Du, Kristin. Jeg sier det med en gang. Kanskje ligger løsningene på problemene dine i en liten brosjyre som ble gitt ut denne uken.
Jeg tror du og jeg er enige i mye, men kanskje særlig i en sak. Skolen er kanskje det viktigste vi kan engasjere oss i. En god skole er avgjørende både for enkeltindividene og samfunnet. En god skole handler om kunnskap og kompetanse. Og om følelser.
Som for de fleste andre fedre var det en følelsesladd opplevelse når sønnen min begynte på skolen for tre år siden. Det er kanskje ikke alle andre som opplever det, men jeg ble også rørt etter forrige foreldremøte. Et møte som bekreftet at det viktigste skolen har er lærerne. Læreren til sønnen min gjør meg glad og trygg. Som tidligere veileder for lærere i skolen har jeg også blitt rørt når vi i samarbeid med foreldre har skapt gode tilbud til barn med utviklingshemning/ autisme. Skolen skaper følelser. Skolen skal skape følelser. Nå vil kanskje noen mene at jeg er litt sær. For. Denne uken var det noe annet skolerelatert som skapte følelser hos meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg ble rørt av en liten brosjyre som Utdanningsforbundet og FO i felleskap har laget. Les mer «Til Kristin Halvorsen»→
Hjelp, vi har problemer i Oslo skolen. Hva skal vi gjøre? Vi hyrer inn en økonom, selvsagt! Ja, du leste riktig. Osloskolen har bedt Ernst & Young om å bistå 13 av de mest utsatte skolene i byen. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke var helt sikker når jeg leste oppslaget 10. oktober i Aften. Sikker på om det jeg leste var riktig.
Mange av skolene i Oslo har store utfordringer. I Aften sin reportasje vises det til krevende atferd, foresatte med sosiale utfordringer, tidsbruk på konflikthåndtering og skoler med større andel spesialundervisning enn andre. Dette er reelle problemer som det er viktig at kommunen griper fatt i. Skolen er den viktigste arenaen for å forebygge sosiale problemer.
Det er ofte bra å få folk til å se på utfordringer med nye øyne. Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes på de fleste velferdsområdene. Skolen er nesten en siste bastard. Den siste arena der tverrfaglighet ikke sees på som en styrke. Der tverrfaglighet ikke satses på, og heller ikke kreves. Men er det virkelig riktig å hyre inn dyre konsulentselskaper til å gjøre den jobben? Til å sikre tverrfaglighet. Og er det virkelig den kompetansen skolen trenger?
Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere innehar på hver sin måte god kompetanse på nettopp de utfordringene som reportasjen peker på. Helse- og sosialutdannet personell kan mye om sosiale utfordringer, atferdsproblemer, utfordringer i hjemmet. Utfordringer som skolen møter hver dag, og som skolen må takle. Kartlegging og analyse, men også struktur, tydelighet og positive strategier er viktige stikkord for disse yrkesgruppenes kompetanse. Noen få steder har skolene innsett at dette er kompetanse som kan brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. Likeverdig, men ulik kompetanse. Vi trenger flere slike eksempler.
Så, bruk heller pengene på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Ikke bare som eksterne konsulenter, men som et fast innslag.
Innlegget stod på trykk i Aften, ettermiddagsutgaven av Aftenposten 17.10.2012
Vi vil ikke ha datteren din her. Det var ikke det de sa. Rektor og sosiallærer på nærskolen. Men. Det kunne de like gjerne sagt. De gjømte seg bak ord som manglende kompetanse på utviklingshemning, vanskelig å få venner, ingen erfaring. Ord som gjorde valget til hardt prøvede foreldre enda vanskeligere. Eller. Egentlig lettere. For, hvem vil sende sine barn på en skole der skoleledelsen egentlig sier at de ikke vil ha datteren din der.
Utdanning, magasinet til Utdanningsforbundet, har de siste dagene pekt på en tydelig tendens. Det er en økende grad av segregering i norsk skole. Til tross for en uttalt målsetting om inkludering blir flere og flere barn tatt ut av det såkalte normaltilbudet i skolen. Dette er noe mange av oss har visst, men som Utdanning påpeker har det vært vanskelig å finne data på det.
Ikke si det til mor, men du vet. Det blir svært vanskelig å gi han et godt tilbud her på skolen. Vi har ikke ressursene. Det blir urettferdig om han skal få mye ressurser. Det går utover de andre elevene. Kan ikke du si til foreldrene at han bør begynne på spesialskolen?
Hvis det virker, fortsett med det. Om det ikke virker, gjør noe annet. Dette er selvsagt en stor forenkling av beslutningsarbeidet i velferdstjenestene, men bør være en gyldig tommelfingerregel for skolepolitikere og skoleledere. Dessverre ser det ofte ut at regelen er det motsatte; virker det ikke, fortsett med mer av det samme. Det er dårlig politikk.
På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.
Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.
Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.
Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).
Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.
Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.
PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…
I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.
Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.
Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?
Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.
Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.
Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.
Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.
Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!
Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?
I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?
Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?
«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.
Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?
(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)
Skolepolitikk har for såvidt interessert meg alltid. Da stort sett i forbindelse med skoletilbudet for elever med utviklingshemning. Her er det store utfordringer. Utfordringer som jeg med hele mitt hjerte og hele min hjerne mener at vernepleiere skal være med på å løse. Vernepleiere bør ha en større plass i skolen enn det vi har i dag.
Men det var ikke helt det jeg tenkte å skrive om i dag. Kanskje en annen gang (noen har gjort det her). Poenget mitt i dag er; skolene må brukes, brukes av alle, hele tiden. Her på Bjørndal har vi en flott stor ungdoms- og videregående skole. En skole som i sin fysiske utforming er helt spesiell. I samme bygg er en idrettshall, og et offentlig bibliotek. Her om dagen var det plandag i barnehagen til min barn på 2 og 5. Hva annet enn en bibliotektur passer da. Bra pappa? Med fortid som pappa i foreldrepermisjon i nærheten av Grünerløkka, er kafe-radaren på når man er på tur med barna. For å si det mildt; her på Bjørndal er kafé mulighetene litt dårligere enn på løkka. Da ble jeg fryktelig glad da bibliotekaren kunne opplyse om at skolens kantine var åpen for alle. Jeg og mine to barn var ikke i tvil; kafé.
Vi kjøpte oss litt mat og satt oss ned (nå kommer poenget snart!!!). etter bare et par minutter kom en elev bort til oss. Hun hadde t-skjorte som viste at hun var en slags elev vakt eller ordenselev eller lignende. Hun kunne opplyse at det snart var storefri og det var da ikke tilrådelig med små barn der da. Jeg takket for opplysningen, men begynte fort å tenke. Hvorfor ikke tilrådelig? Er miljøet så tøft der? Tar vi opp plassen? Hvorfor? Far på 37 ble litt bekymret, gutt på 5 ville gå, jente på 2 hygget seg med sin risifrutti!
Uansett; vi måtte spise opp. Etter et par minutter kom det enda en bort til oss. Tydeligvis en ansatt på skolen. Her var fokuset et annet. «Så flott å se dere her! Av og til har vi pensjonister her, av og til barnehager, flott at dere er her.» Far ble glad, gutt på 5 ville fortsatt gå, mens jente på 2 snart var ferdig med sin risifrutti (gutt på 5 slukte sin risifrutti med en gang vi hadde snakket med første person).
Poenget mitt i dag er det som ble sagt av den ansatte på skolen. Vi må bruke skolebygningen som et samlingslokale, hele døgnet. Vi må se på elever, skolens ansatte som en ressurs for nærmiljøet, og også resten av befolkningen som en ressurs for skolen. Kantinen og biblioteket på Bjørnholt kan være et godt eksempel der det kan tilrettelegges for dette. Flott! Vi kommer uansett til å dra tilbake til kantinen (men kanskje holde oss unna storefri?)!
Du, Kristin. Jeg sier det med en gang. Kanskje ligger løsningene på problemene dine i en liten brosjyre som ble gitt ut denne uken.
Vernepleieren 