
Etter tre dager med mellomoppgjør var det svært hyggelig å treffe FO Oslos medlemmer på deres 1. mai frokost. Arrangementet er en hyggelig start på denne viktige dagen. I dag holdt jeg til og med en appell. Her kan du lese mitt manus (som jeg sånn noenlunde holdt meg til).
Fagforeningsvenner; gratulerer med dagen
1.mai frokosten hos FO Oslo er blitt en viktig tradisjon for meg og familien min. Ekstra gledelig er det derfor å få muligheten til å representere FOs ledelse ved å holde denne appellen her i dag. Jeg tror også dere er glade for at jeg står for appellen og ikke for maten. Hører enda om den gangen dere bare fikk syltetøy som pålegg. Tror det var 5-6 forskjellige typer riktignok, men fornøyd var dere ikke. Heldigvis er vi ulike!
Og ulikhet er noe jeg skal fortsette å snakke om. Venner! 1. mai er forbundet med felleskap, solidaritet og samhold. Dette er sentrale verdier. Verdier som vi fortsatt må kjempe for. Ulikhet blir kanskje sett på som motsatsen av disse begrepene. Et ord som kanskje i utgangspunktet klinger litt dårligere på en dag som denne.
Jeg vil nyansere det bildet. På en dag som denne vil jeg slå et slag for ulikhet. Vi gillar olika.
Vi gillar olika. Tre små ord. En liten setning. En setning som sier svært mye. Ikke bare setter setningen ord på viktige verdier ved det å være menneske i dagens samfunn. Den sier også noe viktig ved det å være helse- og sosialarbeider. Kan man jobbe sosialfaglig, barnevernfaglig eller vernepleiefaglig uten samtidig kunne stå inne for setningen «Vi gillar olika»?
I Sverige ble det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna i fjor valgt inn i riksdagen. Dette førte til at Aftonbladet lanserte ”Vi gillar olika” med følgende beskrivelse: ”Ett parti som säger att alla måste vara lika för att gå upp i den svenska nationen har kommit in i Sveriges riksdag. Det är en farlig dröm som vädjar till vår rädsla. Vi gillar inte främlingsfientlighet. Vi gillar olika.”
Vi står foran et valg i Norge. En av de viktigste sakene blir kanskje integrering. Arbeiderpartiets ambisjoner er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Dette er en ambisjon jeg deler. Det er en utfordring som vi, landets helse- og sosialarbeidere må gripe.
Jeg er stolt av å tilhøre en arbeiderbevegelse som alltid har tatt ansvar for samfunnsutviklingen. Fagforeningene har ikke bare tatt ansvar for det enkelte medlemmet, men også for å skape et samfunn for alle. Dette er slik jeg ser det kanskje den viktigste saken for arbeiderbevegelsen i tiden som kommer. Vi skal ta ansvar for å skape det inkluderende samfunn. Et samfunn som ikke bare har fokus på hvordan de andre skal endre seg for å passe inn i samfunnet, men på hvordan samfunnet skal endre seg for at flere skal kunne passe inn.
Det inkluderende samfunn hyller de individuelle forskjellene. Det er nettopp disse forskjellene som utvikler samfunnet til det bedre. Det inkluderende samfunn er et samfunn som i mindre grad enn i dag kategoriserer mennesker. Det er et samfunn som tar ansvar for alle borgere. For å oppnå dette må vi slutte å tenke at det er noen som skal integreres. Da blir det ofte vi som skal endre de andre slik at de passer inn i vårt samfunn. Det er ikke vi som skal integrere de. Vi må se på alle som oss!
Det inkluderende samfunn tar hensyn til våre alles ulikheter, uavhengig om ulikhetene består av ulik etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse, ulike religioner og livssyn, seksuell legning eller kjønn for den saks skyld. Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Vi i arbeiderbevegelsen må ta ansvar!
Jeg tror at hvis vi skal gjøre Norge til verdens mest inkluderende samfunn er vi avhengig av kompetente helse- og sosialarbeidere som jobber med endringsarbeid på ulike nivå. Vi skal jobbe for å styrke det enkelte individ til å benytte seg av samfunnets muligheter. Det kan være trening i sosial kompetanse eller kommunikasjon. Vi skal jobbe med de ulike miljøbetingelsene som fremmer inkludering. Og vi skal jobbe med samfunnsstrukturer. Vi er inkluderingsagenter. Yrkesutøvere som ivaretar den enkeltes rett til selv å bestemme over eget liv. Retten til å være annerledes. Samtidig som vi bidrar til muligheter. Muligheter til deltakelse i et samfunn preget av forskjellighet.
Barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere; vi er inkluderingsagenter. Vi skal være samfunnets utsendte agenter for å bidra til verdens mest inkluderende samfunn. Vi gillar olika!
Som dere sikkert har fått med dere jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om fremtidens utdanninger for velferdstjenestene. Et svært viktig arbeid. Det er avgjørende for gode tjenester at utdanningene matcher brukernes behov. Også her er ulikhet et stikkord. Ulik kompetanse og differensierte tilbud gir gode tjenester. Noen mener at vi får best tjenester ved å ha like utdanninger, eller få utdanninger. Venner! Det tror ikke vi. Vi tror det er viktig med ulike utdanninger for å dekke komplekse utfordringer. Kun med ulike yrkesutøvere med ulik kompetanse kan man skape gode tverrfaglige og samhandlende tjenester til det beste for den enkelte borger. Vi må bli bedre på det vi gjør. Vi må bli tryggere på vår identitet. Men vi trenger ikke å bli like. Det er ikke bare arbeiderbevegelsen som har ansvar for å skape et bedre samfunn. Våre profesjoner har et mandat og en plikt til å ivareta marginaliserte grupper i samfunnet. Vi skal jobbe sammen for at politikerne ikke raserer utdanningene som skal ivareta dette mandatet.
Den ulikheten jeg snakker om handler kanskje om individuell frihet. Vi i fagbevegelsen må ikke bli redd for dette. Kollektive løsninger er ikke i motsetning til individuell frihet. Det er en forutsetning. Det er bare i høyreland at individuell frihet er en motsetning til felleskap, solidaritet og samhold. Troen på at konkurranseutsetting, anbud og new public management skaper individuell frihet er selvsagt feil. Hvordan kan anbudskonkurranser som setter pris foran selvbestemmelse og faglige vurderinger innebære individuell frihet? Vi, fagfolkene, må ta tilbake valgfrihetsbegrepet fra høyresiden. Vi må ta faget vårt tilbake. Oslo kommune har noen grelle eksempler på at de setter markedsliberalismens prinsipper foran enkelt individets integritet og valgfrihet. Venner! Vi i FO er partipolitisk uavhengig, men vi er avhengig av en politikk som ivaretar enkeltindividene bedre enn det som gjøres her i Oslo nå.
Eksemplene begynner å bli mange. Eksempler på at “blåskjortenes” ideologi om offentlig sektor har spilt fallitt. Eksempler som viser at enkelt mennesker selges på en markedsplass, som viser en underlig byråkratisering av tjenestene, eksempler som viser at sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid er blitt nedprioritert til fordel for en ideologi. En ideologi som ikke har fokus kvalitet, men fokus på kvantitet.
Vi må ta faget vårt tilbake. Ta faget vårt tilbake handler om yrkesfag. Om å ha nok faglig autoritet til å si i fra om hva som er de beste faglige vurderingene. Det handler om arbeidsliv. Om ha arbeidsforhold som sikrer god faglig yrkesutøvelse. Det handler om samfunnsøkonomi. Om at godt faglig arbeid svarer seg. Det handler om en endring i samfunnsutviklingen. En endring til en tilstand der vi tar velferdstjenestenes brukere på alvor.
Venner! Arbeidstid var blant sakene som etablerte 1. Mai som arbeidernes kampdag for over hundre år siden. 8 timers arbeidsdag var et sentralt krav. I det siste har arbeidstid blitt et høyprofilert tema. Dagens næringsliv har sammen med høyrebyråden i Bergen gjort dette til en kampsak. Det er blitt en kampsak på liberalismens alter. Jeg tror ikke på høyresidens retorikk i forhold til alternative arbeidstidsordninger. Arbeidsmiljølovens bestemmelser må ikke svekkes. Venner! Jeg tror på våre medlemmers retorikk i forhold til alternative arbeidstidsordninger. Jeg tror at turnusordninger med lange vakter av og til kan bidra til et bedre faglig tilbud. Vi må ta faget tilbake. Det er derfor FO er en flott organisasjon. Vi kombinerer faget og ”facket”. Vi står for en sentral vurdering av alternative turnusordninger for å sikre et arbeidsmiljø som det er mulig å bli gammel i. Samtidig som vi godkjenner over 95 % av søknadene om alternativ arbeidstid da vi ser at dette er faglig bra arbeid. La oss bruke arbeidsmiljølovens muligheter, ikke svekke våre rettigheter.
Til slutt vil jeg fremheve en ulikhet som ikke er bra. Jeg har de siste dagene vært med på mine første sentrale lønnsforhandlinger. Det er for meg et underlig teater. Det skal jeg si noe om ved en senere anledning. Det jeg ønsker å kommentere er skuffelsen av at Oslo kommune ikke er villig til å følge de andre kommunenes verdsetting av sine ansatte. Er det virkelig slik at Oslo kommunes ansatte skal få en dårligere ramme i lønnsoppgjørene enn ansatte i andre kommuner? Selvsagt ikke. Derfor er det riktig å prøve årets lønnsoppgjør i Oslo kommune for meklingsinstituttet.
Med dette ønsker jeg dere en riktig flott 1. Mai. Gratulerer med dagen!!!
Legg igjen en kommentar