… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?
Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?
Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.
For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?
Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.
Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.
Cato Brunvand Ellingsen 
04/12/2010 at 18:40
Å se ethvert menneske som et individ med muligheter og utvikling,å vektlegge samarbeide mellom tre parter – de utviklingshemmede,tjenesteyterne og pårørende . Å kunne se at det er like mange måter å uttrykke seg på som det er mennesker, og ha respekt for ulike ståsteder,men med brukerens beste i sentrum.
05/12/2010 at 10:48
Jeg håper at det du beskriver er sentrale verdier hos enhver vernepleier og i utdanningen som helhet.
04/12/2010 at 21:24
At vernepleiere løfter blikket litt opp fra målgrupper (selv om jeg er enig i at utviklingshemmete bør være en sentral målgruppe) og metoder, og begynner å se nærmere på hva som kjennetegner vernepleiefaglig arbeid – uansett hvor vi jobber, uansett hvem vi jobber med, uansett hvilke metoder vi jobber etter. Da kan vi kanskje også begynne å formulere VERNEPLEIEFAGET vårt med større tydelighet! Eller – er vi fornøyd med å defineres som en yrkesgruppe og utdanning (som like gjerne kan slås sammen med en eller annen annen utdanning i neste sving)?
At vernepleiere begynner å tenke mer i mindretalls- og flertallsperspektiv! Ingen diagnose opphever folks borgerrettigheter. Vi jobber med mindretallsgrupper som stiller sist i alt for mange samfunnskøer – fra helsekø til arbeidsmarked. Folk med alvorlig psykisk lidelse utsettes fortsatt for altfor mye tvangsbruk. Folk med rusvansker avskrives fortsatt med at de ”ikke har boevne”, fordi de ikke klarer å tilpasse seg hjelpernes opplegg. Utviklingshemmete kommer ikke i arbeid før arbeidsmarkedet blir langt mer inkluderende og det finnes et bredt utvalg av mange ulike typer jobber! Som profesjon og faggruppe er det kanskje på tide å snakke mer om marginalisering, mer om borgerrettigheter, mer om mangfoldspolitikk – og ta et oppgjør med tradisjonen vår med individuell normalisering. Normalisering handlet også om retten til å være annerledes. Eller – gjelds ikke det når folk er lette å overdøve og overhøre?
Og mest av av må vi kanskje snakke langt mer om MAKT: På hvilke måter innarbeidete praksiser kan bidra til å holde brukere i avmakt (fordi den eneste måten de kan lykkes er å innordne seg). På hvilke måter vi bruker vår faglige makt til å øke brukers makt i eget liv, både overfor oss og andre. På hvilke måter vi bruker vår makt og hever stemmen på brukers vegne der det er det situasjonen krever. – For det gjør vi vel?
05/12/2010 at 10:46
Synes du har mange gode poeng, Thomas. Jeg er helt enig i at vi i større grad bør definere kjernen i vårt vernepleierfaglige arbeid. Og at vi bør skrive mer om det. På den måten kan vi bli enda tydeliger i vår yrkesutøvelse (selv om jeg tror man i stor grad kjenner igjen en vernepleier når man treffer en!!!).
Jeg innbiller meg at vi de siste årene er blitt flinkere til å se på samfunnskapte strukturer og ikke bare på individuell oppfølging. Det er dog viktig at disse perspektivene ikke er i noen motsetningsforhold til hverandre. Tror fremdeles at intervensjon på begge sider av GAP modellen har noe for seg. Jeg er redd for at vernepleiere skal miste den unike kompetansen vernepleiere tradisjonelt har hatt i møte med den enkelte man jobber for. Har man ikke disse konkrete ferdighetene, tror jeg utdanningen mister livets rett. Og som jeg har skrevet før tror jeg at vi må ha fokus på inkludering, og ikke i så stor grad normalisering.
Dette er spennende diskusjoner, som jeg håper også andre som leser dette hiver seg med på.
05/12/2010 at 00:16
Hei! jeg går 2. året på vernerpleie og synes det burde jobbes mer med å få tydeliggjort får profesjon i velferdsstaten. Hva er det en vernepleier står sterkere med enn barnevernspedagoger, sosionomer, sykepleiere osv. Jeg tror det hadde gjort at andre hadde fått mer respekt for vernepleiere som et yrke, og ikke sammenligne oss med «hjelpepleiere».
05/12/2010 at 10:34
Hei Monica. Er helt enig i at det er viktig å være tydelig og synlig. Tydelige profesjoner vil også styrke det tverrfaglige arbeidet som gjør velferdstjenestene gode. Selv om jeg faktisk tror at man stort sett kjenner igjen en vernepleier når man jobber med en, har vi fortsatt utfordringer knyttet til å bli synlig og tydelig. Dette blir en viktig jobb for FO og meg fremover.
05/12/2010 at 19:27
Hei, Cato. Tror ikke vi er så uenige. Veldig enig i at det å utvikle individer og endre omgivelser ikke står motsetningsforhold til hverandre. Når jeg snakker (og skriver) så mye om det siste, handler det mest om at det første har vært så enerådende, og (opplever jeg) for mange fortsatt er det sentrale og selvfølgelige. Men, som jeg har skrevet annetsteds, tenker jeg for eksempel at ART og Studio III komplementerer hverandre perfekt. For meg er det to sider av samme sak – men begge sidene må være med! Og når du tar til orde for mer fokus på inkludering – mindre på normalisering – har du min støtte 🙂
09/06/2011 at 17:49
Jeg mener at Vernepleiere må intigreres mer i barnehage, skole og eldreomsorgen, da spes på dementavdelinger. Med dette bør en i større grad fokusere på utredning i utdannelsen. Dette for å kunne gjennkjenne ulike syndromer, diagoser og sykdommer i en så tidlig fase at en kan gå inn med tidlig intervensjon. Selv om det ikke er vår oppgave å utrede så er vi ofte en forlengelse av psykologspesialister og leger. Selv jobber jeg i habiliteringstjenesten, spesialisthelsetjenesten og ser at kompetansen er alt for dårlig ute i kommune til å kunne oppdage ulike diagnoser. Dette gjelder også fokuset på komorbiditet.