Jeg har den siste tiden børstet støv. Børstet støv av begrunnelser for hvorfor familier med funksjonshemmede barn ikke får tjenester de ønsker. Avslag som betyr mye i livene til sårbare familier. Avslag på tjenester som ville betydd enda mer. Familier som er så tøffe at de velger å gå til det offentlige for å få hjelp til å håndtere egne liv i egen familie. Livene. Utenfor. Normalen. Les mer «Normalitetens tyranni»
For jeg tror nemlig at utnevnelsen av Thorkildsen og Lippestad innebærer en helt ny kurs. En kurs som jeg håper kan bli et fyrtårn for resten av landet. At disse to har de beste forutsetningene for å gjennomføre paradigmeskiftet ”Fra bruker til borger”.
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Om begynnelsen egentlig er første gangen jeg traff henne. Den gangen for 16 år siden. Eller om den er når jeg så henne igjen. I media over 10 år etter. Egentlig kan jeg begynne den dagen jeg traff henne på en benk rett utenfor jobben min for noen uker siden. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor det slutter. Det tror jeg ikke hun vet heller. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig burde skrive dette. Men, jeg vet at jeg må.
Vernepleieren 