Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.
Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.
Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.
Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.
Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.
Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.
Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.
Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?
Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.
Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.
Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.
Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.
Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”
Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt.
Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».
Viktig innspill, og vit at jeg kjenner meg igjen, jeg har også vært en av disse som har tilbragt mang en arbeidstime «på gølvet» om enn ikke i sosialistisk forstand. Jeg diskuterte praksisen fra «gamle dager» med en av de jeg «lå oppå» på midten av -80 tallet (husker vagt at begrepet «gølving» ble brukt andre steder i landet, ikke hos oss – vi kallte det nedlegging). Hun mestret kunsten med å fortelle at det egentlig var unødvendig, at vi burde spurt henne hva vi burde ha gjort… Hun spurte meg også ut om hvem som jobbet der samtidig med meg og at hun karakteriserte den enkelte som «Han var hardhendt», «Han var ikke snill», «Han visste hvordan han skulle gjøre det» osv…. Heldigvis er denne praksisen stadig mer avleggs nå, vi finner stadig mer fornuftige metoder, verden går kanskje fremover tross alt (i parantes bemerket må jeg stille spørsmålstegn ved om dette gjelder hele landet, det kan synes som om den har stått stille der nede hos de som styrer og steller med Motivasjonskollektivet).
Hvis vi går i oss selv så har vi nok alle gjort ting vi skammer oss over i etterkant. Jeg har ihvertfall det. Ikke fordi jeg ville noen vondt, men fordi jeg trodde det «måtte» gjøres sånn – jeg var nyutdannet og «rutinen» var godt etablert. Jeg prøvde forgjeves med det gode, men endte opp med å gjøre det på samme måte som de andre. Det var ikke grove overgrep, men i dag ville jeg ikke gjort det på den måten. Den konklusjonen har jeg kommet til i ettertid – den har krevd avstand, tid og erfaring. Når det gjelder Brennpunkt-innslaget så er jeg enig med de som ser dette son noe ensidig fremstilt. Ungdommene hadde fått forberedt seg godt, og fremstod som sterke og troverdige (og det er selvf bra), mens lederen fremstod som uforberedt (noe han sikkert var), unnvikende (noe man gjerne blir når man ikke har fått forberedt seg, og trenger tid til å tenke) og alene – kun Svarstad Haugland kom med en uttalelse som minnet om forståelse for at en sak alltid har flere sider. Jeg satt igjen med en følelse av å bare ha fått en del av historien, og en undring over at ikke flere impliserte fikk uttale seg – var der ingen andre ansatte som ville si noe? Var der ingen andre ungdommer som hadde andre synspunkt på stedet?
Viktig med debatt om dette temaet. Bruk av tvang er jo noe de fleste kvier seg for å snakke om. Da er det lettere å løfte pekefingeren og si «fy, fy». Men å bidra med noe konstuktivt? Nei det krever jo at man tross alt møter/ jobber med den omtalte personen og har den nødvendige kompetansen. Men det er en annen debatt…
Men hvordan unngå misbruk av tvang?
Må presisere at tvang ikke må omtales som en metode!
Tvang kan kun forsvares for å avverge skader på personen selv og andre. For å skape ro. Det er miljøarbedet rundt som er metoden. Man må lære personen alternativer til utagering. Det varierer jo veldig hvilken funksjon utageringen har. Er det for å slippe krav? Har det en språkfunskjon? (Har unngått mye utagering ved å lære elever å si «nei»)
Ingen er spesielt mottagelige for læring når de er emosjonelle, ikke jeg ihvertfall.
Derfor er det viktig å lære hva det vil si å bli emosjonell og sint. Da kan den aktuelle personen også lære og forholde seg til det og dermed lære seg å si at nå trenger jeg litt tid alene. Her er det igjen store individuelle forskjeller, men det behøver jeg vel stengt tatt ikke nevne i et forum som dette..
Skal tvang brukes så er det viktig med:
– Full enighet (foresatte/verge, personal, leder).
– Full åpenhet:
=>Man skal ikke drive med noe man ikke tør å vise til andre. På den annen side stiller man seg åpen for kritikk, men det må man heller tåle. Har noen andre en bedre løsning, så går vi selvfølgelig heller for den.
=> Åpenhet reduserer også faren for overgrep betraktlig!!
– Bruk fagfolk!! Det er viktig å bruke personal som kan analysere atferd og situasjoner. «Muskelbunter» som gnir seg i hendene og smiler når de får mulighet til å utføre tvang har ingen ting der og gjøre!!
– Man bør ikke være alene under gjennomføring av tvangstiltak. Ha rutiner for å kalle på en kollega.
– Evaluereing: Går tvangsbruken ned? Hvorfor ikke? Virker ikke tiltakene som er satt i gang for å lære personen alternativer til utagering?
=>»Det er fint hvis et tiltak fungerer, men det er bra hvis det ikke fungerer også, for da kan man avslutte det». (skal ikke si hvem det sitatet kommer fra, for da vil denne debatten spore totalt av:-)
Noen få tanker..håper jeg ikke provoserte for mange.
Det er slik at skal man bruker tvang – så er det hovedsaklig i skadeavvergende hensikt. Jeg snakker da om Rettsikerhet overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Da er det noen kriterier som er oppflylt, man har gjort sine analyser, fått veileding fra voksenhabiliteringen og har et vedtak. Man bruker jo ikke mer tvang / makt enn det som er nødvendig for å unngå skader på seg selv eller bruker. Så til det du skriver Cato: Det er lett å reagere på repotasjen fra Morivasjonskollektivet. Hvor mye info skal vi egentlig ha? Hvor mange fortellinger trenger vi? Hvor mange bekymmringsmelinger, avvik og triste historier (med godkjennte erstatninger) skal vi ha – før man forstår at nok er nok? Jeg reagerte nok på leder og fortellinger fra Morivasjonskollektivet. Etter nærmere 20 år med større eller mindre grad av utfordrende atferd i mitt daglige virke – vet jeg noe om det å være tjenesteyter iallefall. Men den som satte meg helt ut denne kvelden – som skapte engasjement og gjorde med sint – det var Fylkesmannen. I en tåke av politisk svada – legitimerer hun mer eller minde en omsorg (eller mangel på sådan) av mennesker som har et omfattende omsorgsbehov, rusproblemer og andre utfordringer. Jeg har snakka med ungdom som har vedsatt grenser og tydelige voksne i en krevende periode av livet. Det krever en spesiell mennesketype for å klare å jobbe med utfordrende atferd – både i min bransje og i andre bransjer. Det krever noe å stå å ta i mot – gjøre jobben sin – og det gjør noe med oss. Det er tydelig at opplevelsne ungdommene har hatt har gjort noe med dem. Hvorfor kan ikke Fylkesmannen da reagere og gjøre noe med saken? Er det ok at de ikke gjør jobben sin der oppe? Det er jo dokumentasjon – vitner på at de ikke har gjort jobben sin. Jeg tror ikke jeg hadde fått lov til å drive som fagperson hvis jeg gjentatte ganger gjennom 20 år hadde fått avvik pga manglende dokumentasjon… Skal vi bare stå stlle å se på den offentlige handlingslammelsen?? Ellers Cato som alltid: Veldig bra innlegg! 🙂
Jeg har lurt på hvem er disse menneskene som utøver tvang og missbruker sin makt og posisjon ovenfor mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg. Hvordan kan mennesker i fellesskap begå slik urettferdighet for og så leite etter svake forklaringer for å forsvare maktmisbruket, tvangen og urettferdigheten? Det er vel ett individuelt ansvar og så ett systemansvar her? For meg virker det som det er store mangler på kompetanse, ressurser, respekt, empati og omsorg i flere arbeidsmiljø her.
Takk for et bra og opplysende innlegg! Jeg ble helt ør av å se Brennpunkt-programmet i går. Jeg har vært altfor naiv til å forestille meg at slike former for tvang som beskrives (der og av deg) har blitt/blir brukt. Noen ganger tror jeg det godes hensikt er menneskenes verste fiende. Som menneske vet jeg altfor lite av hva som skjer inne i hodet på et annet menneske. Og jeg synes det er systematikken i tvangsbruk som skremmer meg mest. At fysisk tvang brukes for å avverge farlige situasjoner forstår jeg godt. At adrenalinet pumper hos dem som utfører tvangen i en slik situasjon forstår jeg også godt. Men at regler innføres på linje med en konsentrasjonsleir, det er for meg komplett ubegripelig og det verste overgrep. Når ungdommer forteller at de ikke får sitte på «eget» rom for å tenke hvis de er lei seg, at ikke noe individuelt rom innvilges; det er tortur i mine ører. At omkvedet med forutsigbarhet, faste rammer og stabilitet kan være til et gode, det forstår jeg godt, men at det kan gjennomføres så komplett uforenlig med rom for enkeltindivider – individer som har et særlig behov for omsorg – det synes jeg er grusomt. Og jeg hiver meg på kritikken mot Fylkesmannen i dette tilfellet. For det var til sist i Brennpunkt-programmet at jeg satt igjen med en følelse av håpløshet; når tilsynsmyndigheten fremstår som skafottets signaturmyndighet snarere enn et reelt tilsynsorgan som kan håndheve individuelle rettigheter – da var det til å gråte av.
Paul Tellef Hødnebø presierer i sin utmerkede kommentar at tvang ikke er en metode. «Det er miljøarbedet rundt som er metoden». At en til slutt må bruke tvang, bør sees på som et nederlag for miljøarbeidet som er gjort.
«Alle vet at Jeppe slår, men ingen spør hvorfor».
Spør fagpersonene seg om hvorfor utageringen skjer? Er det for mange tjenesteytere rundt vedkommende? For mye uro? For mange personer som ikke kjenner vedkommendes væremåte godt og som derfor ikke evner å se signalene, å styre situasjonen over i lunt farvann? For mange ufaglærte som i det skjulte eksperimenterer med sine egne amatørideer om hvordan de skal få skikk på vedkommende? Kjenner ikke personalet godt nok vedkommendes måte å uttrykke seg på, slik de prøver å formidle seg gjennom lyder, ord, mimikk, bevegelser, tegn-tiltale? Evner tjenesteyteren å kommunisere med vedkommende?
Stoler ikke vedkommende på en eller flere av tjenesteyterne? Skjer det misbruk?
Skiftes personalet ut for ofte til at de kan få den nødvendige realkompetansen med vedkommende?
Har ledelsen i kommunen og boenheten en grunnleggende holdning om at en skal ha respekt for klientene og at det gjennomsyrer arbeidet? Dersom bedre stabilitet kan tenkes å bedre situasjonen, har tjenesten en plan for å bedre stabiliteten rundt vedkommende? Hva med å innføre ansiennitetstillegg knyttet til den enkelte klient der det er særlig behov for stabilitet? Kan langturnus være et middel, med større stillingsandeler, bedre stabilitet, mer trygghet, og mindre sykefravær? Har en sjekket om vedkommende er fysisk frisk og ikke har smerter? Kan noen av problemene skyldes bivirkninger av medisineringen?
Alt annet skal være prøvd før en bruker tvang. Det er miljøarbeid, slik jeg ser det, som far til en som det lett kunne vært brukt tvang på.
Takk for mange gode kommentarer. Godt å se at temaet taes på alvor. Paul Tellef snakker om åpenhet. Det er særdeles viktig. Ja, vi må kunne vise fram det vi driver med. Og, Elfinn sine spørsmål synes jeg oppsummerer diskusjonen veldig bra. Vi må kunne svare på disse før tvang blir siste utvei!
Jeg har vært på mk i ca et år fra 1999 og tenker at institusjoner som de behøves for de mest utfordrende ungdommene. Brennpunkt var lite nyansert I sin vinkling. Kunne de Iikke funnet noen som tenker at MK har hjulpet de:) lett å gå I en offerrolle:(
Cato Brunvand Ellingsen 
06/03/2014 at 08:40
Viktig innspill, og vit at jeg kjenner meg igjen, jeg har også vært en av disse som har tilbragt mang en arbeidstime «på gølvet» om enn ikke i sosialistisk forstand. Jeg diskuterte praksisen fra «gamle dager» med en av de jeg «lå oppå» på midten av -80 tallet (husker vagt at begrepet «gølving» ble brukt andre steder i landet, ikke hos oss – vi kallte det nedlegging). Hun mestret kunsten med å fortelle at det egentlig var unødvendig, at vi burde spurt henne hva vi burde ha gjort… Hun spurte meg også ut om hvem som jobbet der samtidig med meg og at hun karakteriserte den enkelte som «Han var hardhendt», «Han var ikke snill», «Han visste hvordan han skulle gjøre det» osv…. Heldigvis er denne praksisen stadig mer avleggs nå, vi finner stadig mer fornuftige metoder, verden går kanskje fremover tross alt (i parantes bemerket må jeg stille spørsmålstegn ved om dette gjelder hele landet, det kan synes som om den har stått stille der nede hos de som styrer og steller med Motivasjonskollektivet).
06/03/2014 at 12:57
Hvis vi går i oss selv så har vi nok alle gjort ting vi skammer oss over i etterkant. Jeg har ihvertfall det. Ikke fordi jeg ville noen vondt, men fordi jeg trodde det «måtte» gjøres sånn – jeg var nyutdannet og «rutinen» var godt etablert. Jeg prøvde forgjeves med det gode, men endte opp med å gjøre det på samme måte som de andre. Det var ikke grove overgrep, men i dag ville jeg ikke gjort det på den måten. Den konklusjonen har jeg kommet til i ettertid – den har krevd avstand, tid og erfaring. Når det gjelder Brennpunkt-innslaget så er jeg enig med de som ser dette son noe ensidig fremstilt. Ungdommene hadde fått forberedt seg godt, og fremstod som sterke og troverdige (og det er selvf bra), mens lederen fremstod som uforberedt (noe han sikkert var), unnvikende (noe man gjerne blir når man ikke har fått forberedt seg, og trenger tid til å tenke) og alene – kun Svarstad Haugland kom med en uttalelse som minnet om forståelse for at en sak alltid har flere sider. Jeg satt igjen med en følelse av å bare ha fått en del av historien, og en undring over at ikke flere impliserte fikk uttale seg – var der ingen andre ansatte som ville si noe? Var der ingen andre ungdommer som hadde andre synspunkt på stedet?
06/03/2014 at 13:05
Viktig med debatt om dette temaet. Bruk av tvang er jo noe de fleste kvier seg for å snakke om. Da er det lettere å løfte pekefingeren og si «fy, fy». Men å bidra med noe konstuktivt? Nei det krever jo at man tross alt møter/ jobber med den omtalte personen og har den nødvendige kompetansen. Men det er en annen debatt…
Men hvordan unngå misbruk av tvang?
Må presisere at tvang ikke må omtales som en metode!
Tvang kan kun forsvares for å avverge skader på personen selv og andre. For å skape ro. Det er miljøarbedet rundt som er metoden. Man må lære personen alternativer til utagering. Det varierer jo veldig hvilken funksjon utageringen har. Er det for å slippe krav? Har det en språkfunskjon? (Har unngått mye utagering ved å lære elever å si «nei»)
Ingen er spesielt mottagelige for læring når de er emosjonelle, ikke jeg ihvertfall.
Derfor er det viktig å lære hva det vil si å bli emosjonell og sint. Da kan den aktuelle personen også lære og forholde seg til det og dermed lære seg å si at nå trenger jeg litt tid alene. Her er det igjen store individuelle forskjeller, men det behøver jeg vel stengt tatt ikke nevne i et forum som dette..
Skal tvang brukes så er det viktig med:
– Full enighet (foresatte/verge, personal, leder).
– Full åpenhet:
=>Man skal ikke drive med noe man ikke tør å vise til andre. På den annen side stiller man seg åpen for kritikk, men det må man heller tåle. Har noen andre en bedre løsning, så går vi selvfølgelig heller for den.
=> Åpenhet reduserer også faren for overgrep betraktlig!!
– Bruk fagfolk!! Det er viktig å bruke personal som kan analysere atferd og situasjoner. «Muskelbunter» som gnir seg i hendene og smiler når de får mulighet til å utføre tvang har ingen ting der og gjøre!!
– Man bør ikke være alene under gjennomføring av tvangstiltak. Ha rutiner for å kalle på en kollega.
– Evaluereing: Går tvangsbruken ned? Hvorfor ikke? Virker ikke tiltakene som er satt i gang for å lære personen alternativer til utagering?
=>»Det er fint hvis et tiltak fungerer, men det er bra hvis det ikke fungerer også, for da kan man avslutte det». (skal ikke si hvem det sitatet kommer fra, for da vil denne debatten spore totalt av:-)
Noen få tanker..håper jeg ikke provoserte for mange.
Mvh
Paul Tellef Hødnebø
06/03/2014 at 16:51
Det er slik at skal man bruker tvang – så er det hovedsaklig i skadeavvergende hensikt. Jeg snakker da om Rettsikerhet overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Da er det noen kriterier som er oppflylt, man har gjort sine analyser, fått veileding fra voksenhabiliteringen og har et vedtak. Man bruker jo ikke mer tvang / makt enn det som er nødvendig for å unngå skader på seg selv eller bruker. Så til det du skriver Cato: Det er lett å reagere på repotasjen fra Morivasjonskollektivet. Hvor mye info skal vi egentlig ha? Hvor mange fortellinger trenger vi? Hvor mange bekymmringsmelinger, avvik og triste historier (med godkjennte erstatninger) skal vi ha – før man forstår at nok er nok? Jeg reagerte nok på leder og fortellinger fra Morivasjonskollektivet. Etter nærmere 20 år med større eller mindre grad av utfordrende atferd i mitt daglige virke – vet jeg noe om det å være tjenesteyter iallefall. Men den som satte meg helt ut denne kvelden – som skapte engasjement og gjorde med sint – det var Fylkesmannen. I en tåke av politisk svada – legitimerer hun mer eller minde en omsorg (eller mangel på sådan) av mennesker som har et omfattende omsorgsbehov, rusproblemer og andre utfordringer. Jeg har snakka med ungdom som har vedsatt grenser og tydelige voksne i en krevende periode av livet. Det krever en spesiell mennesketype for å klare å jobbe med utfordrende atferd – både i min bransje og i andre bransjer. Det krever noe å stå å ta i mot – gjøre jobben sin – og det gjør noe med oss. Det er tydelig at opplevelsne ungdommene har hatt har gjort noe med dem. Hvorfor kan ikke Fylkesmannen da reagere og gjøre noe med saken? Er det ok at de ikke gjør jobben sin der oppe? Det er jo dokumentasjon – vitner på at de ikke har gjort jobben sin. Jeg tror ikke jeg hadde fått lov til å drive som fagperson hvis jeg gjentatte ganger gjennom 20 år hadde fått avvik pga manglende dokumentasjon… Skal vi bare stå stlle å se på den offentlige handlingslammelsen?? Ellers Cato som alltid: Veldig bra innlegg! 🙂
06/03/2014 at 17:23
Jeg har lurt på hvem er disse menneskene som utøver tvang og missbruker sin makt og posisjon ovenfor mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg. Hvordan kan mennesker i fellesskap begå slik urettferdighet for og så leite etter svake forklaringer for å forsvare maktmisbruket, tvangen og urettferdigheten? Det er vel ett individuelt ansvar og så ett systemansvar her? For meg virker det som det er store mangler på kompetanse, ressurser, respekt, empati og omsorg i flere arbeidsmiljø her.
06/03/2014 at 20:28
Takk for et bra og opplysende innlegg! Jeg ble helt ør av å se Brennpunkt-programmet i går. Jeg har vært altfor naiv til å forestille meg at slike former for tvang som beskrives (der og av deg) har blitt/blir brukt. Noen ganger tror jeg det godes hensikt er menneskenes verste fiende. Som menneske vet jeg altfor lite av hva som skjer inne i hodet på et annet menneske. Og jeg synes det er systematikken i tvangsbruk som skremmer meg mest. At fysisk tvang brukes for å avverge farlige situasjoner forstår jeg godt. At adrenalinet pumper hos dem som utfører tvangen i en slik situasjon forstår jeg også godt. Men at regler innføres på linje med en konsentrasjonsleir, det er for meg komplett ubegripelig og det verste overgrep. Når ungdommer forteller at de ikke får sitte på «eget» rom for å tenke hvis de er lei seg, at ikke noe individuelt rom innvilges; det er tortur i mine ører. At omkvedet med forutsigbarhet, faste rammer og stabilitet kan være til et gode, det forstår jeg godt, men at det kan gjennomføres så komplett uforenlig med rom for enkeltindivider – individer som har et særlig behov for omsorg – det synes jeg er grusomt. Og jeg hiver meg på kritikken mot Fylkesmannen i dette tilfellet. For det var til sist i Brennpunkt-programmet at jeg satt igjen med en følelse av håpløshet; når tilsynsmyndigheten fremstår som skafottets signaturmyndighet snarere enn et reelt tilsynsorgan som kan håndheve individuelle rettigheter – da var det til å gråte av.
06/03/2014 at 23:18
Helt enig med siste taler, det var fyklesmannen som tok kaka med sin svada – og henne skal vi forholde oss til som et seriøst tilsynsorgan???
09/03/2014 at 08:21
Paul Tellef Hødnebø presierer i sin utmerkede kommentar at tvang ikke er en metode. «Det er miljøarbedet rundt som er metoden». At en til slutt må bruke tvang, bør sees på som et nederlag for miljøarbeidet som er gjort.
«Alle vet at Jeppe slår, men ingen spør hvorfor».
Spør fagpersonene seg om hvorfor utageringen skjer? Er det for mange tjenesteytere rundt vedkommende? For mye uro? For mange personer som ikke kjenner vedkommendes væremåte godt og som derfor ikke evner å se signalene, å styre situasjonen over i lunt farvann? For mange ufaglærte som i det skjulte eksperimenterer med sine egne amatørideer om hvordan de skal få skikk på vedkommende? Kjenner ikke personalet godt nok vedkommendes måte å uttrykke seg på, slik de prøver å formidle seg gjennom lyder, ord, mimikk, bevegelser, tegn-tiltale? Evner tjenesteyteren å kommunisere med vedkommende?
Stoler ikke vedkommende på en eller flere av tjenesteyterne? Skjer det misbruk?
Skiftes personalet ut for ofte til at de kan få den nødvendige realkompetansen med vedkommende?
Har ledelsen i kommunen og boenheten en grunnleggende holdning om at en skal ha respekt for klientene og at det gjennomsyrer arbeidet? Dersom bedre stabilitet kan tenkes å bedre situasjonen, har tjenesten en plan for å bedre stabiliteten rundt vedkommende? Hva med å innføre ansiennitetstillegg knyttet til den enkelte klient der det er særlig behov for stabilitet? Kan langturnus være et middel, med større stillingsandeler, bedre stabilitet, mer trygghet, og mindre sykefravær? Har en sjekket om vedkommende er fysisk frisk og ikke har smerter? Kan noen av problemene skyldes bivirkninger av medisineringen?
Alt annet skal være prøvd før en bruker tvang. Det er miljøarbeid, slik jeg ser det, som far til en som det lett kunne vært brukt tvang på.
09/03/2014 at 09:07
Takk for mange gode kommentarer. Godt å se at temaet taes på alvor. Paul Tellef snakker om åpenhet. Det er særdeles viktig. Ja, vi må kunne vise fram det vi driver med. Og, Elfinn sine spørsmål synes jeg oppsummerer diskusjonen veldig bra. Vi må kunne svare på disse før tvang blir siste utvei!
21/04/2014 at 21:38
Jeg har vært på mk i ca et år fra 1999 og tenker at institusjoner som de behøves for de mest utfordrende ungdommene. Brennpunkt var lite nyansert I sin vinkling. Kunne de Iikke funnet noen som tenker at MK har hjulpet de:) lett å gå I en offerrolle:(