Cato Brunvand Ellingsen

For jeg tror nemlig at utnevnelsen av Thorkildsen og Lippestad innebærer en helt ny kurs. En kurs som jeg håper kan bli et fyrtårn for resten av landet. At disse to har de beste forutsetningene for å gjennomføre paradigmeskiftet ”Fra bruker til borger”.

Den siste uken har mange kommuner fått nye politikere. I skrivende stund sitter jeg på fergen på vei fra Horten til Moss. På vei fra nettverkssamling om kap. 9 om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede (alle politikere bør forresten lese det nye rundskrivet til dette lovverket). Da er det lett å tenke på Hortens nye ordfører. Vernepleier og tidligere gjesteblogger her på vernepleieren.com. Det er også lett å se tilbake til sakene jeg har skrevet om de siste ukene. Om situasjonen for personer med utviklingshemming og deres foreldre. Om anbudsprosesser som truer menneskeverdet. Kan vi tro på en ny kurs for byen min (i den grad en bergenser kan kalle Oslo for byen sin)? Jeg har gjort meg noen tanker om det nye byregjeringen i hovedstaden.

Det er jo selvsagt for mange en drøm med Geir Lippestad som byråd. Lippestad har stor grad av anerkjennelse i miljøene jeg har kontakt med. Hans engasjement for situasjonen for folk med funksjonsnedsettelse er ekte og troverdig. De første meldingene gikk ut på at han ble byråd for næring, eierskap, inkludering og integrering. For en som går rundt og kaller seg for inkluderingsagent så var det nesten for godt til å være sant. Lippestad som inkluderingsbyråd. Bare noen dager etter utnevnelsen ser det ut for at tittelen bare er næring og eierskap. Det var kanskje for godt til å være sant?

At han blir byråd for næring og eierskap høres jo umiddelbart litt underlig ut. Men. Inkluderingsutfordringene handler jo ikke først og fremst om helse- og omsorg, men om en gjennomgående mangfoldstenkning i alt vi gjør. Det handler om verdiene våre. Det vi kan stå for. Personlig håper jeg han tar med seg erfaringene han har med Erlandsens conditori til Oslo. Vi kan vel forvente utviklingsprosjekt med mål om et mer mangfoldig arbeidsliv?

Inga Marte Thorkildsen blir av Aftenpostens kommentatorer betegnet som byregjeringens sterkeste kort. Det er jeg enig i. Hun har et genuint engasjement for folk. I sin tid som barneminister skapte hun et positivt politisk engasjement for barnevernet som vi knapt har sett før. Et engasjement det er helt nødvendig å ta med seg inn i Oslopolitikken. Det er dog ikke slik at Thorkildsen er ukontroversiell. Det er ikke hemmelig at det er en viss skepsis til henne blant fagfolk innen tjenestene til barn og unge med funksjonsnedsettelse og blant en del foreldre til disse barna. Diskusjonene etter hennes bok har satt spor på godt og vondt. Dagen hun ble utnevnt ble også dette diskutert i kommentarfelt og rundt (mitt) lunsjbord. Jeg er dog ikke redd for at hun ikke skal klare å bygge tillit også hos denne delen av Oslos befolkning. For jeg tror nemlig at utnevnelsen av Thorkildsen og Lippestad innebærer en helt ny kurs. En kurs som jeg håper kan bli et fyrtårn for resten av landet. At disse to har de beste forutsetningene for å gjennomføre paradigmeskiftet ”Fra bruker til borger”.

Både plattformen til den nye byregjeringen og utnevnelsen av Lippestad og Thorkildsen indikerer nemlig et skifte i synet på tjenestene i Oslo kommune. Ikke bare et skifte bort fra høyresidens økonomisk-administrative fokus der tjenestene ofte synes å være til for anbudsprosesser og EU-regulativ. Det indikerer også et skifte bort fra venstresiden og fagbevegelsens tradisjonelle syn på tjenester, der det alt for ofte har sett ut som om de mener at tjenestene har vært til for de ansatte i tjenestene. Både Lippestad og Thorkildsen har de siste årene vært overtydelige på hvem som er viktigst. Folkene. Og når det gjelder tjenester. Folkene som har behov for tjenester. Forandringsfabrikken, som Thorkildsen har vært tilknyttet, sitt helt råe fokus på at vi må lytte til de som er viktigst håper jeg hun tar med seg inn i sitt virke som byråd.

Dette skiftet er også tydelig hvis vi ser på hvem som er blant inspiratorene til det som nå byregjeringen skal gjøre i helse- og sosialsektoren. Tillitsreformen som det henvises til i byrådets plattform er nemlig sterkt inspirert av det som gjøres i København der Ninna Thomsen styrer området. I en nesten vakker kronikk fra tidligere i år beskriver hun dette skiftet:

Det frie valg mellem offentlig og privat er et fattigt valg. En reel nytænkning af den offentlige sektor kræver et markant skift væk fra firkantede udbud og en one-model-fits-all-velfærdsstat.

…

Venstrefløjen har ikke formået at repræsentere en alternativ vision for udviklingen af den borgernære velfærd. I stedet har vi grebet fat om et gammelt kendt våben: Angrib de private, og forsvar det eksisterende.

Skal vi tage ønsket om selvbestemmelse og magt over eget liv alvorligt, er vi for det første nødt til at opfinde nye indsatser og nye former for velfærd. Vi skal udvikle velfærden, så der ikke kun er én vare på hylden, men mange varer. Borgerne skal have noget at vælge imellem.

Det som bekymrer meg mest er som vanlig at habilitering og tjenestene til funksjonshemmede skal bli glemt. At når Lippestad snakker om inkludering så snakker administrasjon, media og alle andre om innvandrere. At når Thorkildsen snakker om omsorgstjenester så er det eldreomsorg det er snakk om. Nok en gang er det på tide å minne om at nesten alle velferdsreformer de siste 20 årene er inspirert av ansvarsreformen fra 1991. Nok en gang er det på tide å minne om at i diskusjonen om oppgavefordeling mellom stat og kommune som nå går for fullt som en del av kommunereformen, så har nettopp tjenestene til utviklingshemmede vist vei gjennom 25 år. Og, nok en gang er det på tide å minne om at mens de fleste eldre trenger omsorgstjenester kun en liten begrenset del av livet, er det mange med funksjonsnedsettelse som trenger tjenester gjennom hele livsløpet. Tillitsreformen må gjelde hele tjenestespekteret!

Det er mye man kan si om den nye plattformen til det nye byrådet. Jeg både tror og forventer at den legger grunnlaget for at ”enkeltpersoner” aldri mer skal legges ut på anbud. Den gir klare føringer for at kommunen selv skal utføre tjenester. Samtidig må det sies at om ikke private firma skal utføre tjenester for utviklingshemmede, må det en særlig innsats for å styrke de kommunale tjenestene på området (vel, den innsatsen må vel komme uansett).

Avslutningsvis vil jeg trekke frem en eneste setning fra plattformen. Kanskje den aller aller fineste. ”Byrådet legger barnekonvensjonen til grunn for sitt arbeid.” Det burde være unødvendig å si at en skal følge internasjonale konvensjoner, men det at de gjør det gir noen klare føringer. Og forpliktelser. Hvilke konsekvenser det bør få for barn med funksjonsnedsettelse har jeg på følelsen av at jeg kommer til å skrive mer om her på bloggen.

Så folkens. Jeg tror på en ny kurs for Oslo. En deilig ny kurs. Da må også du engasjere deg. Hva mener du skal til på det området du er opptatt av?

PS! Ja, jeg er medlem av SV så kanskje ikke helt objektiv. Men, dette har aldri vært en objektiv blogg. Dette er dog ikke en partipolitisk blogg. Stort sett. Og mange vet at jeg ofte har kritisert SV i mange ulike sammenhenger. Men. Hovedgrunnen til hvorfor jeg er medlem av SV er det Audun Lysbakken skriver i boken sin som du ser på hovedbildet i dette innlegget. «I politikken må noen se dem som sjelden ses, og høre dem som ikke høres. Det er en æressak at SV skal være et slikt parti.» Nemlig!