Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Om begynnelsen egentlig er første gangen jeg traff henne. Den gangen for 16 år siden. Eller om den er når jeg så henne igjen. I media over 10 år etter. Egentlig kan jeg begynne den dagen jeg traff henne på en benk rett utenfor jobben min for noen uker siden. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor det slutter. Det tror jeg ikke hun vet heller. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig burde skrive dette. Men, jeg vet at jeg må.
Tilsynsområde 1
Om bydel Bjerke sikrer at aktuelle tjenestemottakere ved Villa Eik mottar et forsvarlig tjenestetilbud etter Lov om sosiale tjenester § 4-2a.
Det ble avdekket ett avvik på dette området.
Avvik 1
Bydel Bjerke sikrer ikke at alle 14 tjenestemottakere ved Villa Eik mottar forsvarlige tjenester i henhold til Lov om sosiale tjenester § 4-2a.
Tilsynsområde 2
Om bydel Bjerke sikrer at bruk av tvang og makt etter Lov om sosiale tjenester Kap. 4A brukes i henhold til lovverket overfor de samme aktuelle tjenestemottakere.
Det ble avdekket ett avvik på dette området.
Avvik 1
Bydel Bjerke sikrer ikke at bruk av tvang og makt etter Lov om sosiale tjenester Kap. 4A brukes i henhold til lovverket overfor tjenestemottakerne ved Villa Eik.
Jeg tørr egentlig ikke å tenke på hvor mange ”sånne som meg” hun har truffet opp gjennom årene. Folk som har jobbet for sønnen hennes, ja også for henne, en kort kort periode, for så å forsvinne videre. For det er vanskelig å tenke på det. Hvordan er det egentlig? Egentlig…det å ha et barn med autisme. Nei, det er egentlig ikke det jeg lurer på. Jeg vet litt. Det er utfordrende, fint, vanskelig, strålende….Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at det er litt som for oss alle med barn. Bare enda sterkere. Kan du egentlig tenke deg det? Når du er glad for fremgangen barna dine har; gang følelsen med 10. Eller ta det mest frustrerende tidspunktet du har opplevd ”på grunn” av dine barn. Gang det med 10, 20, kanskje 50.. Vi kan vel bare ane det…
Bemanningslogger fra både E- og F-siden fra perioden mai til og med september dette år viser en høy grad av vikarbruk gjennom hele perioden. På E-siden i mai var det i snitt i underkant av 6 endringer fra oppsatt bemanningsplan pr. dag, i juni frem til ferieturnus og i august etter ferieturnus over 5 og i september over 4 av 13-14 oppsatte vakter. På F-siden i september var det i snitt over 4 endringer av 10-12 vakter.
Det er ikke blitt foretatt noen kartlegging av behovet for kompetanse og opplæring i tjenesten.
En systematisk oversikt over den enkelte ansattes behov for opplæring finnes ikke på tjenestestedet.
Sjekklister for opplæring av nyansatte som Fylkesmannen fikk oversendt er ikke aktivt i bruk.
Det er uklart hvem som har ansvar for opplæring, herunder ansvar for å vurdere om den enkelte ansatte har fått tilstrekkelig opplæring.
Nei, jeg lurer egentlig ikke på hvordan det er å ha et barn med autisme. Det jeg egentlig lurer på er faktisk hvordan det er å møte sånne som meg. Møte det såkalte hjelpeapparatet, det offentlige. Hvordan er det egentlig å møte meg? Eva forteller om de flotte møtene. Møtene med folk hun stoler på. Som hun har tiltro til. Folkene som hun opplever gjør en fantastisk jobb for sønnen. Og dermed også for henne. Hun snakker om folk som omtrentlig har reddet livet til sønnen. Folk som dag ut, dag inn står i vanskelige situasjoner. I et for mange utfordrende arbeidsmiljø.
Og hun snakker om det motsatte. Hun snakker om det offentlige sviket. Sviket som er dokumentert. Gang på gang på gang.
Tjenestetilbudet for flere beboere ved Villa Eik er like dårlig som for to år siden, selv om bydelen lovet å rydde opp. Det viser en tilsynsrapport.
– Dette kan tyde på at de ikke tar kritikken på alvor, sier seniorrådgiver Øyvind Pedersen hos Fylkesmannen.
Villa Eik i Bjerke bydel har lenge slitt med mangel på stabile arbeidsforhold og hyppig utskifting av ansatte.
– Mangel på faglærte og opplæring av vikarer er en utfordring for bydelen, sier seniorrådgiver Øyvind Pedersen.
Han er spesielt bekymret for problemene dette skaper for autister, som har særlige behov for faste og trygge rammer i hverdagen.
– Det er for mange forskjellige ansatte som jobber med samme bruker. Dette skaper en uforutsigbart og utrygg hverdag, sier han.
Eva er en av de vanskelige foreldrene. En av dem jeg har skrevet om før. Flere ganger. En av dem som ikke gir seg. Som utfordrer oss som jobber i tjenestene. Som ikke bare utfordrer systemet; det offentlige. En som utfordret meg. Meg som vernepleier. Som utfordrer enkeltpersonene i systemet. Hun bidrar ikke bare til å avdekke ulikhetene i makt mellom ”systemet” og tjenestemottakerne. Hun bidro til å sette søkelyset på meg. På min maktutøvelse som tjenesteutøver. Det er nesten som hun skulle drukket kaffe med idehistorikeren Michel Foucault. Gitt han ideene om makten i utøvelsen. For. Det handler vel ikke bare om ”systemet”. Det handler om oss.
– Her har det bodd mennesker med et stort omsorgs- og behandlingsbehov i boliger som ikke er forsvarlige i to år. Da er det et eller annet i systemet som ikke fungerer som det skal. De blir ikke ivaretatt og har ikke den rettsikkerheten som de skal ha, sier helseombud Anne-Lise Kristensen.
Han er voksen nå. Sønnen. Han som jeg for mange mange år siden jobbet for når jeg var ansatt på en avlastningsbolig i Oslo kommune. Jeg har ikke sett han siden. Men. Jeg har jo hørt om han. Lest om han. For. Eva har virkelig ikke sluttet med å si i fra. Tenk om hun hadde det. Nei, jeg tror ikke jeg vil tenke på det. Kampen hun og flere andre foreldre har hatt i Oslo kommune er skremmende. Hun er nemlig ikke alene. Ikke alene i bydelen. Ikke alene på tjenestestedet. Det er ikke bare Evas sønn sine dokumenter jeg har fått lese.
De kjemper en daglig kamp. For de fleste andre en usynlig kamp. Hvem andre er det som virkelig bryr seg om barn med autisme. Utviklingshemming. Bryr seg om folk med autisme som trenger stor grad av bistand. Hver dag. Jo. Noen politikere bryr seg. Disse tjenestene koster. Koster mye. Tørr de å si at tjenestene skal sørge for at tjenestebrukerne får likeverdige liv på linje med oss? Tørr de å si at dette hadde de vært fornøyd med? For seg og sine. Fornøyd med disse tjenestene som gis. Akkurat nå. Stort sett er det dørgende stille. Vi har nettopp hatt en valgkamp der omsorgstjenester er ensbetydende med eldreomsorg. Der det pekes på at eldre får bistand fra for mange tjenesteytere. Eva og dem peker på at det for deres barn er snakk om 40, 50, 70 ulike tjenesteytere. Så mange tjenesteytere til folk som i stor grad trenger forutsigbarhet, trygghet, faste rammer. I mye større grad enn oss andre.
Hvor er egentlig politikerne når avvik etter avvik etter avvik avdekkes?
Leder for bydelsutvalget i Bjerke, Steinar Arnesen, beklager dersom pårørende føler de har blitt dårlig behandlet.
– Jeg vil umiddelbart beklage hvis noen føler de ikke når gjennom til oss, men jeg kan ikke beklage hvor vidt vi har brutt forskrifter og lover på hvordan vi skal behandle beboerne når vi faktisk ikke har blitt dokumentert noen grove feil, sier han.
Vi er noen andre som også bryr oss. Det vil si, bry oss er vel å ta for hardt i. Men, det er nok mange av oss vernepleiere i Oslo som kjenner til dette stedet med eikenavnet. Det begynner å bli en fast tradisjon at media eller tilsyn sier noe om dette stedet. Fast tradisjon å legge ut historien på Facebook. Få noen likes. Få noen sukk. Det er det Eva og hennes ”medsammensvorne” som sørger for. Og heldigvis for det. For vi vernepleiere er vel ikke akkurat veldig synlige i slike saker, er vi? Hvor er vi egentlig når avvikene på Villa Eik blir avdekket. Eller hos Samson på Vollen. Er det ikke vi som skal stå sammen med Eva? Eller er det for vanskelig? Oppleves hun som for vanskelig? Sammen med alle de andre. Mødrene. Fedrene.
28.10.14 Statens helsetilsyn: Varsel om pålegg
Pålegg
Det fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 12-3 siste ledd at statens helsetilsyn kan gi pålegg etter helsetilsynsloven paragraf 5. Dette brevet er et forhåndsvarsel etter forvaltningsplanen paragraf 16 om at Statens helsetilsyn finner at vilkår for pålegg er oppfylt, og at vi vurderer å pålegge kommunen å iverksette tiltak som sikrer NN forsvarlige tjenester i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 3-1, 3-2, 4-1, 4-2, og kapittel 9, jf. Helsetilsynsloven paragraf 5 og helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 12-3.
Det er denne evige kampen. Ikke kampen for seg selv. Ikke kampen mot noen. Det er den evige kampen for ungene sine. Det er Eva sin kamp. Men det er også mange andre sin kamp. I saken jeg skriver om her er det flere. Flere som år etter år fortsetter kampen for at barna sine faktisk skal bli behandlet som deg og meg. At de skal få likeverdige liv. Verre er det ikke.
10.06.15 Helsetilsynet: Vedtak om pålegg
Statens helsetilsyn pålegger Bydel Bjerke umiddelbart å iverksette tiltak for å sikre at NN får et forsvarlig bo-og tjenestetilbud, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 5, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 12-3, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 4-1, 3-1, 4-2 og kapittel 9, jf. Internkontrollforskriften paragraf 4.
Med dette menes at Bydel Bjerke må sikre et langsiktig stabilt og forutsigbart tjenestetilbud som forebygger bruk av tvang og makt, hvilket innebærer:
Tilstrekkelig faglig kompetanse i tjenesten
Kontinuitet i bemanningen og at så få tjenesteytere som mulig arbeider med brukeren
Tilstrekkelig opplæring og veiledning til alle ansatte
Kontinuerlig oppfølging og evaluering av bruk av tvangstiltak
Styring, kontroll og oppfølging av bo- og tjenestetilbudet
Når er det egentlig nok? I dette innlegget viser jeg til noen av alle de dokumentene og uttalelsene som finnes. Fylkesmannen med offisielle tilsynsrapporter. Fylkesmann og helseombud med tydelige uttalelser i media. Når er det egentlig nok? Det tar år. Mange år. Det siste året har til og med Statens helsetilsyn kommet med klare uttalelser. Først varsel om pålegg. Så faktisk pålegg. Fylkesmannens påpekning av avvik burde være nok til at kommunen faktisk gjennomførte endringer. Senest i juli i år presiserte fylkesmannen kommunens ansvar for å sikre forsvarlig bemanning og forsvarlige tjenester.
Når er det egentlig nok?
Jeg har hørt at jeg kanskje ikke burde skrive om dette. Eva er jo tross alt en vanskelig forelder. Hun påvirker visst politikere, fagfolk og tilsynsorgan. Eva selv har bedt meg å tenke meg om. Andre har sagt at saken er for komplisert til at de kan skrive om den. Den handler om mye mer enn det jeg får plass til her. Jeg kunne ha skrevet om anbudssystemet i Oslo kommune. Om fag versus erfaring. Jeg kunne ha skrevet om habiliteringstjenesten som vurderer at det ikke er mulig å gi bistand under de rådende forholdene.
Men. Vel. Selvsagt er saken kompleks. Det handler om mennesker. Først og fremst de menneskene som skal motta tjenester. Mennesker med komplekse bistandsbehov. Det er vanskelig. Det handler også om deres pårørende. Pårørende som opplever å være i konstant kamp mot ”systemet”. Det handler ikke bare om Eva. Det handler om mange flere som er i konstant beredskap. Vi kan vel egentlig bare tenke oss hvilke stressituasjoner de kontinuerlig er i. Og det handler selvsagt om menneskene i systemet. De menneskene som jobber direkte i tjenestene. De som står der i det daglige. Og de som leder disse. Eller som sitter på beslutningsansvaret. Dette er også vanskelig for dem. I skvisen mellom økonomiske rammebetingelser, faglig forsvarlighet og utfordrende situasjoner.
Det kan nesten bli uhåndterlig.
Selvsagt finnes det en hel haug med ulike sider av denne saken. En hel haug med sannheter. Men den viktigste sannheten er tross alt den som sønnen til Eva opplever. Og den Eva opplever. Den sannheten er ikke en opplevelse vi fagfolk skal bekjempe. Det er en opplevelse vi skal møte med åpenhet. Med ærlighet. Med undring. Og med handling.
Når er det egentlig nok? Er det ikke på tide at Eva får rett i sin sannhet? Det er når vi snakker om dette hun sier til meg at ”de håper nok at jeg dauer før det…”. Det er når hun sier det jeg vet. Vet at jeg måtte skrive dette. Det burde være nok for lenge siden…
PS! Det er flere elementer i dette innlegget som er vanskelig. Jeg siterer blant annet til to dokumenter som er unntatt fra offentlighet. Jeg har fått bekreftet fra Helsetilsynet at unntaket er begrunnet i tausehtesplikt. En taushetsplikt som er opphevet av mor/ verge.
Cato Brunvand Ellingsen 
17/09/2015 at 08:43
Takk for at du ser oss!! Hilsen sliten mor i bydel Bjerke
17/09/2015 at 09:00
Takk for du skrev dette.
Vi som har autistiske barn kjenner oss så altfor godt igjen.I årevis har vi «kranglet» med systemet og ofte følt at vi bare krever. «Jeg tar meg fri fra jobb pga. et møte med NAV for å diskutere avlastning,da hadde vi for ørtende gang fått ny saksbehandler.Han ber meg fortelle om første gangen vi «merket noe, om jeg husker første gang han kunne sitte ,snakke,fikk sin første tann»
På dette tidspunkt er sønnen vår ca 12 år og har vært i diagnostisert og hatt jevnlig avlastning fra han var tre år.Jeg var dødsliten vårt barn sov ikke mye om natten.
Jeg sa at jeg forventet at saksbehandleren hadde lest journalen og at jeg var for sliten til og fortelle livshistorier til vær eneste nye saksbehandler vi fikk ( som skiftes så fort at vi ikke får tid til å huske navnene deres) .Han hadde ikke hatt tid til å lese journalen ,så sa han at jeg var nokk for sliten til å snakke med ham så han skulle sette opp en annen time en dag det passet, så sa han regelrett adjø .Det var den avspaseringsdagen.
I sommer var vi henvist til habiliteringtjenesten.sønnen vår er nå 21år.Resultat et møte med kommunen .fastlege ( som vet uhyre lite om autisme og har truffet sønnen vår to ganger) bestillerkontortjeneste og habiliteringtjenesten .pluss sønnen vår og vi foreldre Møte begynte med presentasjon da alle på møte var i nye jobber,så selfølgelig «historikken «fordi de ikke kjente sønnen vår fra før.»Resultat ble bestemt at vi skulle utarbeide «plan » videre ,med tanke på utflytting da ingen på møte visste så mye om det, bortsett fra mulig kommunal bolig.
Etter en måned ,får vi brev fra habiliteringtjenesten med tusen takk for hyggelig samarbeid og at de nå forstår at ting går bedre ,og visst vi trenger dem mer er det bare å komme med ny henvisning fra fastlegen brevet er da sendt ut med kopi til alle instanser med en oppramsing av diagnoser som er slettet for over ti år siden.
Den dagen vi får dette brevet har vår sønn vært akutt innlagt på Dps i en uke ,( det var i henvisninger til habiliteringtjenesten skrevet at de kunne hjelpe oss med psykolog/psykiater ) det hadde de ikke fått med seg. Riktig nokk ble vi tilbudt en psykiatrisk sykepleier, hun syntes imidlertid at det var vanskelig å få kontakt med ham.
Jeg mener jo at visst han var enkel å snakke/få kontakt med hadde han ikke hatt bruk for psykiatrisk sykepleier.
Nå etter at han har vært innlagt i over en måned er livet bedre igjen.
For ordneskyld har habiliteringtjenesten (fått høre hva jeg mener om hjelpen der) send ut nytt brev med beklagelse for » feildiagnostiseringen»
Mvh en av de vanskelige mødrene
19/09/2015 at 08:42
Om ikke vi vernepleiere tar ansvaret for å bruke vår fagkompetanse til det beste for de vi jobber for i tjenestene OG deres pårørende, har vi missforstått fullstendig vår rolle. Lytte, lytte, lytte… er oftest vår største utfordring i hverdagen hvor vi har en reell mulighet til endring… Takk til dere foreldre som deler av deres erfaring om barna deres som selv ikke er i stand til å kreve gode tjenester, – foreldre samarbeid burde kanskje i større grad vært tydeliggjort som et krav i H&S lovgivningen. Takk også for et godt skrevet innlegg, tankevekkende og lite hyggelig lesing… men helt nødvendig.
23/12/2016 at 10:31
Svært godt skrevet om en trist del av virkeligheten. Takk.
05/05/2017 at 08:46
Hei😊
Så godt å lese denne men samtidig utrolig vondt da jeg har en storebror som er aleneforelder til en Voksen jente med Autisme/asberger som ikke får noe form for hjelp og støtte der han bor. Jeg vil så gjerne hjelpe han og min niese for de trenger all støtte og hjelp de kan få, kan noen evt hjelpe meg med å hjelpe de i et system de møter veggen på?
05/05/2017 at 08:52
Hei Linda. Jeg tror at det er viktig å finne gode samarbeidspartnere lokalt. Ta kontakt med spesialisthelsetjenesten eller andre deler av kommunen om en dunker på fartsdumper eller bommer i de ordinære tjenestene. Du bør også kontakte autismeforeningen eller FFO. Disse bistår pårørende i vanskelige situasjoner. Lykke til.
05/05/2017 at 09:22
Tusen takk Cato 😊
Han (storebror) har kontakt med flere rundt seg men ikke riktig oppfølging ihenhold til datters helse og hennes beste.. Kan jeg evt forklare deg privat så ikke alt kommer ut her..