Vernepleie

Gullalderen (eller; ta faget tilbake (3))

Tenk om vi lever i gullalderen. Tenk om det er nå, akkurat nå, velferdsstaten er på topp.

For litt siden fikk jeg en e-post fra en tillitsvalgt i FO, som også jobber i habiliteringstjenesten. Han jobber stort sett med mennesker med utviklingshemning. E-posten kommer som følge av kronikken til Kirsti Bergstø i BT rett før nytt år. Noe av det han skriver var svært tankevekkende:

…det er viktig at trøkket opprettholdes slik at intensjonene med reformen ikke bare var et blaff på nittitallet. Men skal jeg se inn i glasskulen (noe jeg gjør nesten hver dag) tror jeg at fremtiden er enda dystrere. Stikkord som new public management, eldrebølge (kankje også med frp ved roret), stor kommunal fattigdom m.m. gjør at man kan se langt etter individuelt tilrettelagte tjensetetilbud i fremtiden- tror jeg. Jeg tror de som jobber med utviklingehemmede om 20 – 30år kommer til å drømme om det «glade» 90- og 2000 tallet hvor vi faktisk opplevde å få gjennomslag for at kommunene måtte innfri sine plikter- dette var nok tiden med «melk og honning». Jeg tror vi må kjempe en «tofronts-krig» hvor vi fremdeles argumenterer for intensjonene med reformen samtidig som vi må ha et fokus på hvordan skal utviklinghemmede ivaretas under «skrinne betingelser». Men det siste mener jeg viktigheten av fagutvikling og forskning i alt fra teknologi til metode.

Det er flere elementer her som er verdt å kommentere. Er det slik at vi går mørkere tider i møte? Skal vi være fornøyd med det vi har? I hvilken grad skal fagutvikling ta hensyn til rammebetingelser?

I min mini serie «Ta faget tilbake» er det siste spørsmålet interessant. Fagutvikling skjer ikke i et vakum. Selvsagt skal vi ta hensyn til hvilke betingelser faget skal utøves i. Samtidig er jeg stor tilhenger av å ha flere tanker i hodet på samme tid. Vi må både kunne tenke hvordan tjenestene kunne vært hvis betingelsene hadde vært tilnærmet optimale, samtidig som vi må tilpasse tjenestene de faktiske forholdene. Helse- og sosialfaglig arbeid handler ofte om denne to-fronts krigen. Men krigen skal kjempes med sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid. Vi må si i fra om hvordan ting kunne ha vært om vi fikk de riktige betingelsene, samtidig som vi må fortsette å drive faglig arbeid, også under skrinne betingelser. Vi har nemlig et ansvar overfor de som er avhengig av vårt arbeid. Selv om man opplever motgang på arbeidsplassen, så er det viktig å ikke bli avmektig. Jeg tror det er viktig å reflektere over det som står i e-posten, men man må ikke bli handlingslammet. Hva tenker du?

PS! Neste innlegg handler om godt faglig arbeid som god samfunnsøkonomi. Et slikt fokus kan kanskje være med på å motvirke de skrinne vilkårne som min tillitsvalgtkollega ser i glasskulen.

PS!2 Hva annet enn Honningbarna passer til å illustrere vår tid, som nettopp «melk og honning» tidsalderen?

19/03/2011 0

Endring i vente

Til profesjonsutdanningene: Endringer er i vente! Det var det klare signalet fra Kunnskapsdepartementet på LOs studentpolitiske konferanse som ble avholdt i dag.

I dag deltok jeg, sammen med en synlig gjeng fra FO og FO-studentene på nok et arrangement der fremtidens utdanninger var i fokus. Særlig ble fagskolene diskutert. LO sekretær Kristian Tangen holdt blant annet et innlegg om fagskolene som du kan lese om på bloggen hans. Det mest interessante for meg var dog signalene, om ikke nye, som kom fra statssekretær Kyrre Lekve. Han var veldig tydelig på at det må endringer til i utdanningssystemet/ utdanningene.

Som jeg har skrevet om før jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Her skal de se på om utdanningene er godt nok tilpasset behovene i arbeidslivet. Skal man bygge på det Lekve sa i dag, er konklusjonen gitt på forhånd. Utdanningene er ikke tilpasset behovene. Vi har hatt eller er i ferd med å få store reformer innen helse- og sosialtjenestene. Endringene er store. Utdanningene har ikke tilpasset seg disse endringene. Han henviser til de evalueringene som er gjort av profesjonsutdanningene. De har vært nedslående. Sykepleierutdanningen ble såvidt godkjent etter flere runder. Som sagt; signalene var tydelige og generelle. Endringer må til.

Lekve har selvsagt rett i mye. Utdanningene må være tilpasset behovene i tjenestene. Jeg mener at utdanningene må være i kontinuerlig endring og utvikling. Dette er avgjørende for gode tjenester. Utdanningene og profesjonene skal aldri være til for seg selv. Samtidig er jeg litt bekymret hvis premisset for arbeidet med stortingsmeldingen er at utdanningene ikke har endret seg i takt med samfunnets behov. For etter min mening er ikke dette nødvendigvis sant. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som ikke bare har endret seg i takt med tjenestene, men som også er en pådriver for å realisere de fastlagte politiske målene for dagens og morgendagens helse- og sosiale tjenester.

Vernepleierutdanningen er en anakronisme ble det hevdet fra daværende leder for NFU på tidlig 90-tall. Den hang igjen i institusjonsomsorgen, og burde legges ned. Etter det har utdanningen vist sin styrke. Senere på 90-tallet, når jeg utdannet meg, var det normalisering som stod i fokus. Det direkte arbeidet for å oppfylle HVPU-reformens intensjoner for det enkelte menneske. Det er i dag relativt store forskjeller på skolene. Til tross for dette, uavhengig av et atferdsanalytisk eller relasjonelt fokus, uavhengig av fokus på kulturtiltak eller fokus på internasjonalisering, er begreper som inkludering, selvbestemmelse og deltakelse i fokus. Dette er hjørnesteiner i dagens vernepleierutdanning. Samtidig er dette hjørnesteiner i dagens velferdspolitikk. Ikke bare overfor personer med utviklingshemning, men også sentrale begrep i fokuset på aktiv omsorg i tjenestene til eldre.

Etter mitt syn er vernepleierutdanningen godt tilpasset morgendagens utfordringer. Jeg sier selvsagt ikke at det ikke er rom for utvikling og kvalitetsforbedring. Det er det selvsagt på en lang rekke områder. Poenget mitt er at utdanningen samsvarer i stor grad med tjenestenes behov (og det er ikke bare jeg som mener det). Derfor vil jeg jobbe knallhardt for at det ikke bare blir fokus på endring i stortingsmeldingen, men at det også blir fokus på utvikling. Det bør også være fokus på den faktiske situasjonen i kommunene. Hva hjelper det med en utdanning som er godt tilpasset helse- og sosialpolitiske målsettinger, som i stor grad utdanner gode yrkesutøvere, når det ikke finnes nok stillinger eller rammebetingelsene er skrale for utøvelse av godt faglig arbeid. Da hjelper det ikke med endringer i utdanningssystemet.

(hva mener du, er jeg helt på jorde, drømmer jeg, tar jeg feil om at vernepleierutdanningen passer til samfunnets behov? Kommenter da vel! Jeg lar meg inspirere og påvirke 🙂 )

03/02/2011 5

Politisk yrkesutøvelse

Jeg har skrevet om det før og kommer til å skrive om det igjen, politikkens plass i helse- og sosialarbeideres yrkesutøvelse. I et gammelt blogginnlegg har jeg skrevet om Mikropolitikk. Her diskuterer jeg blant annet forskjeller mellom sosionomer og vernepleiere i synet på politisk involvering som et virkemiddel for å styrke dem man jobber for.Kanskje er sosionomer flinkere enn vernepleiere til å ta i bruk de politiske systemene i sitt endringsarbeid?

I barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleieres yrkesetiske grunnlagsdokument står det klart og tydelig at vi har et moralsk ansvar for å gjøre kjent forhold som skaper problemer for enkeltmennesker og/ eller grupper. Jeg mener klart og tydelig at politisk arbeid er en viktig del av vår yrkesutøvelse. Men; politikk er så mangt. Det trenger ikke å være å drive aktivt inn mot politiske partier. Det kan etter mitt syn like godt være aktivt endringsarbeid inn mot arbeidsgiver, nærmiljø eller andre viktige faktorer for den enkeltes liv. Som sagt så har jeg skrevet mer om dette i innlegget Mikropolitikk.

Grunnen til at jeg skriver nå er en melding jeg fikk på Facebook tidligere i dag. Mange ler av meg når jeg sier at Facebook er et viktig arbeidsredskap. Jeg mener virkelig at det er det. En av begrunnelsene er Fagbladet Socialpædagogen. De sender ut viktige og interessante dilemma et par ganger i måneden. Alltid problemstillinger som er verdt å tenke over. Aktuelle problemstillinger også for oss helse- og sosialarbeidere i Norge (altså betyr det at jeg anbefaler dere å følge Fagbladet socialpædagogen på Facebook). I dag skrev de om politisk engasjement blant sosialpedagoger. Vel verdt en tanke. Før jeg gjengir hele dilemmaet som de utfordrer oss med, vil jeg si kort hva jeg mener.

Jeg mener at vi med fordel kan bli mer aktive i vårt politiske påvirkningsarbeid i vår yrkesutøvelse. Vi skal være geriljasoldater i kampen for bedre levekår for personer med utviklingshemning. Vi skal synliggjøre svikten som fører til at personene vi jobber for ikke får det livet de kunne ha fått. Men vi skal ikke bli partipolitisk i vår yrkesutøvelse. Vi skal være partipolitisk nøytral, aldri nøytral i kampen for bedre levekår for dem vi jobber for. Derfor er jeg helt enig i Benny Andersen når han sier «Vi kan ikke undgå at mærke de socialpolitiske rammer – både for borgernes hverdag og for det socialpædagogiske arbejde. Vi er de direkte forvaltere af politiske beslutninger, og vi kan ikke udføre vores arbejde uden at være socialpolitiske aktører. På den måde kan man sige, at vi er et politisk fag. Politik er simpelthen en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne». Man trenger dog ikke bruke de partpolitiske skillene for å drive dette påvirkningsarbeidet. En viktig måte man kan være geriljasoldat på er å bruke fagforeningen din. Her er dagens dilemma fra Fagbladet socialpædagogen. Hva mener du?

Hanne arbejder på et botilbud for voksne udviklingshæmmede, hvor der har været mange besparelser. Blandt andet er det ikke længere muligt for beboerne at komme til svømning om tirsdagen, ligesom en torsdagscafé med sangaften er sparet væk.
Hanne er politisk aktiv i SF, og hun mener, at besparelserne bunder i regeringens skattepolitik og krav om 0-vækst i det offentlige.
Nu er de pårørende inviteret til julegløg på botilbuddet. Hen over æbleskiverne taler to forældre om, hvor ærgerligt det er, at svømningen er sparet væk. Den ene har et mærkat med Venstre på sin taske.
Hanne har lyst til at blande sig, og redegøre for hendes opfattelse af sammenhængen mellem svømmestop og skattestop.
Bør hun diskutere det med de pårørende? Eller bør hun holde mund?
Ville det være anderledes, hvis gløggdrikkerne ikke var pårørende men kollegaer? Eller lokalpolitikere?
Socialpædagogernes formand, Benny Andersen, siger:
”Politik er en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne.” Hvornår mener du, man bør være politisk i sit socialpædagogiske arbejde? Og hvornår er du det selv?
Deltag i debatten her: http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=37611984476&topic=17501

PS! Les hele intervjuet med Benny Andersen her: Ny forbundsformand: Socialpædagogik er et politisk fag

27/12/2010 4

Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?

Skal du lese noe annet enn julefortellinger, bibelen og krim denne julen? Det bør du. Vernepleierboka 2010 er nå kommet. Her finner du ulike perspektiver på vernepleierfaglig arbeid de siste 20 årene. De samme 20 årene som har gått siden reformen som nedla HVPU.

Som en av redaktørene i boken anbefaler jeg selvsagt at du leser hele boken. Jeg vil likevel plukke ut et bidrag som du bør lese nå i julen. Ann-Mari Haug er en unik vernepleier. En vernepleier som i en lang rekke år har jobbet med og for familier som venter eller får barn med ulike funksjonsnedsettelser. En vernepleier som gjør livene til familiene litt bedre. Hun skriver esseyet «Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?» fra sin posisjon på nyfødt intensiven ved Ullevål sykehus. Her er utdrag fra begynnelsen:

Flere måneders forventning – et lite barn har kommet inn i din verden.
Forventninger til å få den lille på brystet mens pappa klipper
navlesnoren. Tekstmeldinger med vekt, lengde og bilde av den lille.
Beskjed om at mor og barn har det bra! Forventninger til et kort
opphold på sykehuset for deretter å reise hjem til familie, gode venner
på besøk, trilleturer, helsestasjonsbesøk, netter med amming,
mormor som barnevakt og videreføring av et trygt og godt kjærlighetsforhold.
Slik ble det ikke!

Du får tak i den (både boken og artikkelen) på et FO kontor nær deg, ved å bestille den på vårt forbundskontor (kontor@fo.no) eller du kan laste den ned her! God lesing.

20/12/2010 0

Utdanning for velferdstjenestene

FO på utdanningskonferanse — Espen (seksjonsrådet for vernepleiere, FO) og Mimmi (nestleder i FO) diskuterer utdanning

I dag avholdt kunnskapsdepartementet (KD) en konferanse om «kompetansebehovene i velferdssektorene og hvordan vi bedre kan møte disse behovene gjennom helse- og sosialfaglig utdanning og forskning.» Blant de vell 400 deltakerne var det mange fra FO og fra «våre» utdanninger. Konferansen omhandlet stortingsmeldingen som departementet nå er i gang med å utarbeide. Dette er et svært viktig arbeid.

Det er vesentlig at det er god sammenheng mellom brukerne av velferdstjenestene sine behov og kompetansen til tjenesteyterne. KD er godt i gang med å analysere behovene. Derfor er det med bekymring jeg registerer at nesten ingen fra kommunesektoren eller fra brukerorganisasjonene var representert på konferansen. Det må ikke være slik at det er utdanningssektoren som skal definere behovene. For de som utdanner yrkesutøvere til velferdstjenestene og for oss i profesjonsorganisasjonene, er det avgjørende å huske på at vi ikke er til for oss selv, men for brukerne av våre tjenester. Er vi i utakt med de behovene mister vi også vårt eksistensgrunnlag. Det er avgjørende at utdanningene utvikler seg i takt med endrede behov. Her synes jeg vernepleierutdanningen er et godt eksempel. Fra å bli kalt for en anakronisme ved nedleggingen av institusjonene, og dermed også sett på som en konservativ kraft som hindret inkludering, utdanner nå vernepleierutdanningen «inkluderingsagenter».

Samtidig som utdanningene må se inn i glasskulen og utdanne yrkesutøvere som er i stand til å møte morgendagens utfordringer, må de heller ikke holdningsløst følge en hver trend i tiden. Skal helse- og sosialfagutdanningene følge utviklingen mange kommuner nå legger til rette for gjennom bygging av institusjonslignende boligkompleks for personer med utviklingshemning, må de kanskje igjen utdanne folk til institusjonsomsorg. Det er ingen ønsket utvikling. Her må utdanningsinstitusjonene også være med på å skape en ønsket utvikling til det beste for brukerne av velferdstjenestene.

Jeg er glad for at utdanningsinstitusjonene, og da særlig de som utdanner barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere er på hugget i forhold til meldingen, blant annet gjennom å være godt synlige på dagens konferanse. Samtidig er det avgjørende at kommunene og ikke minst brukerorganisasjonene kommer på banen så fort og tydelig som mulig. Det sa jeg også til en som ikke var på konferansen, nemlig forbundsleder Jens Petter Gitlesen i NFU når jeg spiste lunsj med han her i dag.

14/12/2010 0

Tenk deg at når du våkner i morgen…

… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?

Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?

Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.

For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?

Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.

Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.

04/12/2010 8

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen alle landets barnevernpedagoger og vernepleiere. Gratulerer med dagen alle verdens sosialpedagoger. Og litt gratulerer med dagen til meg selv!

Jeg er så heldig å fylle år samme dagen som den internasjonale sosialpedagogdagen feires verden over. 2. oktober. I Norge defineres barnevernpedagoger og vernepleiere som sosialpedagoger i en internasjonal sammenheng. Den engelske oversettelsen av vernepleier er social educator. Man kan sikkert diskutere dette i det vide og brede, men i dag skal vi nøye oss med et Hurra! Hurra for oss. Hurra for det viktige arbeidet vi gjør for verdens befolkning. Sosialpedagoger over hele verden bidrar til et bedre liv for dem vi jobber for. Det kan vi være stolt over.

Regjeringen starter i disse dager arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for bedre velferdstjenester. Her skal blant annet vernepleierutdanningen gjennomgås. Dette blir et viktig arbeid for annerkjennelse og styrking av vernepleierutdanningen i Norge. Over hele verden jobbes det for synliggjøring og annerkjennelse av sosialpedagoger og det arbeidet de gjør i velferdstjenestene til innbyggerne i det enkelte land.

AIEJI er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Gratulerer til dere også. Som de skriver i e-postkortet som også du kan laste ned og sende til en kollega:

I am sending you this postcard because you are a great colleague and I want you to know that you make a difference every day to other people. Today we celebrate social educators all over the world, and what you do is important to the people you work with and the people you work for.

Thank you for your contributions!

Barnevernpedagog og vernepleier; sørg for å være litt stolt over yrket ditt i dag. Gratulerer!!!

02/10/2010 1

Vernepleiere i skolen

I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.

Minner også om denne bloggposten om Tid for læring.

23/08/2010 4

De vanskelige foreldrene!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!

21/08/2010 38

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord