternativet er mangfold. Alltid. Derfor.