Jeg har den siste tiden børstet støv. Børstet støv av begrunnelser for hvorfor familier med funksjonshemmede barn ikke får tjenester de ønsker. Avslag som betyr mye i livene til sårbare familier. Avslag på tjenester som ville betydd enda mer. Familier som er så tøffe at de velger å gå til det offentlige for å få hjelp til å håndtere egne liv i egen familie. Livene. Utenfor. Normalen.

 

I min nylig avleverte masteroppgave har jeg gjort en kritisk analyse av begrunnelser for avslag på søknader om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenester som BPA, avlastning, omsorgslønn. Akademisk sett mener jeg selv at jeg har en god del å gå på. Jeg vil også, allerede her, advare mot å generalisere på bakgrunn av det arbeidet jeg har gjort. Egentlig kan jeg bare uttale meg om mitt eget utvalg avslag. Men. Jeg ønsker også å bruke dette som grunnlag for en diskusjon om hvordan velferden vår er organisert. Først og fremst som grunnlag for en diskusjon om normalitet som regulerende kraft i tildeling av velferdstjenester. For. Det jeg finner opprører meg.

 

”Det faktum at familien velger å få flere barn, er ikke et kriterium for økte tjenester og det vil ikke kunne kompenseres for etter Lov om helse- og omsorgstjenester.”

 

Når jeg har børstet støv så har jeg funnet mye jeg ikke liker. Det groveste er nok de tekstene som indikerer at søkerne er skyld i egen situasjon og derfor ikke kan forvente å få hjelp. Som henne som burde visst at livet ble vanskelig med en psykisk syk mann, eller familien som valgte å få flere barn selv etter at de hadde fått et barn med funksjonsnedsettelse. Heldigvis er det ikke så mange av disse.

 

Altså. Heldigvis. Men. Det er ikke disse som bekymrer meg. Disse overtydelige overtrampene. Det som bekymrer meg er de andre begrunnelsene. Eller. Det som bekymrer meg inderlig og intenst er at begrunnelsene for hvorfor familier ikke skal få tjenester viser en velferdsstat som har gått seg vill. Denne velferdsstaten som jeg er så fantastisk glad i har mistet fokuset på den enkelte familie. Det enkelte barnet. Den er mer opptatt av å sammenligne folk enn å finne ut hva som er viktig for deg og for meg. Det gjør meg trist. Trist og opprørt.

 

Tenk deg at du trenger hjelp. Hjelp til å håndtere livet i egen familie. Du har kommet så langt at du faktisk ber om hjelp til å håndtere livet sammen med ditt barn med autisme, utviklingshemming, cerebral parese eller… Du er så modig at du tar det skrittet å søke om tjenester fra det offentlige. Du søker om BPA, avlastning, omsorgslønn eller en annen tjeneste som kan bidra til å gjøre livet litt lettere. Ikke lettere enn andres liv. Bare litt lettere. Kanskje slik at du kan ta deg bedre av dine andre barn, jobben eller vekke opp det kjærlighetslivet som du kan huske en gang var der. Kanskje slik at du får overskudd til å gi litt mer til det barnet som krever litt ekstra…

 

Du får avslag.

 

Det er helt sant. Vi kan ikke gi alle avlastning, omsorgslønn eller bpa. Ja, du har plikt til å ta vare på dine egne barn. Vi har en fantastisk velferdsstat. En velferdsstat som gir deg permisjon for å være hjemme med ditt nyfødte barn. Som gir deg barnetrygd i en hel haug med år. Som gjør det mulig for deg å være hjemme med dine syke barn. Som gjør det lettere for deg å faktisk ta vare på egne barn. Det betyr selvsagt ikke at du kan få alt. Det vet du. Det vet også familier med barn med funksjonsnedsettelse. Selvsagt kan de ikke få alt.

 

Derfor søker de ikke om alt. De søker om det de selv opplever at de har behov for. De søker om det de tror er nødvendig for å leve et liv. Det de tenker er tilstrekkelig for å leve aktive liv ut i fra egne behov, ønsker og verdier. For å gjøre livet litt lettere.

 

De får avslag.

 

De får avslag fordi andre barn på 10 år også trenger tilsyn. De får avslag fordi alle foreldre har plikt til å ta seg av sine egne barn. De får avslag fordi foreldre har omsorgsplikt. De får avslag fordi de ikke avviker tilstrekkelig fra normalen. En normalitet som er definert av den enkelte saksbehandler. Den enkelte bydel. Den enkelte kommune.

 

Det er normalt for foreldre å ta vare på egne barn. Det er normalt at en må passe på en 6 åring. Det er normalt…

 

Hva er egentlig normalt?

”Enhet for bestiller vurderer at barn på 10 år krever tett oppfølging av foresatte og at de ikke kan være alene hjemme hele dagen. NN skiller seg derfor ikke vesentlig fra andre på hans alder da bydelen vurderer at det ikke er uvanlig at foresatte må være hjemme med barn på 10 år. De er i behov av jevnlig tilsyn, tilrettelegging, forutsigbarhet og bistand til mange hverdagslige gjøremål.”

 

Det som viser seg som mest fremtredende i avslagene jeg har sett på er nemlig normalitet som regulerende kraft i tildeling av tjenester. Det holder nemlig ikke at du trenger hjelp til dine problemer. Gjennomgående blir avslag begrunnet med en sammenligning med hva som er normalt for et barn på ditt barns alder. “Enhet for bestiller vurderer at barn på 10 år krever tett oppfølging av foresatte og at de ikke kan være alene hjemme hele dagen” kan være en begrunnelse for at du ikke skal få avlastning.

 

Hovedbegrunnelsene for hvorfor familiene ikke får tjenester er ofte at andre barn også trenger bistand fra sine foreldre. Mens foreldre må dokumentere det avvikende for å få hjelp til å nærme seg det normale familielivet, blir kommunen opptatt av å utvide normaliteten slik at de slipper å gi tjenester. Dette kaller jeg for normalitetsdilemmaet i norsk velferd.

 

”Det vises også til at foresatte har omsorgsplikt for mindreårige barn. Også barn med nedsatt funksjonsevne har krav på omsorg fra sine foreldre.”

 

Foreldres omsorgsplikt understrekes ofte. Det kan synes som et paradoks at foreldre som opplever at de ikke klarer å ivareta barnets beste uten å be om tjenester, får avslag på tjenester med begrunnelse i at de er pliktige å yte omsorg. Dette er et voldsomt maktutrykk fra offentlige myndigheter overfor sårbare familier. Å søke om tjenester kan synes som et tegn på mislykkethet i stedet for å være et tegn på at foreldre tar omsorgsplikten på alvor. En kunne jo tenke seg at omsorgsplikten ble brukt som et argument for å innvilge søkte tjenester. At det å faktisk be om bistand til barnets beste er en integrert del av plikten foreldre har.

 

”For å synliggjøre hvordan man har kommet frem til hva som anses å være særlig tyngende omsorgsoppgaver, har man lagt ved en såkalt døgnklokke. Denne forekommer i to utgaver; en med utgangspunkt i de oppgaver mor beskriver som særlig tyngende og en som viser hva bydelen har vurdert. Døgnklokken viser minutter per dag til de ulike aktivitetene, samt hvor mange minutter/ timer dette utgjør per måned.”

 

En siste faktor jeg her ønsker å trekke frem som understreker normalitet som en regulerende kraft i våre velferdstjenester, er kriteriet om at omsorgen du yter skal være ”særlig tyngende” for å få tjenester. En mangfoldssensitiv måte å forstå begrepet på ville vurdert hva du opplever som særlig tyngende i din hverdag. I avslagene jeg har sett på er det mye som tyder på at ”særlig tyngende” kan forstås som en sammenligning med en gitt normalitet.

 

”Søknadskontorets oppgave er å gjøre rede for hva som ligger til grunn for hva som kan betegnes som særlig tyngende omsorgsoppgaver overfor et barn på 4 år.”

 

Disse eksemplene peker på normalitet som styrende for om en får hjelp, og ikke de faktiske behovene til den enkelte familie. Jeg vil ikke ha et velferdssamfunn som tvinger folk, tjenestebrukere og saksbehandlere, inn i et normalitetsdilemma. Jeg vil ha et velferdssamfunn som ser dine problemer som dine problemer.

 

Jeg vil hevde at det ligger et stort potensiale begrepene samvalg og tillit. Innen medisin er samvalg i dag blitt viktig. Hadde du vært pasient på et sykehus kunne du og legen din sammen funnet den beste løsningen for nettopp deg. Basert på kunnskap om din situasjon, hva forskninger tilsier er bra og hva som er tilgjengelige løsninger. Jeg ser ingen grunn til at ikke samvalg skal kunne nyttes i tildeling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. At du og saksbehandler sammen fant ut hva som er best for akkurat deg og dine basert på kunnskap om deg, hva forskningen tilsier er bra og på hvilke løsninger som er tilgjengelig. Altså sammen.

 

Jeg tror også at dette i større grad må handle om tillit. Tillitsreformer som den vi nå ser i Oslo må også handle om forholdet mellom saksbehandler og deg. At saksbehandler og kommune tør å vise sårbarhet. Tillit innebærer blant annet at en ikke tar for mange forhåndsregler for å beskytte seg mot mulige misbruk. At også kommunen viser deg tillit i din beskrivelse av dine behov. At saksbehandler skaper relasjoner til deg og dine som bygger på forståelse og tillit til at en vil hverandre godt.

 

Vi må tørre å utvikle en offentlig sektor som i mindre grad ser avvik fra en normalitet som inngangsport til tjenester, men som spør deg om hva som er viktig for akkurat deg. Saksbehandlere bør ikke bruke normalitet som et verktøy i deres portvaktsfunksjon, men være mangfoldssensitiv i sin søken etter muligheter basert på dine verdier, ønsker og behov.

 

PS! Jeg har strevd med å fremstille masteroppgaven på en kortfattet måte. Dette var det jeg klarte nå. Skal prøve å skrive en kronikk.  Hvis du vil lese hele oppgaven finner du den her.