Bilde hentet fra LO sin Facebookside

Jeg var mandag på LO sitt representantskapsmøte. Mitt andre møte i LOs øverste forsamling mellom kongressene. Med statsministeren i salen skulle jeg holde mitt innlegg. Innlegg i debatten om regjeringens fagligpolitiske regnskap. Mitt mål var å nyansere debatten om arbeidstidsordninger. Dessverre var ikke min opptreden noen ”høydare”. Det er alltid irriterende når folk ikke holder taletiden. Jeg holdt ikke tiden. Det er ikke bra når folk snakker fort. Jeg snakket som bergensere flest….fort. 3 minutter er alt for lite for en snakkesalig fyr som meg. Jeg tror heller ikke så mange i salen er spesielt opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Men, jeg er overbevist om at når man snakker om arbeidstidsordninger innenfor disse tjenestene er det avgjørende også å snakke om dem man jobber for. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet her på bloggen, så jeg skal ikke skrive mer enn hva jeg faktisk prøvde å si på mine tilmålte 3 minutter i Stavanger:

Dirigenter, statsminister, fagforeningsvenner

Det er 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt. En reform som overførte ansvaret for personer med utviklingshemning fra helsevernet for psykisk utviklingshemmede til kommunene. En reform som skulle bidra til økt selvbestemmelse og normaliserte livsbetingelser. Vi skulle altså feire et 20 årsjubileum i år. Venner, det har vi ingen grunn til.

Ny forskning viser at kommunene i sin boligpolitikk på området fører personer med utviklingshemning tilbake til institusjonene. Det er nesten ingen personer med utviklingshemning i ordinært arbeid, og færre har arbeidslignende dagaktivitetstilbud. Flere påpeker at turnus og organisatoriske forhold motvirker selvbestemmelse.

Det siste året og særlig nå i vinteren har høyresiden i norsk politikk sammen med  pårørende og ansatte i omsorgstjenestene startet en kamp mot arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. En kamp som særlig har vært fremtredende i Dagens Næringslivs spalter. De skal starte en bølge over hele landet. En bølge for alternative arbeidstidsordninger. De vil fjerne vår innstillingsrett og svekke arbeidsmiljøloven.

Arbeidstidsordningene til de ansatte er viktig for organisering av og kvalitet på de tjenestene som ytes. Derfor vil jeg berømme avisen for sitt engasjement. Det er bra at media og politikere setter fokus på dette området. Det gjør de alt for sjeldent. Det er strålende at Erna Solberg er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning.

Men, venner; Det er selvsagt naivt å tro at engasjementet til DN og høyresiden i norsk politikk kun er knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Vi vet at de ønsker en svekkelse av arbeidsmiljøloven. Vi vet at de ønsker mindre innflytelse fra fagforeningene. Dette kan ikke vi godta.

Selv om vi i arbeidstakerorganisasjonene ikke kan godta svekkelser av arbeidsmiljøloven og endringer i vår innstillingsrett, betyr ikke det at vi er motstandere av utvikling i tjenestene. En utvikling som først og fremst skal sikre brukerne av tjenestene. Vi er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Vi er for en utvikling av arbeidstidsordningene som både ivaretar brukere og ansatte. For dette henger selvsagt sammen.

Venner, jeg har all respekt for pårørende som ønsker bedre liv for sine nærmeste. Jeg har stor respekt for og ofte enig med fagfolkene som mener at alternative arbeidstidsordninger fører til bedre faglig arbeid og bedre liv. Statsminister, vi skal lytte nøye til disse stemmene. Vi trenger en styrking av omsorgstjenestene, og ja, vi trenger alternative arbeidstidsordninger for å få dette til i en del tilfeller. Men, vi trenger ikke en svekkelse i arbeidsmiljøloven for å få til dette.

Folk engasjert i alternative turnusordninger har sagt at de ønsker å starte en bølge. En bølge som skal skylle over hele landet. La oss sammen starte den bølgen. Ikke bare knyttet til arbeidstidsordninger for ansatte som ivaretar brukere og ansatte. La oss starte en bølge for inkludering og selvbestemmelse. Jeg vil særlig utfordre DN, statsministeren og oss i LO til et ekstra fokus på arbeids- og dagaktivitetsordningene. På dette feltet trengs det innovasjon og nytenkning. Det er et paradoks at alt fokus rettes mot de ansattes arbeidstidsordninger. Det er dog kanskje ikke så rart at det ikke er utviklingshemmede sin arbeidstid det er snakk om. De har nemlig ingen arbeidstid.

Vi trenger en bølge for levekår, rettsikkerhet og tjenester for personer med utviklingshemning, ikke en bølge for å svekke vilkårene til ansatte i omsorgstjenestene.