Da står vi foran nok et lønnsoppgjør. Blir det et oppgjør som blir husket for moderasjon, eller blir det et historisk oppgjør for likelønn? Aldri før har det vært større fokus på behovet for et likelønnsoppgjør. Både likelønnskommisjonen og regjeringen har satt fokus på behovet for at gapet i lønn mellom menn og kvinner forsvinner. Lønnsoppgjøret kan gjør mye med dette. Når jeg sitter her og hører på Debatten på NRK blir jeg ikke veldig optimistisk. Mye tyder på at frontfagene kommer til å styre hele oppgjøret mot moderasjon. Lite tyder på at KS og regjering er villig til å styrke høgskoleutdannede kvinner i offentlig sektor. Vi får vente i spenning.

Lønnsoppgjør er et underlig teater. Spesielt for oss som i stor grad sitter på utsiden og betrakter. Det er preget av nattlige møter, overskredne frister, mekling, nye overskredne frister og flere nattlige møter. Min erfaring er at organisasjonslivet generelt er preget av lange møter på kveldstid. Jeg har dog undret meg mye over fagbevegelsens aksept av de tøffe takene som foregår under lønnsoppgjørene. De som gjennomfører forhandlingene har min dypeste respekt. Det er jobbing dag, kveld og natt. Mye press fra medlemmer, presse og øvrig opinion. Samtidig bryter man i de fleste oppgjør flere av de prinsippene som man kjemper for skal gjelde i arbeidslivet.

For fagbevegelsen så er fastholding av normalarbeidsdagen et viktig prinsipp. Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er viktige for å sikre et arbeidsliv som ikke går på helsen løs, et arbeidsliv som ivaretar arbeidstakere og som forsåvidt også opprettholder god produktivitet over lengre sikt. Når vi kommer til lønnsoppgjøret så er dette plutselig glemt. Da er det helt greit å jobbe med minimalt med søvn og avbrekk, time etter time, døgn etter døgn, og kanskje uke etter uke. Er det på den måten man får gode løsninger, eller er det eneste måten man kan bli enig om et resultat (utmattelsesstrategi)? Jeg er redd for at det er det siste.

Kanskje kan noen med erfaring svare meg på følgende; hvorfor kan ikke lønnsoppgjørene følge normalarbeidsdagen? Avslutte forhandlingene klokken 1600. Gå hjem, spise middag, leke med ungene, sove. Så møtes igjen klokken 0800 til forhandlinger. Jeg er overbevist om at forhandlingskulturen er utviklet av menn, for menn. Jeg er redd for at det utelukker perspektiver som andre kan bringe inn i slike typer arbeid. Kanskje har småbarnsmammaen som må hjem til barna sine klokken 1600 da mannen må på kveldsvakt, noe nytt og tilføre lønnsoppgjørene?  I dag må man være «superwoman» for å klare dette. Ønsker du at det kun er slike med «overnaturlige krefter» som skal bestemme lønnen din?