Folkens. Tenk om dette er vår tids store svik. At vi vernepleiere, de av fagfolkene som står problemstillingen nærmest, er så stille. At vi lot organisasjonene for utviklingshemmede stå alene i kampen. I kampen mot tvangen. Tenk om dette er vårt svik overfor landets utviklingshemmede.
Jeg er egentlig litt glad i lovverkets regulering av tvangsbruk overfor personer med utviklingshemming. Jeg er glad i intensjonen om å forhindre tvangsbruk. Jeg er glad for de byråkratiske reglene som er ment å sikre at bruk av tvang er skikkelig gjennomtenkt. Og jeg er glad for at lovverket søker å sette krav til kompetanse. Og ikke minst. Rundskrivet er et vakkert stykke tekst som bør være pensum for alle som jobber for utviklingshemmede, uavhengig av om bruk av tvang er aktuelt eller ikke.
Problemet er at vi ikke vet om dette regelverket virker etter sine intensjoner.
Fører det til redusert bruk av tvang? Fører det til at kompetanse sikres i tjenestene? Fører det til at rettssikkerheten til landets utviklingshemmede styrkes? Jeg vet ikke. Gjør du?
Det vi vet er at folk blir syke av å bli utsatt for tvang. Det er svært problematisk å bli utsatt for tvang over lang tid, også for utviklingshemmede. Vi vet også at registrert bruk av tvang øker og at antall registrerte personer det utøves tvang mot øker. Vi vet at kompetansekravene i lovverket brytes. Ikke bare litt. Mye. Hele tiden. Dette kan vi ikke stå stille og se på lengre. Kan vi?
Hypotesene for hvorfor registrert tvang har økt er mange. Jens Petter Gitlesen i NFU har listet dem opp. Det er sikkert flere. Noen uttaler at det er svært positivt at disse tallene har økt. De hevder at det er registreringen som er blitt bedre. Det kan godt være at de opplever det på sine arbeidsplasser. At de har rett i at den er blitt bedre. I så fall er det skikkelig bra. Det er bra at tvangsbruk registreres på en grundig og god måte. All tvangsbruk. Men vi har ingen holdepunkter som tilsier at dette er eneste grunnen til at det ser ut for at tvangsbruken har økt. Dessuten. Om det er slik at vi registrerer mer og bedre. Hvorfor går da ikke tvangsbruken ned? Hvorfor blir vi ikke flinkere til å forebygge tvang og redusere bruken av tvang? Lovverket har vært der lenge.
Er det slik at lovverket først og fremst bidrar til å legitimere tvangsbruk? Også tvangsbruk som egentlig ikke hadde vært nødvendig om vi hadde lagt ressursene inn i gode kompetente tjenester gjennom hele livsløpet? Er det slik at vi blir vant til tvangsbruken, at vi ikke stiller spørsmål ved den når den først er igangsatt? Er vi blitt for opptatt av å fatte vedtak, og mindre opptatt av å unngå bruk av tvang? Er standarden blitt at de flinke registrerer tvangsbruken og fortsetter med å bruke det, mens de mindre flinke ikke registrerer og fortsetter å bruke det? Jeg vet ikke. Men etter siste tids forsøk fra NFU på reise debatten er det på sin plass å stille spørsmålene.
Noe av det viktigste med høgskoleutdannede personell i disse tjenestene er kritisk tenkning. Vi må tillate oss selv å se kritisk på egen og andres praksis. Vi kan ikke gå i forsvarsposisjon, eller ignorere, hver gang noen kritiserer oss. Vi må være åpen for ulike forklaringsmodeller. Det er viktig og riktig som vernepleier Bent Tore Lunden sier til Fontene at godt faglig arbeid innebærer god registreringspraksis, og at det da kan se ut som at tvangsbruken øker. Samtidig må vi se lengre enn enkelteksemplene, både de gode som Lunden sannsynligvis representerer og alle de dårlige der vi ikke gjør god nok jobb. Hvis vi vernepleiere utelukkende klapper oss selv på ryggen og skryter av hvor flinke vi er blitt til å registrere, hvor bra det er at tvangen registreres, uten at det får konsekvenser for tvangsbruken, har vi ikke et lite problem da? Jobben er ikke gjort når vedtaket er fattet og tvangen registrert. Når vedtaket er fattet må vi kontinuerlig jobbe for at tvangsbruken skal reduseres eller elimineres.
- Vi må ha mye tettere kontroll, både med tjenestene generelt og tvangsvedtakene spesielt. Vi trenger pågående og proaktive tilsynsorgan som setter klare krav til kommunene. Og som har myndighet til sette makt bak kravene.
- Vi trenger en habiliteringstjeneste med kompetanse og kapasitet til å bidra til best mulig tjenester.
- Og ikke minst, vi trenger mer kunnskap. Det må forskes mer og myndighetsinitierte gjennomganger slik at vi ikke fortsetter å tro om tvang.
Jeg mener at kompetansekravene er altfor puslete. Vi trenger en skikkelig gjennomgang av hvilke kompetanse som faktisk trengs. Ikke bare for å utøve tvang, men også for å kunne gi gode tjenester (som også forebygger at tvang er nødvendig). Vi har mye kunnskap om hvordan det kan gjøres, men mye mindre kompetanse til å implementere denne kunnskapen. Vi trenger ikke først og fremst krav om så og så mange med høgskoleutdanning, eller den og den utdanningen. Vi trenger retningslinjer for hvilke kompetanse som faktisk trengs til de enkelte oppgavene. Både kunnskap, etisk bevissthet, handlingskompetanse, dannelse, juridisk kompetanse, målrettet miljøarbeid og mye mye mer.
Men folkens. Dette holder ikke. Puh. En gjennomgang av lovverket må se på de organisatoriske faktorene som skal til for faktisk å redusere tvangsbruken. Som tid til å møtes, tid til etisk refleksjon og faglig oppdatering. Tid og kompetanse til å få frem tjenestebrukers faktiske ønsker og behov. En gjennomgang må se på i hvor stor grad tjenestene er fleksible nok. Vi må designe tjenester som passer til tjenestebrukerne. Vi skal ikke designe tjenestebrukere som passer til tjenestene.
Helt til slutt. I denne sammenhengen er det skremmende at regjeringen nå vurdere å legge all habilitering til kommunene. Det er avgjørende at en faktisk bygger opp spesialisthelsetjenestens kapasitet og kompetanse innen habilitering. Ikke bygge den ned. Det er like skremmende at regjeringen satser på å lovfeste noen yrkesgrupper i primærhelsetjenestene, yrkesgrupper med tradisjonelt lite kompetanse på dette feltet, mens andre yrkesgrupper, med tradisjonelt god kompetanse på feltet (les vernepleiere) ikke skal lovfestes. Gjett hvilke kompetanse kommunene da først og fremst vil prioritere?
Folkens. Jeg mener tiden er inne for å skikkelig gjennomgang av dette feltet. Jeg mener også det er viktig at vi vernepleiere står sammen med tjenestebrukerne og de fremste kompetansemiljøene om dette ønsket. Er du enig?
Cato Brunvand Ellingsen 
26/06/2015 at 07:43
Jeg er veldig enig i at det er viktig å få diskutert dette temaet, men da må de som er med på diskusjonen og særlig de som drar den i gang sørge for at det er et «klima» hvor det oppleves å bli invitert inn i debatten. Jeg forsøkte nemlig tidlig i denne debatten å komme med mine meninger som er bygget på egne erfaringer, men ble da beskylt (enøyd) får å komme med udokumenterte hypoteser, og dette i et felt hvor forskningen nesten er fraværende, I tillegg trekkes det frem så mange momenter på en gang at det å skulle svare medfører at både dagsrevyen og kveldens episode av favorittserien må avlyses hver gang det kommer et innlegg. Jeg bidrar gjerne i en debatt og oppfordrer andre kollegaer til å gjøre det samme. Temaet er grunnleggende viktig for vårt arbeid og enda viktigere for de menneskene som blir utsatt for tvang. Er det noen som vet hvor det blir av det nye rundskrivet?
26/06/2015 at 10:02
Det er ganske åpenbare kompetansekrav i lovverket. Fylkesmennene landtet rundt må imidlertid innvilge svært mange søknader om dispensasjoner fra utdannings og kompetansekrav. Vi trenger flere vernepleiere som ønsker å jobbe ute i boligene. Vi trenger flere folk med en etisk bevissthet, juridisk og faglig kompetanse. Samtidig må vi huske på at de vi jobber med har en kognitiv svikt, og ikke selv ser konsekvensene eller kan ta ansvaret for egne handlinger – overfor serg selv eller sine omgivelser. Derfor er lovverket i bruk og viktig for å forhindre vesentlige skader – i kontkrete faresituasjoner.
26/06/2015 at 10:21
Personlig mener jeg det er viktig å skille mellom diskusjon og monolog.
Det finnes dessverre noen som er mer interessert i å drive med monolog i form av polemikk enn å føre en saklig diskusjon.
De som kjører denne linjen er ofte de som har minst peiling på hva de snakker om.
Jeg opplever at mange snakker om viktigheten av å invitere til debatt men samtidig sier de
«Jeg må få snakke ut» de samme som sier dette sier også «Jeg må få avbryte» og det er ikke akkurat inviterende.
Her opplever jeg at det er fagpersoner og enkelte organisasjoner som utgjør det største problemet
En ting jeg reagerer på er at det snakkes om tvang kun i forhold i forhold til
kapittel 9 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester mens det i realiteten er en rekke lover som regulerer tvang både med og uten vedtak overfor utviklingshemmede og dermed blir tallene langt høyere enn det som har kommet frem til nå.
Jeg mener det er viktig å holde tunga rett i munnen her for det eneste vi vet helt sikkert er at antall vedtak har økt.
Jeg vil være forsiktig med å kritisere akkurat det for det blir slik jeg ser det det samme som å si at det er dumt å følge norsk lov.
tre spørsmål jeg vil at alle skal tenke over er:
1) Hvor mange utviklingshemmede kjenner «jeg» er det som mottar tvang?
2) Hvor mange av disse er det som har vedtak om tvang?
3) Er det noe grunnlag for å tro at det finnes utviklingshemmede som mottar tjenester som ikke opplever (Altså betydelig mørketall)
Når folk snakker om erfaringer rundt denne opplever jeg denne debatten som rimelig fordreid for ingen snakker med de det gjelder, nemlig den utviklingshemmede og da blir det vanskelig å forholde seg seriøst til såkalte erfaringer.