Jada, jeg er litt seint ute. Det er en hel uke siden den såkalte Lambda-avtalen ble offentliggjort. Men jeg synes den fortjener litt mer oppmerksomhet. Særlig delen som handler om personer med utviklingshemning.
Konkurranseutsetting av enkeltmenneskers tjenester og bolig er et trist kapittel i Oslo-politikken. Dette har jeg snakket om i en lang rekke forelesninger jeg har holdt. Om personer med utviklingshemning som får brettet ut livene sine på en anbudsportal, om fagfolk som må bruke tiden sin på å skrive svære mapper med anbudspapirer, om folk som ikke får bestemme selv hvor de skal bo og hva de skal jobbe med. Om foreldre som ikke har noen som helst påvirkningsmulighet på hvor barna deres skal få avlastning, kanskje noe av det vanskeligste mange foreldre opplever at de gjør overfor sine barn. Det er både uverdig og bortkastet faglige ressurser.
Jeg har blant annet i innlegget Asgeir på anbud fremhevet at det burde være fullt mulig å få en tverrpolitisk enighet på bakgrunn i vernepleiefaglige argumenter. Enkeltpersoner på anbud er ikke faglig forsvarlig politikk. Dessverre har det sett ut for at partiene på høyresiden har ridd ideologiske hester. Inntil nå. Bra at byrådspartiene nå har valgt å høre på SVs krav om at dette er en politikk som må endres. I avtalen står det nemlig at:
«Det igangsettes umiddelbart et arbeid for å innføre fritt brukervalg på dagsenter-, bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som etter vedtak skal ha dette tilbudet. Dette gjøres ved å prekvalifisere og inngå rammeavtaler med leverandører som brukerne og deres pårørende kan velge mellom. Det tas sikte på gjennomføring av dette fra høsten 2014.»
Jeg synes dette er et langt skritt i riktig retning. Riktignok blir vi ikke kvitt private aktører, og det må gjøres et arbeid slik at det ikke er pris som er det eneste kriteriet i prekvalifiseringsprosessene. Det bør selvsagt også være slik at det ikke nødvendigvis er private tilbydere som skal være valget. Men det er strålende at menneskene det gjelder skal få større innflytelse (det skulle bare mangle). Så får vi heller leve med at det er noe underlig når Høyre nå så lett kan gjøre en politisk avtale om temaet når de hele tiden har hevdet at anbudsordningene måtte bestå på grunn av EØS-regelverket.
Kanskje må vi også leve med sutringen til Fagforbundet i Oslo. Den er dog svært bekymringsfull. Ta det gjerne som et hint, men jeg skulle virkelig ønske at fagforeningene til tjenesteyterne i kommunen var utvetydig på sin støtte til foreldrene som har kjempet en kamp for verdighet. Jeg fikk i helgen en telefon fra en bekymret mor. En mor til et barn som vil kunne få større valgmuligheter med denne avtalen. En mor som viste til Fagforbundets uttalelser i forbindelse med avtalen, og som lurte på om dette virkelig var noe vernepleierne stod inne for. Jeg kan kun snakke for meg selv, men når Fagforbundet er rystet over SVs hestehandel, så er jeg vell så rystet over Fagforbundet sin uttalelse. En uttalelse som gjør meg bekymret for at de kan bidra til å utvanne avtalen. Ligger Arbeiderpartiets vrede over avtalen bak Fagforbundets uttalelser?
Jeg vet selvsagt at i Oslo betyr fritt brukervalg ofte noe annet enn det vi liker å tro. At det er et begrep som brukes for å sikre private tilbydere, og brukeres valg av leverandør (ikke innhold). Men, det høres unektelig trist ut når Fagforbundet i Oslo legger sin tyngde i å presisere at fritt brukervalg er negativt. Vi må heller ta tilbake begrepet. For selvsagt skal folk i Oslo, uavhengig av funksjonsnedsettelse, få lov til å velge selv hvor de vil bo, med hvem de vil bo, hvor de skal arbeide? Hvem ellers skal gjøre det, Mari Sanden?
Jeg håper at fagforeninger, foreldre, fagfolk og andre nå følger nøye med på at dette avtalepunktet nå blir fulgt opp. Innen 2014 skal tjenestebrukere selv få velge over egne liv. Vi trenger vel ikke å vente så lenge, gjør vi?
Vernepleieren 