Foto fra Fontene Jan-Erik Østlie

FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket.

Jeg begynte på noe som jeg tenkte skulle være en kronikk til Fontene. Det blir et laaaaaangt blogginnlegg i stedet:

Klart vi skal gå videre! 
De siste årene har FO vært i en vanskelig utdanningspolitisk situasjon. Det er klare politiske uenigheter om veivalgene og organisatoriske uenigheter om hvordan man skal komme frem til veiene. Dette er selvsagt problematisk. Særlig alvorlig er det blitt når vi nå står midt i trekken fra mulighetenes vindu. Vi har en regjering som har satt i gang et viktig arbeid med å utvikle velferdstjenestenes utdanninger. En regjering som har et klart ønske om en sterkere innsats for styrkede tjenester, og da kanskje særlig i forhold til barnevern og tjenestene for personer med utviklingshemning.

 FOs landsstyre, øverste organ mellom kongressene, avsluttet sitt møte i juni med noen klare vedtak, men også med noen store spørsmålstegn. Det er ikke rart om de som følger med fra utsiden blir forundret. Hva er det som skjer? Ikke sjeldent gjør jeg det faktisk selv. Hva er det som egentlig skjer?

Det er lett og si at FO nå bare må gå videre, men i praksis viser det seg at det ikke er så enkelt. Vi står overfor komplekse problemstillinger. Problemstillinger som mer eller mindre har vært der siden tidenes morgen, eller i hvert fall siden organisasjonen ble stiftet. Vi representerer tre ulike profesjoner, nå fire ulike utdanninger. Vi representerer en haug med ulike arbeidsområder og ikke minst; 26000 medlemmer. Selvfølgelig vil vi fra tid til annen stå overfor motsetninger. Det ville vært rart hvis ikke. Uenighetene finner vi både mellom de enkelte seksjonene og sikkert også innad i hver enkelt seksjon. Uenighetene handler både om organisasjonsforståelse og utdanningspolitikk. De uenighetene som har kommet til syne i organisasjonen vår er et tydelig tegn på engasjerte tillitsvalgte. Tillitsvalgte som er engasjert i brukernes beste, i våre medlemmer og i organisasjonen.

Jeg har hele tiden ment at det er medlemmene/ delegatene fra hver enkelt seksjon i landsstyret og kongress som skal bestemme den særegne yrkesfaglige politikken for hver enkelt profesjon. Det er vedtektene klare og tydelige på, og nå har også LS slått dette fast. Det skulle bare mangle. Jeg har også ment at jeg som medlem av arbeidsutvalget i FO er valgt for å ivareta alle medlemmene i FO. Jeg er valgt med et helhetlig ansvar. Jeg har ment at jeg er valgt til å ivareta særegen yrkesfaglig politikk også for barnevernpedagoger og sosionomer. Men jeg er ikke valgt til å bestemme denne politikken. Jeg vant dessverre ikke frem i landsstyret med mitt syn. Som jeg også uttaler til Fontene, det lever jeg godt med. En profesjonsorganisasjon som vår må uansett sørge for at organisasjonens høyeste organ, landsstyret og kongressen, behandler saker som er viktig for den enkelte profesjon. I disse organene er det som kjent bare vernepleiere som skal bestemme over særegen politikk for vernepleierne. Det er selvsagt vernepleierne i FO som skal definere hva FO skal mene om utviklingen av vernepleiefaglig kompetanse. Dette skjer dog i meningsbrytning med de andre seksjonene i FO.

Konfliktene og uenighetene har preget organisasjonens indre liv de siste årene. Og; jeg må innrømme at det er svært vanskelig å stå i. Det tar mye tid, og av og til er det vanskelig å se gode løsninger. Men, det er ikke sant. Det er ikke sant at vi er handlingslammet. Det er ikke sant, slik det kan fremkomme av ulike debatter både på nett og i Fontene, at FO ikke får spilt inn politikk til det viktige arbeidet med stortingsmeldingen om utdanningene våre. Bare i løpet av våren har vi hatt minst 6 egne møtepunkt med kunnskapsdepartementet. I tillegg har vi sammen med LO og utdanningsinstitusjoner hatt møter med departementet. Vi har også både formelle og uformelle møter med andre departement og direktorat. FO har sendt inn innspill til meldingsarbeidet  flere ganger, og kommer til å gjøre det igjen. Det som er sant er at vi er aktive på flere fronter knyttet til politikken overfor dem våre medlemmer jobber for, i forhold til tre profesjoner, fire utdanninger, en haug med ulike arbeidsfelt og ikke minst; 26000 medlemmer.

Neste kapittel kommer på landsstyremøte i oktober. Da skal vi vedta profesjonsspesifikke kapitler til FOs utdanningspolitiske plattform. Da skal hver enkelt seksjon manifestere den politikken FO skal fremheve for den enkelte profesjon i tiden som kommer. Noen vil hevde at det er for sent. Det er det selvsagt ikke. Det er mulig at regjeringen på den tiden har lagt siste hånd på stortingsmeldingen da. Men prosessen fortsetter. Ikke bare i stortinget, men også med videre fokus på de enkelte utdanningene. Kunnskapsdepartementet har varslet en overordnet melding som skal gi retning for videre arbeid. Meste parten av politikken vi skal vedta i oktober vil heller ikke være ny.

For meg er det helt avgjørende at vi i oktober nøster opp de løse trådene som har hengt etter oss de siste årene. At vi nettopp finner veien videre. En vei som fortsatt vil være preget av uenigheter, men som finner måter å leve med dem. For. Vi trenger ikke en organisasjon der flertallet overkjører et mindretall med demokratiklubben. Eller et mindretall som tar resten av organisasjonen som gissel med vedtektene i hånden. Vi trenger en organisasjon som ikke bare ser helheten, men som ser de enkelte delene. Vi trenger en organisasjon som tåler ulikheter. Det er ikke bare et mulighetens vindu i forhold til omverdenen vi nå står foran. Vi har nå et vindu til å vise at vi kan utvikle organisasjonen til noe som er enda sterkere enn i dag.

Barnevernpedagoger og sosionomer er kanskje mer lyriske og kunstneriske enn oss vernepleiere (nå får jeg vel kjeft fra en haug med vernepleiere). Det er nok ikke tilfeldig at det er fra disse yrkesgruppene de litterære bidragene kom i diskusjonene på landsstyret. Jeg har tidligere lagt ut diktet til Olav H Hauge på bloggen min. Her vil jeg avslutte med ordene fra Profeten som det også ble henvist til i debatten:

 «Profeten om Ekteskapet:

Dere var født sammen og skal være sammen for bestandig.
Dere skal være sammen når dødens hvite vinger legger seg over deres dager.
Dere skal til og med være sammen i Guds tause minne.
Men la det være avstand i deres samvær,
Og la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd:
La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene,
Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt.
For bare Livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre:
For templets pilarer står adskilte,
Og eketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

 – Kahlil Gibran (oversatt av Helge Hagerup)»