Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

Skole

Fellesskolen? Helt konge!

Bilde fra stortinget
Bilde fra stortinget
Vi må flytte debatten fra slottet til stortinget

Det er noe underlig, men akk så forutsigbart ved debatten etter kronprinsparets skolevalg denne uken. Underlig fordi den i all hovedsak handler om monarkiet, og ikke skolepolitikk. Forutsigbart fordi landets republikanere, særlig på venstresiden av norsk politikk, bruker anledningen til å snakke om et kongehus som beveger seg bort fra folket.

Dette synes jeg er synd. For selv om jeg er republikaner synes jeg det er noe mye mer viktig å diskutere etter kronprinsparets avgjørelse enn monarkiet. Nemlig skolen. Kanskje det viktigste av alt. Den arenaen som på en eller annen måte samler oss alle til et slags fellesskap. Jeg synes selve ideen som fellesskolen bygger på er flotte greier. Ja, jeg er nærmest forelsket i nærskolen. Selv om kanskje ikke vår fremtidige konge mener det, så mener jeg at fellesskolen er helt konge.

Fellesskolen skal gi hver enkelt elev individuell oppfølging, uavhengig av elevens forutsetninger. Den skal sikre at Brage med utviklingshemning lærer å lese og regne slik at han kan leve et selvstendig liv. At Iman med foreldre som flyktet til Norge lærer seg godt nok norsk til å delta på arbeidsmarkedet på like vilkår. At vår kommende dronning er god nok i engelsk til å kunne gifte seg med en engelsk prins. Fellesskolen skal gjøre forskjell på folk. Den skal nettopp bygges opp rundt forskjellene våre. Hvis den ikke ser forskjell på folk vil den mislykkes i å gi alle like muligheter. Den vil svikte i å bidra til at Brage, Iman og vår kommende dronning får oppnådd det de vil her i livet. Og samtidig med dette skal den sørge for at vi alle lærer å omgås med dronninger og utviklingshemmede. At vi ikke bare funker, men at vi funker sammen.

Felleskolen er ikke bare noe vi har felles på skolen. Fellesskolen er bygget på prinsippet om nærhet. Nærhet til et bomiljø. Skolen er noe mer enn en skole. Det er en av grunnsteinene i et nærmiljø. Skolediscoen, sommeravslutningene og si Hei kampanjen er sentrert rundt skolen. Skolen bidrar til nærmiljøet som ingenting annet.

Når kronprinsparet velger bort nærskolen gir det klare signaler. De sier at de gjør det de mener er best for sine barn. Slik de fleste foreldre vil gjøre for sine. Men. Hvis fellesskolen ikke er god nok for kommende dronninger som er redd for å ikke bli gode nok i engelsk, hvordan kan den da være god nok for Abdulla som trenger spesialundervisning for å lære eller for Kari som bor på institusjon?

Jeg er dog ikke bare forundret. Jeg er nesten litt provosert. Provosert av at så mange legger skylden på et kronprinspar som bare bruker den retten så mange tydeligvis har tatt for gitt. Retten til å velge. Det er ikke mange år siden denne valgfriheten ikke ble tatt for gitt. Nå er til og med norsk venstreside påpasselig med å si at foreldre selvsagt skal få gjøre som de vil. Er det virkelig så lett. At vi skal drive å moralisere over enkeltpersoners personlige valg for egen familie, men hegne om valgfriheten de benytter? Selvsagt ikke. Hvis vi driver og moraliserer over enkeltpersoners valg sier vi jo nettopp at ”there is no such thing as society”, gjør vi ikke?

Alle mulige folk velger andre skoler enn nærskolen for barna sine. Her på Bjørndal er dette ett hett tema. Her bor det ingen prinser eller prinsesser. Her bor folk. Folk som også vil gjøre det beste for barna sine. Jeg nekter å moralisere over naboene mine som nettopp velger bort nærskolen. Riktignok er det kanskje ikke så mange som kan velge en riking skole som vår kommende dronning skal gå på, men konsekvensen er mye av den samme. Nærskolen får rykte på seg for å ikke være god nok (kanskje også av og til et helt riktig rykte). Nærskolen mister penger da pengene følger eleven, og tilbudet blir skåret ned. Klasser blir slått sammen. Enda flere elever per lærer. Men, skal vi skylde på dem som tenker på det beste for barna sine? Skal vi kreve at de kongelige er folkelige, må vi også tillate at de gjør som folk. Tenker på sine egne unger (i tillegg til kongeriket). Vi kommer ingen som helst vei om vi skal klage på dem som benytter seg av valgfriheten. Vi må ta diskusjonen fra enkeltpersoners valg til politikken.

For eksempel må vi stille spørsmål om kronprinsparet faktisk skal ha mulighet til å betale seg bort fra nærskolen. Valgfriheten til høyresiden blir ofte de rikes valgfrihet. Når ressurssterke familier velger bort fellesskolen er det mer enn naivt å tro at dette ikke får konsekvenser for skolen og resten av elevene. Vi må slutte å tilrettelegge for fritt skolevalg.

Men. Hovedsakelig er selvsagt problemet at fellesskolen først og fremst har vært tilpasset gjennomsnittseleven. At den har vært en enhetsskole mer enn en fellesskole. Når verken de ”flinkeste” eller de ”dårligste” elevene passer inn har vi et stort problem. Da hjelper det ikke med bedre lærere og mer tvungen arbeidstid. Vi trenger en fleksibel skole med enda flere voksne. Færre elever per lærer, flere andre voksne med lang utdanning. Vi trenger en skole med mindre kontroll og mer kunnskapsbasering.

Vi må sammen sørge for at nærskolen er det naturlige valget både for folk og prinsesser. Da må vi flytte debatten fra slottet til stortinget.

0

Gode skoler, ikke gode busser

Bilde fra innlegget på aftenposten.no«Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.»

Nok et lite innlegg om skole. Denne gangen som en reaksjon på at noen ønsker å busse elever med dårlige norskkunnskaper bort fra nærskolen. Dette ble publisert på aftenposten sine nettsider her om dagen:

Gode skoler, ikke gode busser
Kristjánsson vil busse bort bestevennene til datteren min. Han vil frata barna i gaten felleskapet nærskolen representerer. Når han i Aftenposten 12. mars argumenterer for bussing av barn fra øst til vest i Oslo, vil han skape et ”de” og et ”vi” som folk i liten grad tenker på før noen setter seg på bussen.

Det er selvsagt riktig at Oslo øst har sine utfordringer. Språkkunnskaper er en del av dem. Satsning på norsk er svært viktig. Den satsningen må foregå i nærskolen og i nærmiljøet. Ved å busse bort barna sier Kristjánsson at nærskolen ikke klarer utfordringene. Hvis det er et problem med bussing i privat regi, slik som Kristjánsson skriver, løser en det ikke med mer bussing. En løser det med å innskrenke muligheten til fritt skolevalg.

I stedet for å busse barna bort fra vennene sine bør utfordringen til norske politikere være hvordan skape nærskoler som både sikrer norskkunnskaper og gode nærmiljø. De kan begynne med å vurdere om finansieringsmodellen ivaretar behovet for særskilt satsning på norsk. Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.

Utfordringen om gode nærskoler må gå til både høyre og venstresiden i norsk politikk. Hvis en absolutt skal gi venstresiden en utfordring, slik som formålet med spalten i Aftenposten er, bør det være hvordan en kan kartlegge barns språkferdigheter i barnehagen på en slik måte at den kan gi grunnlag for gode intensive språktreningsprogram før barna begynner på skolen.

Vi trenger ikke gode skolebusser i Oslo. Vi trenger gode skoler.

Cato Brunvand Ellingsen
Pappa på Bjørndal

PS1: Jeg har skrevet om bussing før. Da var det Heikki Holmås som ønsket det. 

Les også mitt innlegg «Dårlig politikk, ikke dårlige foreldre» for mer om språk og skole. 

Anbefaler også dette innlegget om bussing av barn i Oslo-skolen. Bjarne Kristoffersen skriver godt om samme tema som mitt innlegg handler om. 

1

De farlige voksne!

Illustrasjonsbilde av strand med to leker med smilefjesJeg var en av dem som begynte fredagen med å lese kronikken fra en anonym lærer. «Det farlige klasserommet». En lærer som forteller om vold i skolen. En kronikk som var ment for å skremme. En kronikk som gjorde meg skremt. Skremt nok til at jeg før trikken var fremme på jobb hadde skrevet et innlegg. For kronikken fortjener svar. Den fortjener at læreren får støtte, men også at bildet nyanseres. For det er flere elementer med kronikken som gjør meg skremt. Kanskje handler det om det farlige klasserommet, men ikke minst handler det om de farlige voksne.

Ja, jeg blir skremt

Jeg blir skremt. Det er det jeg blir tidlig på morgenen når jeg leser kronikken til anonym lærer. Om vold i den norske skolen. For det kan være på mine barns skole hun jobber. Det kan godt være mine barns hverdag hun beskriver. Barna som tilsynelatende har det fint, men som ikke er veldig pratsomme om skolehverdagen. Som barn flest. Ja, jeg blir skremt om voldsnivået er slik som læreren beskriver i Aftenposten fredag. Men jeg blir også skremt om det er slik at lærerne og rektor er like tause som mine barn. Om de ikke forteller meg som far hvis det er slik på «min» skole.

Ja, jeg blir også skremt om den viktigste løsningen er segregering. At de vanskeligste barna skal flyttes ut av skolen. Skjerming kan være en god kortsiktig løsning, men løser lite på lang sikt. At barn og unge lærer seg at de kan slå seg bort fra en vanskelig og for dem meningsløs skole løser ikke voldsproblematikken. I hvert fall ikke om man skal se på skolen i et helhetlig samfunnsperspektiv, og det skal man vel eller?

Jeg blir også skremt av det ensidige fokuset på problembarna. Kronikkforfatteren peker på ulike perspektiver, men det kan lett forstås som at bare vi får bort disse barna så er alt greit. Noen av debattene i ettertid kan også tyde på at politikere også har dette fokuset. Dette er mye mer komplekst enn som så. Det kan ikke være slik at vi nok en gang legger belastningen på utsatte barn og unge. Belastningen, og løsningene, ligger hos oss voksne. Ved å rette et ensidig fokus på de såkalte problembarna vil skoleledelse og lærere lukke øynene for de åpenbare løsningene. Se også hva anonym mor skriver som tilsvar til kronikken: «Alt snudde på en uke. Vi fikk en ny sønn. En sønn som faktisk ville på skolen, en sønn som begynte å le igjen og sette pris på livet sitt.»

For, til slutt blir jeg skremt av politikere, skoleadministratorer og skoleledelse som ikke lytter til lærernes fortvilte rop. Politikere som hele tiden skal styrke læreren når det lærerne roper etter er noe helt annet. De roper etter mer støtte i hverdagen slik at de kan drive med det de er gode på. Den anonyme læreren roper etter en tverrfaglig skole som gjør at drømmelæreren får mulighet til å være drømmelærer. Som vernepleier har jeg jobbet på arbeidsplasser der vold har vært en del av hverdagen. Vold fra mennesker som var helt avhengig av min bistand. På samme måten som voldelige elever er avhengig av kompetente voksnes bistand for å komme videre.  Møte med vold krever kompetanse og kunnskap, men også god ledelse og riktige rammebetingelser. Like vel er døren inn til skolen så godt som stengt for vernepleiere og andre som faktisk besitter den kompetansen som anonym lærer etterspør.

En mangfoldig skole der det er plass til alle må fortsatt være et viktig mål. For å nå dette må det satses på en tverrfaglig skole. En skole med yrkesgrupper som har kompetanse på å analysere den voldelige adferden, og som har ferdigheter til å tilrettelegge miljøbetingelser og drive med ferdighetstrening som både forebygger og endrer. Vi trenger en skole med rammer til å se den enkelte elev.

Læreren sier hun skriver for å skremme. Jeg håper at flere enn meg blir skremt, selv om jeg vet så inderlig godt at skremsel er dårlig egnet til varig atferdsendring. Det handler kanskje om «det farlige klasserommet», men først og fremst handler det om en feil skolepolitikk og de farlige voksne. De som lukker øynene og vil sende problemene bort!

0

Revolusjon, ja takk!

btFagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjenestene. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.

På søndag hadde Terje Angelshaug en flott kronikk i Bergens Tidende. Han peker på viktige utfordringer i dagens skole. En skole som krever mye av dagens lærere. For mye. Han etterlyser andre fagfolk. Han skriver at «fagfolk på barn og unges psykiske helse må ut i skolen, ikke sitte forskanset på kontorer langt borte fra der livet leves.» I kronikken «En lærer vender tilbake» etterlyser han en revolusjon. 

Mine kolleger er meget godt skolerte i sine fag, men skal skolen bli bedre for alle elever, må politiske myndigheter revolusjonere måten de mange sårbare elevene blir fulgt opp på. 

Det er vanskelig å være uenig. Så vanskelig at jeg i dag har et kort innlegg i BT som en kommentar til det Angelshaug skriver. Her er det:

Bilde - versjon 2Revolusjon, ja takk!
En lærer vender tilbake og møter en skole som ikke er i stand til å møte alle elever på en god nok måte. Terje Angelshaug etterlyser i BT 17. 11 en revolusjon i hvordan skolen møter elever i ekstra sårbare situasjoner. Han etterlyser fagfolkene med kompetanse på barn og unges helse. De må ut i skolen. Og, han har selvsagt helt rett.

Til Angelshaug og skolepolitikere; vi er klare! Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjeneste. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.

En slik revolusjon må gi plass til blant andre vernepleiere og barnevernpedagoger i skolen. Ikke i stedet for lærerne, men som et tillegg. Ikke som en del av en skolehelsetjeneste som har fokus på somatiske utfordringer, men som en del av det aktive skolemiljøet. I klasserommet, i friminuttene, på lærerværelse. Det må være mer enn en og annen miljøterapeut på en tilfeldig skole. Skolen må akseptere at andre yrkesgrupper enn lærere trenger tid til planlegging og evaluering. At man trenger tid til teamarbeid med lærerne. At man blir akseptert som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. En slik revolusjon må ha fokus på en inkluderende skole som møter alle elever.

Revolusjonen som Angelshaug etterlyser krever modige skoleledere og skolepolitikere. Politikere som tørr å handle for en tverrfaglig skole. En skole som styrker lærernes muligheter til å gjøre det de har kompetanse til, og en skole som er bedre til å møte alle elever.

Revolusjon, ja takk!

4

Debattinnlegg om en tverrfaglig skole

Skjermbilde 2013-08-09 kl. 15.17.21«For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse.»

Jeg har i dag et innlegg i Dagsavisen om min datter, om skole og om tverrfaglighet. Håper du liker det:

En tverrfaglig skole
I disse dager begynner Vilde, datteren min på skolen. I likhet med mange hundre andre foreldre ”grugleder” jeg meg til første skoledag. Hvordan er kvaliteten på skolen? Har hennes lærer den kompetanse som trengs? Vil samarbeidet mellom meg som forelder og skolen fungere? Vil hun trives?

Min datters skolestart faller sammen med årets valgkamp. Skole er et av de viktige temaene. Debattene vil dreie seg om karakterer, leksehjelp og skolemat. Om privatisering som får frem ideologiske skillelinjer, og om hvor flink det enkelte parti er til å satse på læreren. Ofte sitter jeg igjen med et spørsmål om virkemidlene vi blir presentert for er gode nok til å gjøre noe med de utfordringene som skolen har.

Regjeringen har de siste årene lagt frem flere dokument som fremhever problemstillinger som kommer til å påvirke min datters skolehverdag. Lærerne opplever at de ikke har nok tid til å drive med det de skal. Det snakkes om tidstyvene, og at lærere må fungere som sosialarbeidere. Mobbing er fortsatt en fremtredende problemstilling. Det fremheves utfordringer med å se den enkelte elev og hvordan man skal sikre en mangfoldig skole som ivaretar den enkeltes behov. Frafall fra videregående utdanning er en gjenganger. Dessverre klarer jeg ikke å se at de tradisjonelle debattene om skole bidrar til å imøtekomme de utfordringene som både myndigheter og media presenterer. Utfordringer som gjør at jeg som pappa blir ekstra spent.

På nesten alle områder, både i privat og offentlig sektor, fremheves tverrfaglighet som et viktig virkemiddel for å nå virksomhetenes målsettinger. Jeg jobber selv i et helsevesen som sakte har fjernet seg fra rigide profesjonshierarkier, og som i dag fremhever tverrfaglig samarbeid som en avgjørende ressurs for å sikre kvalitet. Det er for meg underlig at det fremdeles er slik at det i skolen er en profesjon som setter premissene for hele virksomhetens arbeid. Alt annet personell sees på som et supplement og som lærernes assistenter. Tenk deg et helsevesen der sykepleiere, psykologer og sosialarbeidere kun ble sett på som et supplement til legenes virke. Hvordan kunne man da ha gitt et helhetlig tilbud til pasientene? Eller et helsevesen der alle utfordringer skulle løses ved ytterligere utdanning og satsning på en profesjon.

For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse. Vi trenger sykepleiere, vernepleiere og barnevernpedagoger som et naturlig og viktig innslag i skolen. Hvis politikerne tør å ta denne utfordringen i den kommende valgkampen blir jeg litt mer trygg på at Vilde og hennes venner får en god skolehverdag.

2

Ny undersøkelse om vernepleiere i skolen

Skjermbilde 2013-08-09 kl. 12.25.57«For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?»

Gjennom mitt engasjement for å få flere vernepleiere i skolen, har Peter Magnus vært en av dem jeg ved flere anledninger har møtt på. Han underviser på vernepleierutdanningen i Bergen. Ofte har han nok vært mer nyansert enn meg når det gjelder vernepleiernes plass i skolen, men han er både engasjert i temaet og en spennende samtalepartner.

Nå har han gjennomført en undersøkelse om barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere i skolen. Det er ikke for mange undersøkelser på dette området, så jeg synes det er viktig å fremheve dem som finnes.

Kjenner du til andre undersøkelser om dette eller andre tema som bør omtales på vernepleieren.com, tips meg gjerne.

Forskningsspørsmålet i undersøkelsen til Peter er: ”hva slags arbeidsoppgaver utfører BSV’erne i grunnskolen, – og hva slags arbeidsforhold erfarer de?” Jeg synes rapporten fremhever flere interessante momenter, og den kan absolutt være et av flere grunnlag for et videre arbeid for å styrke vernepleierkompetanse i skoleverket. I hans avsluttende kommentarer trekker han frem flere spennende og tankevekkende problemstillinger. Med forfatterens tillatelse har jeg her klippet ut noe av dette som jeg synes er svært så relevant for videre undring. Hva tenker du om det Peter skriver?

Avsluttende kommentarer.

Undersøkelsen har vist at mange BSV’ere utfører mye undervisning. Realkompetansen til å   undervise visse elever kan være på plass, men uten formell lærerkompetanse får ikke BSV’eren tildelt formelt ansvar for sitt undervisningsarbeid.

Mange respondenter peker på at pålagt undervisningsarbeid forhindrer dem fra å gjøre viktig miljøarbeid. Og når de fleste BSV’ere er satt til å arbeide med enkeltindivider med særlige behov og utfordringer, knyttet opp mot undervisningsspesifikke oppgaver med individuelle eller i en liten gruppe elever, forhindrer det arbeid på systemnivå, det vil si tidlig intervensjon og forebyggende arbeid rettet mot flere barn og mot systemer.

En gjennomgang viser at vernepleierne er den BSV-profesjonen som er størst på skolen. Vernepleierne har også gjennomgående større andel med lederstilinger på flere felt og opplever mest anerkjennelse. De er også gjennomgående mer fornøyd i skolen.

(…)

La meg avslutningsvis gjøre følgende kommentarer;

Flere respondenter brukte i sine åpne svar ordet ”faglig” omtrent slik denne respondenten gjør;

”Jeg jobbet mest i klasser med enkeltelever og følte at jeg også skulle hjelpe til faglig (ikke min kompetanse). Ønsket mer miljøarbeid, gjerne mot flere elever”.

For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?

Et større profesjonelt mangfold i skolen skaper behov for en fordeling av ansvar og oppgaver mellom profesjonene. Brosjyren fra Utdanningsforbundet og FO (Okt. 2012) avklarer at lærerprofesjonene har hovedansvaret for lærings- utviklings og danningsarbeidet i skolen, og at helse og sosialfaglig kompetanse er et viktig supplement til den pedagogiske kompetansen. Betyr det at lærerprofesjonene har hovedansvaret for alt arbeidet i skolen? Jeg spør om plassering av hovedansvar hos kun en profesjon kan skape barrierer for målet om den tverrfaglighet og konsensus som signaliseres i brosjyrens tittel; ”Tverrfaglig samarbeid i skolen”.

Målet med tverrfaglighet er å”…oppnå engasjement om et felles prosjekt. Deltakerne må ta stiling til prosjektet i fellesskap, og vil forsøke å fatte beslutninger ved konsensus (…).faggruppene har kunnskap om hverandre som de integrerer i eget fag. Det oppstår nye holdninger og ny viten som skaper en felles merviten ”(Glavin og Erdals 2000:29 i Jacobsen 2010:13) (konsensus min kursiv). Hvordan påvirker tildeling av hovedansvaret til en profesjon muligheten for tverrfaglig konsensus og ny merviten?

Er vi kanskje nærmere en beskrivelse av tverrfagligheten i skolen med Lauvås & Lauvås’(2004) beskrivelse av monosamarbeid, der en profesjon tiltar seg en overordnet, premissgivende posisjon eller tildeles en slik posisjon fra de andre samarbeidspartnerne? «I en bestemt konstellasjon av samarbeidende yrkesgrupper vil det ofte være kunnskapsbasen til en av gruppene som uten videre opphøyes til et selvsagt grunnlag for de andre fags bidrag (…) i skolesammenheng kan det være pedagogikken som gir strukturen for samarbeidende barnevernspedagoger, psykologer, sosionomer, helsepersonell osv». (Lauvås og Lauvås 2004:46). Hvor bringer monosamarbeidet oss?

I Stortingsmeldingen om Utdanning for velferd utfordrer Kunnskapsdepartementet helse- og sosialarbeiderne til å utvikle en dobbel identitet, det vil si utvikle seg både som ”profesjonsutøver med kompetanse til å løse bestemte oppgaver, og som velferdsarbeider med forståelse for helheten i velferdssystemet og evne til å bruke sin kompetanse i samspill med andre yrkesgrupper for å møte brukernes behov” (Kunnskapsdepartementet Meld.St. 13 (2011–2012) 5.5.2. Jeg formoder denne utfordringen om dobbelt identitet går til lærerprofesjonene også?

Representanten Hadia Tajik spurte i Stortinget 08.06.12 om hvordan skolestatsråden vil ”bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen?”. Statsråden svarte at det er lokal skoleeier som skal ”legge til rette for at opplæringen knytter til seg personer med ulik yrkesbakgrunn, f.eks. merkantil hjelp, helsefaglig eller sosialpedagogisk kompetanse, miljøarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere”. Ministeren sa også at ”departementet vil ikke forskriftsfeste kompetansekrav til andre yrkesgrupper enn undervisningspersonalet i skolen. Lokale behov må avgjøre hvilken kompetanse den enkelte skole trenger i støtteapparatet” (Stortinget 2012).

Andre mener at å sikre økt profesjonelt mangfold og sikre en tydelig rolle for BSV’ere i grunnskolen forutsetter nasjonal inngripen.

4

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

emaa«En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel!»
Dette, folkens, er rett og slett et viktig, tøft, modig og utrolig bra skrevet innlegg om skolen vår. Det er i dag publisert på eMAA.no, skrevet av Trude Hoksrød. Jeg er så heldig å få publisere det her. Jeg synes rett og slett flest mulig må lese det Trude skriver. Sjekk gjerne ut nettsiden emaa.no. Det originale innlegget inneholder også anbefalt litteratur.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Det er snart sommer, og etter nok et hektisk halvår er det tid for evaluering. Sakkyndige vurderinger og halvårsrapporter mottas nesten daglig, og det er mye bra lesestoff. Mange av elevene jeg jobber med har hatt et veldig bra skoleår, med utbytte og læring både faglig og sosialt. Heldigvis. Dessverre er det også mye trist lesing, både i forhold til mål som er satt, mål som (ikke) er nådd og hvilke tiltak og metoder som har vært benyttet. Veldig mange elever får ikke den tilpasningen de trenger i skolen, verken på barne-, ungdoms eller videregående skole.

En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel! En annen elev har hatt regelmessige elevsamtaler hele skoleåret for å redusere utfordrende atferd, og lærer evaluerer i juli at tiltaket ikke har virket. En annen lærer har ikke skrevet individuell opplæringsplan for å unngå stigmatisering av eleven, og synes dette har fungert fint. Ungdomsskoleeleven som mottok suksessfull skolenektingsbehandling, har nesten ikke vært på skolen siden habiliteringstjenesten trappet ned innsatsen. En rektor mener de har prøvd alt som er praktisk mulig for å gi eleven utbytte av undervisning – men har ikke lyttet til verken elev, foreldre eller habiliteringstjenesten i utforming av skolehverdagen. En elev har tilbrakt det meste av skoleåret med å takke nei til alle tilbud, og har lyktes godt med det. Eleven som hadde kjempemessig framgang i leseferdigheter på ungdomsskolen, har verken øvd eller vedlikeholdt leseferdigheter på videregående. Eleven som blottet seg, har dessverre ikke fått deltatt i SexKunn- undervisningen fordi vedkommende kunne forstyrret de andre. Det er mulig dere synes jeg er slem som skriver dette, men dette er bare noen ulike eksempler, og altså en liten del av habiliteringshverdagen min. Jeg kunne gitt flere eksempler, mange flere eksempler.

Formålsparagrafen til opplæringslova er klar; «elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».

Opplæringsloven sier også at alle elever har krav på tilpassa opplæring, tilpasset individuelle evner og forutsetninger. Elever som ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. I spesialundervisningen skal det spesielt legges vekt på utviklingsutsiktene til eleven, og opplæringstilbudet skal ha et innhold som gir eleven forsvarlig utbytte av opplæringa. Vedtak om spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp skal bygge på sakkyndig vurdering. Denne vurderinga skal vise om eleven har behov for spesialundervisning og hvordan opplæringen bør gis. Elevens utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, elevens lærevansker, særlige forhold som er viktige for opplæringa, realistiske opplæringsmål og hva som vil gi et forsvarlig opplæringstilbud skal vurderes i en sakkyndig vurdering. Målet er at eleven blir et gangs menneske, som mestrer livet sitt og kan delta i arbeid og fellesskap.

Jeg er usikker på hvor det går galt, og om det skyldes enkeltpersoner, system eller byråkrati. Veldig ofte er den sakkyndige vurderinga svært generell etter min mening, og noen ganger er den preget av liten kjennskap til den enkelte elev. Noen av rådgiverne/saksbehandlerne fra PPT deltar mest på møter, og observerer elevene lite. Jeg har lest en sakkyndig vurdering som baserte seg på en observasjon gjort seks år tidligere – av en annen saksbehandler! På noen samarbeidsmøter deltar kontaktlærere som er lite sammen med elven. Spesialundervisning forestås sjelden av bare spesialpedagoger eller annet faglært personale. Mye spesialpedagogisk opplæring gis i gruppe, der alle som ikke har utbytte av klasseromsundervisning deltar, uavhengig av utfordringene den enkelte har. Assistenter følger opp den daglige opplæringa alene med eleven. Det er lite systematisk veiledning rundt enkeltelever. Ulike former for registrering benyttes i liten grad. Evalueringer baserer seg ofte på synsing, og siste episode med uønska atferd får mest fokus.

Hvordan elevene skal utvikle kunnskap og ferdigheter, må basere seg på individuelle vurderinger av den enkeltes ressurser, behov og muligheter. Av og til må man vurdere hva som er realistisk, andre ganger hva som er nødvendig. Noen ganger må man ta noen omveier for å nå målene om læring, kanskje mangler grunnleggende ferdigheter som å sitte i ro og motta beskjed, eller materialet er for vanskelig, oppgavene for abstrakte eller klasserommet for fullt av distraherende stimuli. Generelt vil jeg si at de elevene jeg jobber med trenger et eget, individuelt tilpasset opplegg – om tilpasningen skjer i klasserom, på grupperom, SFO eller annet er for meg en annen diskusjon. Mange av elevene trenger langt flere repetisjoner enn jevnaldrende, og de trenger vedlikeholdstrening og trening i generalisering av ferdighetene. De har derfor dårligere tid enn klassekameratene – og opplæringen bør derfor være effektiv, målrettet og systematisk. Da er det viktig med klare, målbare mål som er kjent for alle, slik at alle som er sammen med eleven veit hvor de skal. Mål må være SMARTE; Spesifikke, Målbare, Anvendelige, Realistiske, Tidsavgrensede og Evaluerbare. Slike mål møter jeg altfor sjelden i skolen, og jeg skjønner derfor at det er vanskelig for lærerne å evaluere opplæringsutbyttet, og for foreldrene å vite hva barnet har lært.

Tittelen på dette brevet er et reelt mål i en individuell opplæringsplan, IOP. For meg er det ikke et mål. Det kan vanskelig måles. Når har man lært noe om klokka? Har man lært noe om klokka når man veit at den kan være både analog og digital? At klokker kommer i ulik utforming og størrelse? At de kan være ute og inne? At noen står på gulvet, noen kan en ha rundt håndleddet mens andre henger på veggen? At de kan ha ulike tall, og at noen analoge klokker ikke har tall, men streker? Kan man noe om klokka når man veit at det er klokke på mobiler, pc’er og tv’er? Er «kunne noe om klokka» det samme som å vite noe om tid, tidsangivelser, tidssoner og døgnrytme?

Hvis jeg skulle lært en elev klokka ville jeg delt målene i delmål, og kanskje ville progresjonen sett omtrent slik ut: Målområde 1: Eleven kan klokkeslett på analog klokke.
Delmål 1: Eleven kan hele timer
Delmål 2: Eleven kan halve timer
Delmål 3: Eleven kan kvart på hel time
Delmål 4: Eleven kan kvart over hel time
Delmål 5: Eleven kan fem over hel time …osv…

Målområde 2: Eleven kan klokkeslett på digital klokke.
Delmål som over

Målområde 3: Eleven kan angi tid både analogt og digitalt.
Delmål omtrent som over.

Kan eleven si hvor mye klokka er? Ja eller nei. Hvis eleven gjentatte ganger over tid svarer korrekt, kan vi si «ja, eleven kan hele timer på digital klokke». Hvis ikke trengs mer trening. Enkel evaluering.

I opplæringsloven står det også at skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav, og at alle former for diskriminering skal motarbeides. For meg betyr det at skolen må ha tillit til at alle kan lære dersom miljøet tilrettelegges ut ifra den enkeltes behov. Respekt viser seg i interesse for den enkeltes læreforutsetninger og – muligheter. At man prioriterer opplæring i de ferdigheter som er nødvendige resten av livet for de elevene som ikke kan lære alt på skolen, uavhengig av tilrettelegging. «Teaching is not teaching unless students are learning», sier Terje Fredheim. Jeg er enig. At noen elever ikke lærer på skolen er etter min mening diskriminerende; alle kan lære noe.

Det gjelder også oss voksne; noen ganger er ikke vårt beste godt nok. Vi må lære noe nytt, noe annet.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Målet er evaluert i halvårsrapporten: «Dette har vi ikke hatt tid til å jobbe noe særlig med».
Helt sant!

Så til alle dere som i disse dager får IOP og halvårsrapporter til signering; hva har eleven lært? Har det vært nyttig for eleven å lære dette? Vil det være viktig i et livsløpsperspektiv, slik at det er bedre rustet for å delta i samfunnsfellesskapet og arbeid?

Til alle dere suverent flinke assistenter, lærere, spesialpedagoger og andre drivende dyktige skoleansatte: Ha en fantastisk god sommer! Vel fortjent!

Dere andre bør lese litt om mål, målvalg og målformuleringer mens dere koser dere

Trude Hoksrød

0

Gjesteskribent: Oops! – der sa eg det høgt.

Anne Hilde LystadOpplæringslova bør verne om elevane sin rett til riktig opplæring, ikkje om læraren sin rett til å ha monopol på undervisning. Det meiner eg, og no sa eg det.

Det har vært mye skole her på bloggen i det siste. Her kommer enda et innlegg. Det kan vel trykt kalles et hjertesukk. Et hjertesukk som etter min mening er helt på sin plass. Opp gjennom årene har jeg møtt mange engasjerte sosialarbeidere. Anne Hilde er en av dem som står høyt oppe på den listen. Jeg er glad for at jeg har fått sammarbeidet med henne ved et par anledninger. Hennes kompetanse og engasjement, særlig knyttet til en tverrfaglig skole, er strålende. Jeg er glad for at barnevernpedagog Anne Hilde Lystad er min neste gjesteskribent:

Oops! – der sa eg det høgt
Eg har lenge meint at der er oppgåver i skulen miljøterapeutar er betre kvalifisert for enn lærarar. Eg veit at mange lærarar meiner det same. Dei fleste av primæroppgåvene i skulen er læraren sjølvsagt den einaste kvalifiserte til, men ikkje alle. Heller ikkje alle innan opplæring/undervisning.

Oops! – der sa eg det høgt. Les mer «Gjesteskribent: Oops! – der sa eg det høgt.» →

7

Skolen min

admbyggetDette er skolen min. Ja, det er sønnen min som går her. Men. Det er også min skole. Og naboen sin skole. Han som ikke har barn som går der, eller som har gått der. Det er også skolen til de familiene som har valgt andre skoler for barna sine. Bjørndal skole er hele Bjørndal sin skole. *

Når jeg flyttet til Bjørndal for 4 år siden fikk jeg fort spørsmål om hvor sønnen min skulle gå på skole. Jeg forstod ikke spørsmålet. Nå når datteren min skal begynne får jeg også spørsmålet. Jeg forstår det bedre nå. Dessverre. Selv om jeg bor bokstavelig talt et steinkast fra barneskolen er det slik at det er blitt et vanlig spørsmål om dette er den skolen ungene mine skal gå på. Det synes jeg er synd. Fryktelig synd. Les mer «Skolen min» →

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑