Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

Fellesorganisasjonen

Mangfold er en ressurs

Visste du det? At Fellesorganisasjonen (FO) har laget verdens flotteste plattform? Denne fagforeningen for velferdens frontsoldater har utviklet noe så vakkert som en plattform om mangfold. En plattform som er stødig nok til å stå på, men som også kan fungere som et springbrett. Et springbrett for organisasjonen, men også for oss som samfunn. Den slår utvetydig fast at mangfold er en ressurs. Men også at det krever mot.

Snart har Fellesorganisasjonen (FO) kongress. Her skal organisasjonen og dens politikk for de neste 4 årene meisles ut. Organisasjonens viktigste politiske verksted står for døren. Jeg håper det er feststemning blant alle FOs medlemmer. Jeg gleder meg til å være gjest på kongressens åpningsdag. Men er også en smule bekymret (ja kanskje særlig etter å ha skrevet dette). FO har nemlig vært gjennom en turbulent periode, og inngangen til denne kongressen lover ikke godt. For første gang hører jeg snakk om behovet for et eget vernepleierforbund utenfor FO. Det engasjerer, men bekymrer. Med alle de flotte medlemmene, tillitsvalgte og ansatte burde det være helt unødvendig å i det hele tatt vurdere dette behovet. Noen gjør altså det, og det har fått meg til å reflektere.

I 2010 ble jeg valgt til leder for vernepleierseksjonen i FO. En del av en helhetlig ledelse. Jeg var skikkelig stolt. Dette er jo drømmejobben for en vernepleier som nesten før jeg ble utdannet har engasjert meg i det jeg liker å kalle for vernepleierier. Jeg hadde store ambisjoner. Ikke bare skulle jeg endre verden. Jeg skulle endre FO. Det viste seg å være for store ambisjoner. Det har vist seg å være mye enklere å endre verden enn å endre FO. Hovedgrunnen til at jeg trakk meg var at vi brukte for mye tid på interne prosesser. Det opplevdes ofte viktigere å skape allianser innad i organisasjonen enn med viktige samarbeidspartnere ute i virkeligheten.

«Det er for meg også blitt tydelig at det er ulikt syn på hva FO skal være og hvordan organisasjonen skal utvikle seg. Det var ikke bare utfordringene knyttet til utdanning og autonomi som var problematisk. Siste landsstyremøte i 2011 viste dette tydelig. Jeg mener at uenighet ofte kan være positivt. Åpen debatt om saker, både organisatoriske og politiske er bra. Jeg synes det er langt mer problematisk at det kan synes som om man må spille et politisk spill for og nå frem i de vanskeligste sakene. Jeg opplever en organisasjon som er preget av ulike fløyer. Tilhører man ikke noen av fløyene blir det svært vanskelig å bidra. Jeg har opplevd at avvikende meninger sees på som problematisk, og at det er viktigere å skape allianser enn å fremme åpen dialog. Jeg mener interne organisatoriske saker må løses på andre måter enn ved såkalt politisk spill. Etter min mening må FO finne nye arbeidsformer som gjør FO sterk i det politiske spillet som vi selvsagt skal delta i for å vinne frem med våre saker.» Fra mitt brev til Landsstyret i forbindelse med avgangen. 

I diskusjonene som er åpne for vanlige medlemmer som meg tyder det på at organisasjonen har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg pekte på når jeg trakk meg. Vi kan ikke organisere og kontrollere oss bort fra de problemene som har vært i hele organisasjonens levetid. Lars Semmerud, en av dem som nå ikke stiller til gjenvalg sier det kanskje best:

”Men vi kan ikke organisere oss vekk fra uenigheter. Det handler i stor grad om organisasjonskultur og organisasjonsutvikling. FO trenger å jobbe med det på mange plan.»

Jeg har selv opplevd det. Ikke å bli skjelt ut for hva jeg mener, men for at jeg mener det jeg mener. Eller, som ansatt, følt på forskjellen mellom å være i eller ute av ledelsens varme. Like vel tror jeg at jeg slapp lett unna. Og det er lett å avfeie det med at det begynner å bli mange år siden. Men. Jeg ser og hører at det fortsatt skjer. Jeg har hørt om andre som blir skjelt ut. Som er blitt snudd ryggen til. Helt fysisk. Det foregår åpent. Og mer subtilt. FOs Osloavdeling har nettopp sendt ut et brev til alle sine tillitsvalgte der de sår tvil om Fontene, vårt eget fagblad, sine intensjoner.

”FO Oslo beklager at Fontene ikke speiler virkeligheten i FO. Dette har vi sett tendenser til tidligere, uvisst av hvilket motiv Fontene har for denne fremgangsmåten.”

I siste Fontene har mine to fremste tillitsvalgte en kommentar om den kommende kongressen. Siden jeg for tiden holder på å lese meg opp på kritisk diskursanalyse, er det selvsagt særlig interessant å se hvordan deres tekst prøver å kople organisasjonsdebatten i FO med kampen for velferdstjenestene og godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at de sår tvil om dem/ oss som er i mot de foreslåtte organisasjonsendringene virkelig ønsker et sterkt FO i kampen for velferdstjenestene og arbeidsmiljøet. Og ikke minst. Valgkomiteen velger å vrake en i ledelsen uten å ha en annen kandidat klar. Begrunnelsen er manglende tillit innad i ledelsen. Samtidig viser debatten etter at denne kandidaten har tydelig tillit hos mange medlemmer og viktige miljø.

Er det ikke på tide å slutte med dette tullet?

Kanskje er jeg naiv. Nei. Ikke bare kanskje. Jeg er naiv. Jeg trodde, nei tror fremdeles at det må være mulig å ha en fagforening uten dette. Ja, jeg og ser på House of Cards. Jeg vet at dette er politikk. Husk. Jeg er frivillig naiv, ikke dum. Så kanskje er det bare meg som ikke passer til politikkens vesen. Igjen; men. Jeg tror nemlig fortsatt det er mulig. Mulig med en åpen, ryddig debatt om de vanskelige sakene. De siste dagers innlegg i Fontene sin debattseksjon lover svært godt. (Hurra for Fontene som er i ferd med å redde debatten) Men skal den kommende kongressen bli det politiske verkstedet som den skal og bør være, krever det mot. Mot til å løse opp i fastlåste posisjoner. Mot til å i større grad utforske hva de andre mener. Og ikke minst mot til å tenke og handle mangfoldig.

Så. Til det viktigste. Hvor bør veien videre være for FO? Jeg tror veien videre går nettopp gjennom det flotteste dokumentet organisasjonen noen gang har laget. Plattform for mangfold. Jeg oppfordrer alle kongressens delegater til å lese dette. Nei. Ikke bare les. Reflekter. Diskuter. Hva betyr dette i den situasjonen som FO nå er i? Hvordan kan organisasjonen bruke følgende fra plattformen:

Mangfold er en ressurs
FO skal jobbe for å synliggjøre at mangfold er et gode. Mangfold gjør arbeidslivet, organisasjonene og samfunnet i sin helhet rikere på kunnskap, språk, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Mangfold krever mot
Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om. Det er når våre etablerte sannheter settes på prøve, at de spennende, men også krevende, diskusjonene kan finne sted. Skal vi åpne opp for mangfold, må vi tåle å bli utfordret på å:

– Respektere og lytte til meninger som står langt fra våre egne – også på egen arbeidsplass

– Vise toleranse overfor det vi opplever som intoleranse – eksempelvis enkelte religioners syn på ulik seksuell orientering FO skal likevel være tydelig mot intoleranse som medfører diskriminering, represalier eller undertrykking.

– Våge å stille spørsmålstegn ved etablerte holdninger og praksis i egen organisasjon.

Herregud så vakkert.

Jeg ville ha operasjonalisert dette på følgende måte. Det finnes sikkert, og forhåpentligvis, andre måter å operasjonalisere det på:

1.
For meg er en av de viktigste faktorene i mangfoldet i vår organisasjon profesjonsfelleskapet. Vi er tre profesjoner…nei, tre profesjonsorganisasjoner som opprinnelig søkte sammen for å bli sterkere. Tre helt ulike profesjoner som har sett nok likheter til å søke sammen i et interessefellesskap (og etterhvert en fjerde yrkesgruppe). På mange måter kan man se på FO som en samarbeidsregjering mellom ulike parti, i motsetning til ett parti med ulike fløyer. FO er selvsagt først og fremst fagforeningen for yrkesutøvere, men samtidig også en organisasjon for profesjonene. I debatten til nå har det vært mye fokus på forholdet mellom seksjonsråd og landsstyre. Dette er viktig, og jeg håper at kongressen ser verdien i det mangfoldet disse seksjonsrådene representerer. Men det mest radikale forslaget til den kommende kongressen handler ikke om dette forholdet, men forholdet mellom profesjonene. Den enkelte profesjon skal ikke lenger ha egen autonomi. Dette er en svært radikal endring av hva FO har vært og er. Jeg tviler ikke på at FO fortsatt skal kunne ha fokus på profesjon og yrkesfag, og at organisasjonen også i fremtiden vil oppnå resultater på dette området. Men, for meg betyr denne endringen at organisasjonen i prinsippet forlater sitt ansvar for profesjonene. Den vil med de foreslåtte endringene være en organisasjon for profesjons- og yrkesutøvere, men ikke for profesjonene. Det er en alvorlig endring som jeg håper kongressens delegater har grundig vurdert konsekvensene av.

Løsningen kan selvsagt være å beholde profesjonenes autonomi i landsstyre og kongress. Det kan til og med være en flott løsning som kan bidra til å vitalisere det yrkesfaglige- og profesjonsbaserte arbeidet i organisasjonen. Da må landstyrets representanter delta på yrkesfaglige konferanser og bidra aktivt til vurderinger av lengde på utdanningen vår, styrking av praksisplasser, sikre at vernepleierprofesjonen er en sterk profesjon i kampen for et inkluderende samfunn, vurdere hvorfor vi skal endre vår engelske benevning av vernepleier, vurdere hva begrepene ”målrettet” og ”kunnskapsbasert” betyr i en vernepleierfaglig sammenheng, diskutere tiltak som kan styrke oss som helsefaglig utdanning , sikre at omsorg også er sterk faglighetskraft i tjenestene, sikre at profesjonsutøverens personlige ansvar styrkes og støttes av en pro-aktiv fagforening etc etc. Men ikke bare det.

Hvis vi beholder autonomien i LS kan vernepleierne der utnevne et profesjonsråd som også består av andre enn medlemmer. Det kan man ikke om profesjonsrådets medlemmer velges. Da kan vi invitere organisasjoner for tjenestebrukere eller tjenestebrukere selv med i organet som skal gi råd til seksjonens representanter i LS og kongress. Hadde ikke det vært utrolig stilig, fremtidsrettet og innovativt?

2.
En annen svært sentral del av mangfoldet i organisasjonen er det mangfoldet ledelsen representerer. Det viktigste mangfoldet i en politiske ledelse er meningsmangfoldet. Det er svært viktig å sikre at politisk ledelse består av personer med ulik profil og ulike meninger. Kun på den måten kan disse utnytte mangfoldet som en ressurs. Som jeg har sagt til valgkomiteen, senest for få uker siden; bygg et team som trekker politikken i flere retninger. Det bekymrer meg at valgkomiteen til nå kan synes å snevre inn meningsmangfoldet i ledelsen i svært kontroversielle saker. Som vernepleier er jeg glad for innstillingen som er gjort i vervet som er forbeholdt vernepleier. Marianne Solberg Johnsen kommer til å gjøre en strålende jobb for FO og for vernepleierprofesjonen. Men, i dette perspektivet er det for meg helt uforståelig at FO skal kaste ut Ellen Galaasen basert på manglende tillit. Gudene skal vite at jeg har hatt mange diskusjoner med Ellen. Mange uenigheter. Om lengde på utdanning. Om kompleksiteten i tjenestene. Om feminisme. Om vedtekter. Men. Hun representerer virkelig noe av det viktigste i vårt felleskap. En genuin holdning til hvem som er viktigst. Og det er ikke deg og meg. Eller FO. Viktigst er de vi jobber for. Hun representerer selvsagt også bredden i organisasjonen vår. Og ikke minst; hun utfordrer oss på våre etablerte holdninger og meninger. For meg er Ellen Ryan Giggs på sine yngre dager. En helt nødvendig breddeholder med hjertet utenpå drakten. Sammen med de andre innstilte representerer hun et avgjørende meningsmangfold.

3.
Til sist så må selvsagt FO gjøre noe med kulturen for mangfold. Selve grunnlaget for videreutvikling av politikk og organisasjon. Det trengs en åpen debatt der flest mulig medlemmer kan komme til orde. Det er nødvendig å heie på divergerende meninger. En må søke å leve med kompleksiteten, ikke kontrollere den. Jeg mener helt eksempelvis at det er stor forskjell på FO Rogaland som i alle år har argumentert på prinsipielt grunnlag for organisasjonsendringer som tar bort seksjonsrådenes selvstendighet og alle dem som de siste ukene har argumentert for dette med ønske om økt kontroll i et komplekst landskap. FO kommer alltid til å være en kompleks organisasjon. Sånn er det bare. La oss bruke det til noe positivt.

Det er mulig at tiden har løpt fra meg. At jeg oppfattes som en gammel grå grinebiter som er kritisk til endring. Men det er jo nettopp endring jeg ønsker. Jeg tror faktisk at FO fremdeles kan utløse sitt enorme potensiale. Da må noen må drikke kaffe sammen de nærmeste dagene… Jeg for min del skal med dette forholde meg i ro. Stryke skjorten. Og gjøre meg klar til festen som venter på min lille visitt på FOs kongress i neste uke.

PS! Det kan godt være at du ikke bryr deg om FO. At du ikke er vernepleier, at du er tjenestebruker, at du ikke er medlem. Da var kanskje dette totalt uintressant. Men. Jeg synes du skal bry deg om FO. Organisasjonen til vernepleierne og til profesjonen vår, er viktig for tjenestene og for profesjonen. Uavhengig av ditt medlemskap eller ikke.

5

Sluttord

Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.

Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.

Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.

Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.

Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.

Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.

Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.

Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!

(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)

2

Tenke nytt?

Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):

Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?

Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?”  En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.

Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.

Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?

Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.

Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.

Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.

Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!

2

Enda et brev til Jens!

Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.

For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.

Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.

BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.

For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.

Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.

Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.

4

Engasjer dere!

Kari Marie, nestleder FO Rogaland

To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.

FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.

Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse  som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.

Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.

I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:

Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.

Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.

0

Mulighetenes vindu

Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ!  Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

6

Klart vi skal gå videre!

Foto fra Fontene Jan-Erik Østlie

FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!» →

2

Et politisk eksperiment

På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.

Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.

Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.

Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).

Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.

Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.

PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…

1

Ta faget vårt tilbake (1)

Eksemplene begynner å bli mange. Eksempler på at «blåskjortenes» ideologi om offentlig sektor har spilt fallitt. Eksempler som viser at enkelt mennesker selges på en markedsplass, som viser en underlig byråkratisering av tjenestene, eksempler som viser at sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid er blitt nedprioritert til fordel for en ideologi. En ideologi som ikke har fokus kvalitet, men fokus på kvantitet.

På min lille årsmøte turne i FO norge var turen i dag kommet til FO Buskerud. Riktignok er ikke selve årsmøtet begynt i skrivende stund, men det etter hvert tradisjonsrike Buskerud seminaret dagen før de formelle rundene er en viktig møteplass for FO medlemmer i fylket. Og det ble en inspirerende dag. Så inspirerende at jeg herved utfordrer meg selv til en lite gjennomtenkt bloggserie. En bloggserie om sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid i en tid der det ser ut som om det er økonomifaget som regjerer. I en tid der det kanskje kan se ut som om vi også har latt økonomifaget regjere.

Magnus Marsdal fra Manifest Analyse holdt en spennende forelesning. Selv om jeg har hørt han før og at jeg på ingen måte er enig med han i alt han sier, så kom det nok gullkorn til at jeg drister meg til å inviterer til bloggserien ”Ta faget vårt tilbake”.

Ta faget vårt tilbake handler om yrkesfag. Om å ha nok faglig autoritet til å si i fra om hva som er de beste faglige vurderingene. Det handler om arbeidsliv. Om ha arbeidsforhold som sikrer god faglig yrkesutøvelse. Det handler om samfunnsøkonomi. Om at godt faglig arbeid svarer seg. Det handler om en endring i samfunnsutviklingen. En endring til en tilstand der vi tar velferdstjenestenes brukere på alvor.

I dag var det en spennende diskusjon. En diskusjon som utfordret FO og andre til å finne alternativer. Og til å skape endring. Kom gjerne med innspill på hva jeg skal skrive om. Kom gjerne med innspill til hva FO skal gjøre for å skape endring. Kom med eksempler på sviktene som vi ser på de fleste feltene FO sine medlemmer jobber på. Vær en uredd stemme. Skriv en kommentar, eller kanskje du har lyst til å gjesteblogge? Jeg rydder plass for din stemme :-).

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑