Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Kompetanseutvikling

Mulighetenes vindu 2

Vi klarte det! Mulighetenes vindu er åpent. Etter tydelige signaler fra FOs grasrot, fra utdanningsinstitusjoner, fra brukerorganisasjoner og fra andre som er engasjert i fremtidens velferdstjenester. Etter noen uker med intenst arbeid i FO sin forbundsledelse. Vi klarte det. Sammen. Mulighetenes vindu er åpnet på vid gap.

Etter et møte med politisk ledelse i FO i går slår statsråd Tora Aasland i dag fast at kunnskapsdepartementet legger vekk tanken om å slå sammen barnevernpedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningene. Dette er en stor seier for FO, men først og fremst for velferdstjenestenes brukere.

For oss vernepleiere er det strålende at Kunnskapsdepartementet nå slår fast at den unike kombinasjonen av ulike fagdisipliner som utdanningen vår har er nødvendig for å sikre gode velferdstjenester i fremtiden. Velferdstjenester for alle! Og det gir oss store muligheter. For jeg har store ambisjoner. Ambisjoner for utdanningen min. I dag tillater jeg meg å puste litt lettet ut. I morgen skal jeg brette opp armene. For. Hvordan skal fremtidens vernepleierutdanning se ut? Jeg mener at dagens utdanning er robust, men at den også må utvikles videre. Dagens uttalelse fra Aasland gir et grunnlag for å gi vernepleiefaglig kompetanse et tydelig løft.

Det er selvfølgelig en del som er usikkert. For det første er ikke dette vedtatt enda, men det er et klart og tydelig signal. For det andre varsler hun endring: ”Alle tre må styrkes, alle må være forberedt på endring. Det skal mer inn i hver av utdanningene for å styrke dem på det som ikke er godt nok dekket i dag, og for enda bedre å kunne møte framtidas behov.”

Jeg ser frem til diskusjonene som kommer. Tror det kan være svært vitaliserende for vernepleiermiljøene, både i utdanningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Kanskje også vitaliserende for arbeidsgivere og andre yrkesgrupper. Hvordan sikre gode yrkesutøvere i fremtiden? Hva skal fremtidens vernepleier gjøre, og ikke minst, hva skal han ikke gjøre? Hvordan skape armslag for vår kompetanse i ulike deler av helse- og sosialtjenestene? Hvordan overbevise lokale og sentrale myndigheter om at vår kompetanse er en faktor for å sikre blant annet samhandlingsreformens suksess. Jeg er i de siste dagene blitt enda mer sikker på at vi har viktige aktører som Kunnskapsdepartementet og Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet med på laget. Ansvarlige politikere som ønsker å sikre vår kompetanse for fremtiden.

For meg er det viktig at kombinasjonen av helse, sosial og pedagogikk opprettholdes. At vernepleieren beholder og utvikler sin særskilte kompetanse og ferdigheter i møte med de særskilte utfordringene til personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse. Og at vi erkjenner at denne kompetansen kan brukes til ulike utfordringer, på ulike arenaer overfor ulike mennesker. Og; at vi erkjenner at vi ikke kan alt!

Takk til Tora Aasland og Kyrre Lekve som hørte på våre argumenter. Dere viser også tydelig at vår kompetanse er viktig i fremtidens velferdstjenester. Jeg er også imponert over det engasjementet som grasroten i FO har vist. Dere har gjennom opprop, blogging og argumentering tydelig vist at sammenslåing er feil vei. Det engasjementet må også brukes i den videre utviklingen av utdanningene våre. Og; litt takk til meg selv 🙂 og mine kollegaer i forbundsledelsen i FO.

Noen sier at vi med dette går baklengs inn i fremtiden. Jeg vil si; look too Norway!

PS! Kanskje  endringene vil føre til navnebytte? Det har jeg skrevet om før…

Klart vi skal gå videre!

Foto fra Fontene Jan-Erik Østlie

FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!»

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

Autorisasjon nå!

Ingenting er mer passende enn at det var seniorpolitisk utvalg i FO Nord Trøndelag som la frem forslag til uttalelse på avdelingens årsmøte. Uttalelsen handlet ikke om pensjon, seniorer i arbeidslivet eller om FOs ivaretakelse av våre medlemmer som er på vei ut av arbeidslivet. Uttalelsen handler om autorisasjon. Autorisasjon for barnevernpedagoger og sosionomer. En sak som har vært jobbet med av profesjonenes organisasjon(er) siden tidenes morgen.

Jeg har i dag, på kvinnedagen, holdt innledning for årsmøtet i FO Nord-Trøndelag. Det var et hyggelig møte med engasjerte helse- og sosialarbeidere. Av alle de sakene de kunne ha uttalelse om valgte de autorisasjon. Det synes jeg er lurt.

Som vernepleier har jeg tidligere ikke tenkt så mye på om jeg har autorisasjon eller ikke. Det har vært en selvfølge. Som helsepersonell er det viktig med en kontrollfunksjon som bidrar til god yrkesutøvelse. Selvsagt er autorisasjonsordningen ikke slik at den alene kan sikre brukerne av våre tjenester mot overgrep og dårlig yrkesutøvelse. Men det er et viktig grep for å sikre rettsikkerheten til de som er avhengig av landets helse- og sosialtjenester. Det er godt å vite at min tidligere kollega, som misbrukte sin maktposisjon overfor en jente med utviklingshemning, ikke kan jobbe som vernepleier mer.

I regjeringens forslag til ny helse- og omsorgslov skal alt personell som yter tjenester i henhold til den nye loven, omfattes av helsepersonelloven. Høringsnotatet drøfter behovet for en autorisasjonsordningen for barnevernpedagoger og sosionomer med, så vidt jeg husker, gode argumenter for og ingen argumenter i mot. Like vel kommer det ikke noe forslag om autorisasjon. Dette er for meg uforståelig. Skal brukere av helse- og omsorgstjenester som ytes av barnevernpedagoger og sosionomer ha dårligere sikkerhet enn helse- og omsorgstjenester som ytes av sykepleiere og vernepleiere? Underlig. Dette kan være de samme brukerne, men vi vet alle at det ikke trenger å være det. Andelen sosialfaglig personell er langt høyere i tjenestene til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser enn det er i tjenestene til eldre. Er dette en av forklaringene på forskjellene i autorisasjon er det svært betenkelig. Det er svært viktig å motvirke rangordning av brukere. Alle med behov for omsorgstjenester er like viktig. Det må gjenspeiles i lovverket.

Det er ikke bare i forhold til denne type tjenester behovet for autorisasjonsordning er tydelig. I mange barnevernsaker er det et betydlig innslag av tverrfaglig samarbeid. Foruten barnevernpedagogen i barneverntjenesten, kan vernepleieren i hjemmetjenestene, sykepleieren i skolehelsetjenesten og sosionomen på ungdomsklubben være involvert. Dette er supert. Hva skjer så om hjelpeapparatet svikter? Der barn blir utsatt for seksuelt misbruk og vold uten at tjenesteyterne tar grep? Sykepleieren og vernepleieren kan bli fratatt sin autorisasjon og på den måten stilles individuelt ansvarlig. Barnevernpedagogen og sosionomen har ingen autorisasjon å miste. Forstå det den som kan, og om du forstår det, opplys meg i kommentarfeltet.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av den nye helse- og omsorgsloven en gylden anledning til å gjøre noe med dette misforholdet. Derfor synes jeg at det var bra at FO Nord-Trøndelag satte fokus på denne problemstillingen i sin uttalelse. Akkurat nå. Autorisasjon nå!

Politisk yrkesutøvelse

Jeg har skrevet om det før og kommer til å skrive om det igjen, politikkens plass i helse- og sosialarbeideres yrkesutøvelse. I et gammelt blogginnlegg har jeg skrevet om Mikropolitikk.  Her diskuterer jeg blant annet forskjeller mellom sosionomer og vernepleiere i synet på politisk involvering som et virkemiddel for å styrke dem man jobber for.Kanskje er sosionomer flinkere enn vernepleiere til å ta i bruk de politiske systemene i sitt endringsarbeid?

I barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleieres yrkesetiske grunnlagsdokument står det klart og tydelig at vi har et moralsk ansvar for å gjøre kjent forhold som skaper problemer for enkeltmennesker og/ eller grupper. Jeg mener klart og tydelig at politisk arbeid er en viktig del av vår yrkesutøvelse. Men; politikk er så mangt. Det trenger ikke å være å drive aktivt inn mot politiske partier. Det kan etter mitt syn like godt være aktivt endringsarbeid inn mot arbeidsgiver, nærmiljø eller andre viktige faktorer for den enkeltes liv. Som sagt så har jeg skrevet mer om dette i innlegget Mikropolitikk.

Grunnen til at jeg skriver nå er en melding jeg fikk på Facebook tidligere i dag. Mange ler av meg når jeg sier at Facebook er et viktig arbeidsredskap. Jeg mener virkelig at det er det. En av begrunnelsene er Fagbladet Socialpædagogen. De sender ut viktige og interessante dilemma et par ganger i måneden. Alltid problemstillinger som er verdt å tenke over. Aktuelle problemstillinger også for oss helse- og sosialarbeidere i Norge (altså betyr det at jeg anbefaler dere å følge Fagbladet socialpædagogen på Facebook). I dag skrev de om politisk engasjement blant sosialpedagoger. Vel verdt en tanke. Før jeg gjengir hele dilemmaet som de utfordrer oss med, vil jeg si kort hva jeg mener.

Jeg mener at vi med fordel kan bli mer aktive i vårt politiske påvirkningsarbeid i vår yrkesutøvelse. Vi skal være geriljasoldater i kampen for bedre levekår for personer med utviklingshemning. Vi skal synliggjøre svikten som fører til at personene vi jobber for ikke får det livet de kunne ha fått. Men vi skal ikke bli partipolitisk i vår yrkesutøvelse. Vi skal være partipolitisk nøytral, aldri nøytral i kampen for bedre levekår for dem vi jobber for. Derfor er jeg helt enig i Benny Andersen når han sier «Vi kan ikke undgå at mærke de socialpolitiske rammer – både for borgernes hverdag og for det socialpædagogiske arbejde. Vi er de direkte forvaltere af politiske beslutninger, og vi kan ikke udføre vores arbejde uden at være socialpolitiske aktører. På den måde kan man sige, at vi er et politisk fag. Politik er simpelthen en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne». Man trenger dog ikke bruke de partpolitiske skillene for å drive dette påvirkningsarbeidet. En viktig måte man kan være geriljasoldat på er å bruke fagforeningen din. Her er dagens dilemma fra Fagbladet socialpædagogen. Hva mener du?

Hanne arbejder på et botilbud for voksne udviklingshæmmede, hvor der har været mange besparelser. Blandt andet er det ikke længere muligt for beboerne at komme til svømning om tirsdagen, ligesom en torsdagscafé med sangaften er sparet væk.
Hanne er politisk aktiv i SF, og hun mener, at besparelserne bunder i regeringens skattepolitik og krav om 0-vækst i det offentlige.
Nu er de pårørende inviteret til julegløg på botilbuddet. Hen over æbleskiverne taler to forældre om, hvor ærgerligt det er, at svømningen er sparet væk. Den ene har et mærkat med Venstre på sin taske.
Hanne har lyst til at blande sig, og redegøre for hendes opfattelse af sammenhængen mellem svømmestop og skattestop.
Bør hun diskutere det med de pårørende? Eller bør hun holde mund?
Ville det være anderledes, hvis gløggdrikkerne ikke var pårørende men kollegaer? Eller lokalpolitikere?
Socialpædagogernes formand, Benny Andersen, siger:
”Politik er en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne.” Hvornår mener du, man bør være politisk i sit socialpædagogiske arbejde? Og hvornår er du det selv?
Deltag i debatten her: http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=37611984476&topic=17501

PS! Les hele intervjuet med Benny Andersen her: Ny forbundsformand: Socialpædagogik er et politisk fag

Utdanning for velferdstjenestene

Espen (seksjonsrådet for vernepleiere, FO) og Mimmi (nestleder i FO) diskuterer utdanning

I dag avholdt kunnskapsdepartementet (KD) en konferanse om «kompetansebehovene i velferdssektorene og hvordan vi bedre kan møte disse behovene gjennom helse- og sosialfaglig utdanning og forskning.» Blant de vell 400 deltakerne var det mange fra FO og fra «våre» utdanninger. Konferansen omhandlet stortingsmeldingen som departementet nå er i gang med å utarbeide. Dette er et svært viktig arbeid.

Det er vesentlig at det er god sammenheng mellom brukerne av velferdstjenestene sine behov og kompetansen til tjenesteyterne. KD er godt i gang med å analysere behovene. Derfor er det med bekymring jeg registerer at nesten ingen fra kommunesektoren eller fra brukerorganisasjonene var representert på konferansen. Det må ikke være slik at det er utdanningssektoren som skal definere behovene. For de som utdanner yrkesutøvere til velferdstjenestene og for oss i profesjonsorganisasjonene, er det avgjørende å huske på at vi ikke er til for oss selv, men for brukerne av våre tjenester. Er vi i utakt med de behovene mister vi også vårt eksistensgrunnlag. Det er avgjørende at utdanningene utvikler seg i takt med endrede behov. Her synes jeg vernepleierutdanningen er et godt eksempel. Fra å bli kalt for en anakronisme ved nedleggingen av institusjonene, og dermed også sett på som en konservativ kraft som hindret inkludering, utdanner nå vernepleierutdanningen «inkluderingsagenter».

Samtidig som utdanningene må se inn i glasskulen og utdanne yrkesutøvere som er i stand til å møte morgendagens utfordringer, må de heller ikke holdningsløst følge en hver trend i tiden. Skal helse- og sosialfagutdanningene følge utviklingen mange kommuner nå legger til rette for gjennom bygging av institusjonslignende boligkompleks for personer med utviklingshemning, må de kanskje igjen utdanne folk til institusjonsomsorg. Det er ingen ønsket utvikling. Her må utdanningsinstitusjonene også være med på å skape en ønsket utvikling til det beste for brukerne av velferdstjenestene.

Jeg er glad for at utdanningsinstitusjonene, og da særlig de som utdanner barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere er på hugget i forhold til meldingen, blant annet gjennom å være godt synlige på dagens konferanse. Samtidig er det avgjørende at kommunene og ikke minst brukerorganisasjonene kommer på banen så fort og tydelig som mulig. Det sa jeg også til en som ikke var på konferansen, nemlig forbundsleder Jens Petter Gitlesen i NFU når jeg spiste lunsj med han her i dag.

Tenk deg at når du våkner i morgen…

… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?

Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?

Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.

For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?

Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.

Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑