«Så slikt gjør vi i blant i Sør-Trøndelag, vi klatrer i trær og vi løper ut. Det ironiske med det siste tiltaket er at denne kvinnen – som i flere tiår har vært utsatt for et imponerende arsenal av presumptivt aversive tiltak (herunder nedlegging, isolering og tvangsmedisinering), selv har forestlått dette tiltaket, det er hun som har blitt spurt hva hun vil at personalet skal gjøre når det blir for vanskelig.» Les mer «Ulik praksis i bruk av mageleie»→
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Om begynnelsen egentlig er første gangen jeg traff henne. Den gangen for 16 år siden. Eller om den er når jeg så henne igjen. I media over 10 år etter. Egentlig kan jeg begynne den dagen jeg traff henne på en benk rett utenfor jobben min for noen uker siden. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor det slutter. Det tror jeg ikke hun vet heller. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig burde skrive dette. Men, jeg vet at jeg må.
Folkens. Tenk om dette er vår tids store svik. At vi vernepleiere, de av fagfolkene som står problemstillingen nærmest, er så stille. At vi lot organisasjonene for utviklingshemmede stå alene i kampen. I kampen mot tvangen. Tenk om dette er vårt svik overfor landets utviklingshemmede.
For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.
Dette skriver Elisabeth Mork Fjeldvær i denne bloggposten om lovverket knyttet til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Elisabeth er nyutdannet rettsosiolog og har skrevet masteravhandling om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Jeg er svært glad for at folk utenfor de helse- og sosialfaglige miljøene interesserer seg for dette feltet, og utfordret henne til å skrive en bloggpost med utgangspunkt i avhandlingen hennes. Elisabeth har jobbet som miljøarbeider og miljøterapeut i tjenester for utviklingshemmede (og gjør det litt fremdeles). Hun er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Når loven og virkeligheten møtes
– Om bruk av tvang, intensjoner og intensjonsoppfyllelse
Av Elisabeth Mork Fjeldvær
I 15 år har vi hatt lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Hva var egentlig intensjonene med dem og i hvilken grad er disse intensjonene oppfylt?
Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9[1]. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde bruk av tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang.
Bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999.
Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. Det er visse formål lovgiver ønsker å oppnå med lovgivningen. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er da et vesentlig spørsmål.
Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og har brukt datamateriale fra rapporter, evalueringer, tallmateriale og tidligere forskning for å vurdere hvordan lovens møte med virkeligheten har vært og i hvilken grad intensjonene er oppfylt (Fjeldvær 2014). For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.
Intensjonene
Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre (1) og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt (2). Det første regnes som inngrepskriterium og legitimerer at det åpnes for tvangsbruk. Forebygging og begrensning skulle gjøres gjennom at kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang, et krav om at det alltid skal prøves andre løsninger først og krav om forholdsmessighet mellom tvangen og den atferden som utløser den/det man søker å oppnå, samt at det var gitt et begrenset anvendelsesområde.
En annen viktig intensjon er å gi utviklingshemmede som utsettes for tvangstiltak økt rettssikkerhet (3) gjennom klar lovhjemling, omfattende saksbehandling og automatisk overprøving hos Fylkesmannen, tilsyn og kontroll med tvangsbruken og klageadgang både for den utviklingshemmede selv, pårørende og personalet.
Videre skulle lovverket sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse (4), en intensjon som må ses som en videreføring av HVPU-reformens målsetting om at tjenestemottakers livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter skulle være sentrale mål for omsorgen.
Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger ikke i regelverket, men i omsorgsmiljøenes (og samfunnets) verdier og holdninger (rundskrivet, s. 13). Derfor var holdningsendring blant personalet (5) også blant lovverkets intensjoner. Det skulle øke bevisstheten rundt tvang og makt.
Til sist ønsket man økt faglighet (6) i omsorgen generelt og spesielt knyttet til tvangsvedtak. Bedre faglig forankring skulle blant annet sikres gjennom den omfattende saksbehandlingen, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og utdanningskrav til personalet som skal gjennomføre tvangstiltak.
Intensjonsoppfyllelse
Ikke alle intensjonene har vært like enkle å vurdere, da det varierer i hvor stor grad datamaterialet jeg har hatt tilgang til har vært dekkende. Flere av intensjonene går også over i hverandre, og jeg vil understreke at arbeidet som gjøres etter loven er og må være et helhetlig arbeid. Det er analytiske og forenklende årsaker til oppdelingen i seks intensjoner.
Erfaringene fra feltet tyder på at den faktiske tvangsbruken har gått ned. Det er større oppmerksomhet knyttet til forebygging og begrensning av bruk av tvang og makt nå enn før, og holdningen til tvangsbruk og utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg som følge av lovgivningen. Den har ført til at utviklingshemmede har bedre rettssikkerhet, og til større fokus på faglighet og etikk i omsorgen.
Noen av intensjonene blir oppfylt gjennom loven selv eller er vilkår for å benytte tvang og makt. Vilkårene oppfylles i varierende grad, men materialet mitt viser at det er økt oppmerksomhet rettet mot dem, og at vi ser en positiv utvikling. Andre av intensjonene er (også) mer overordnede verdier, som å forebygge og begrense tvangsbruken, rettsikkerheten, integritet og selvbestemmelse og holdningsendring. De er mer som ledestjerner å regne.
Utgangspunkt for videre arbeid
De utfordringene som fortsatt gjenstår er at arbeidet med spørsmål knyttet til tvang og makt varierer sterkt. Noen steder gjøres et bra arbeid, andre steder har det ikke blitt gjort så mye. Utfordringen blir å ta vare på den gode utviklingen som har vært og øke fokus de stedene hvor dette har manglet slik at det ikke er så store variasjoner.
Saksbehandlingsreglene følges i større grad, men dette må følges opp. Det har vært en nedgang i antall dispensasjonssøknader fra utdanningskravet, noe som kan tyde på at man har greid å rekruttere mer kompetent personale, men fortsatt er tallet alt for høyt. For å kontrollere utviklingen i tvangsbruken bør bedre registreringsrutiner på plass.
Mange av intensjonene er av en slik art at det ikke bare er å jobbe seg til det punktet hvor de er oppfylt og så snu ryggen til og ta fatt på neste problem. Det krever et evig fokus på å forebygge og begrense tvangsbruken, finne andre løsninger, og å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet, integritet og selvbestemmelse. Dette forutsetter tilgang til nok ressurser. Det samme gjør arbeidet med holdningsendring, å legge forholdene til rette, å rekruttere kompetent personale, å føre tilsyn og kontroll og å følge saksbehandlingsreglene. Det må også informeres om lovreglene, gjennom opplæring og veiledning.
Til slutt trengs mer kunnskap. Både om den lovhjemlede og den ulovhjemlede tvangsbruken, om holdninger, faglighet og om hvorfor klageadgangen knapt benyttes. Det bør også utredes om lovbestemmelsene er hensiktsmessige slik de er i dag, eller om de bør endres. For å gjøre dette trengs en gjennomgang av hvordan dette fungerer i omsorgen i dag.
Vi må ikke miste fokus
For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.
I stortingsmeldinga om utviklingshemmedes levekår som kom i juni 2013 (Meld. St. 45 (2012-2013)) vies tvang og makt knappe to sider av de over 80 sidene meldingen består av. Bruk av tvang og makt i yting av helse- og omsorgstjenester reiser vanskelige etiske spørsmål, men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Vi må utrede, undersøke og vurdere, og vie både oppmerksomhet og ressurser i arbeidet med disse spørsmålene, både på overordnet, prinsipielt plan, og konkret i den daglige omsorgen.
Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24.
juni 2011, nr. 30.
Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk
av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.
IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)
[1] Tidligere har reglene stått i den nå opphevede sosialtjenesteloven, først som et midlertidig kapittel 6A (1999-2003), så som et permanent kapittel 4A (2004-2011).
Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.
Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.
Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.
Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.
Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.
Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.
Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.
Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?
Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.
Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.
Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.
Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.
Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”
Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt.
Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».
Av og til kommer man over filmer, tekster og annet som berører, uten at man er helt sikker på hva man mener om det. Om det er fantastisk bra, eller ikke så bra. Denne filmen fra Filmpolitiets kortfilmkonkurranse er en slik en. En jeg har måtte tenke på. Som akkurat nå, for meg, er strålende. Hvis du har jobbet med mennesker med voldelig atferd berører denne filmen deg garantert. Du kjenner deg igjen, du begynner å tenke på situasjoner du selv har vært med på.Du tenker over hva slike situasjoner gjør med deg selv og den man jobber for.
Jeg var i begynnelsen av 20-årene når jeg for første gang skulle arbeide for mennesker med alvorlig farlig atferd. Min erfaring var fra treneroppgaver i håndball og fotball for personer med utviklingshemning, samt et år i siviltjeneste på et dagsenter. Første spørsmålet jeg fikk fra min utmerkede leder var om denne pasifismen min ville påvirke mulighetene til å håndtere voldelig atferd med fysisk ingrepen. Et noe underlig spørsmål, men svært viktig.
Vernepleiere har et av de yrkene der man blir mest utsatt for vold og aggresjon. Dette må takles på en måte som ivaretar den som yter vold på en best mulig måte, både i forhold til personens intigritet og helse. Samtidig skal tjenesteyteren ivaretas. Man skal ikke akseptere å ha en jobb der man må forvente at man blir slått, sparket, spyttet på, skallet o.l. Det er en ledelsesoppgave å sikre best mulig arbeidsforhold, også når det gjelder dette.
Det er viktig å lære seg hvordan man skal takle voldelig atferd. Det er viktig å trene på dette under kontrollerte omgivelser. Både for at man skal kunne ivareta seg selv og den man jobber for. På stedet jeg jobbet første gang fikk vi en miljøarbeider som var blant norges beste i kampsport. Han lærte oss mye om selvkontroll, men fokuset for han måtte snues på hode. Ivaretakelse av personen man jobbet for, og da var i en fysisk konfliktsituasjon med, skulle være førsteprioritet. Derfor er det viktig at det ikke er hvem som helst som driver opplæring i fysisk konflikthåndtering. Det handler om så mye mer en de fysiske teknikkene. Det synes jeg filmen viser på en utmerket måte.
Etterhvert har det kommet flere firma som driver fysisk konflikthåndtering. Faktisk så er filmen som presenteres i filmpolitiets kortfilmkonkurranse om et virkelig firma. AdCentrum driver med HAVA (som du ser i bakgrunnen, er det en reklamefilm???). Selv er jeg blitt trent opp av Verge.
Filmen forteller egentlig ganske mye. Den forteller også behovet for etisk refleksjon og kompetanse. I dag er det for lite rom for etisk refleksjon i tjenestene. Det er sentralt at dette blir satt fokus på, noe KS også har gjort gjennom sitt prosjekt om etikk. Kompetanse er selvsagt sentralt. Lovverket som regulerer bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning setter krav til utdannelsen til de som skal utøve tvang. Undersøkelser viser at over 80 % av vedtakene om bruk av tvang må ha dispensasjon fra lovverket. Personer med utviklingshemning er uten rettsikkerhet. Lovverket er en vits på dette området. Værst av alt, ingen med makt ser ut til å bry seg. På hvilket annet område hadde man kunnet gi blaffen i slike kompetansekrav uten at verken media eller politikere bryr seg? Hvis 80 % av ansatte i pedagogstillinger i skolen ikke hadde utdanning, hvis over 80 % av ansatte i politiet ikke hadde utdanning, hadde det vært så tyst da?
Det er viktig at man i arbeid med mennesker hele tiden vurderer hva man gjør, og hvorfor man gjør dette. Jobber du med mennesker med voldelig atferd, og denne filmen ikke får deg til å tenke over hva du driver med, ja da tror jeg du bør finne noe annet å jobbe med for en tid fremover.
For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.
Vernepleieren 