For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.

Utdanning for velferd

Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang et arbeid med en stortingsmelding som skal bidra til å sikre at utdanningene for velferdstjenestene fyller behovene i tjenestene. Ingen profesjoner er til for seg selv. Vernepleierprofesjonen har et klart samfunnsmandat og en plikt til å bidra til ivaretakelse av marginaliserte grupper og sammen med den enkelte bidra til bedre liv. Klarer vi ikke å fylle dette mandatet, er det ikke behov for oss.

I Aftenposten 10. mai tar Heggen og Vindegg til orde for å slå sammen de fire såkalte sosialarbeiderutdanningene til en enhetlig utdanning. Jeg er enig i at nytenkning er viktig for å imøtekomme morgendagens behov, men det er mange grunner til å være skeptisk til modellen de presenterer. Vi står foran en samhandlingsreform der tidlig innsats, forebygging og kommunal omsorg er viktige stikkord. Samtidig som inkludering, deltakelse og aktiv omsorg skal være grunnleggende for tjenesteutformingen, vil kommunene få større utfordringer med flere eldre, ansvar for kompliserte omsorgs- og sosiale tjenester til personer med ulike funksjonsnedsettelser, rusproblemer eller psykiske lidelser. Kommunene trenger spesialisert kompetanse. Selv om utdanningsmodellen er utviklet ”i en tid med HVPU-institusjoner”, så betyr ikke dette at de enkelte utdanningene ikke har utviklet seg. Vernepleierutdanningen har for eksempel gått fra å være en utdanning rettet mot institusjonsarbeid til å være designet for kommunalt arbeid for mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse.

Heggen og Vindegg glemmer at vernepleierutdanningen ikke er en sosialarbeiderutdanning. Det er en helseutdanning med stort innslag av sosialfaglige og pedagogiske elementer. Dette utgjør en kompetanse som vil bli borte i en enhetlig sosialarbeiderutdanning. Samhandlingsreformen trenger en helseutdanning med fokus på inkludering og deltakelse. Norge trenger en utdanning som har særskilt fokus på mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse. Samhandling mellom de ulike profesjonene i velferdstjenestene må bli bedre, men verken en ren sosialfagutdanning eller en ren helsefagutdanning vil kunne fullt ut dekke behovene personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse har. Samhandling fremmes ikke av større likhet, men av at den enkelte profesjonsutøver er trygg og tydelig på egen kompetanse, og at en har samhandlingskompetanse som fører til samarbeid med andre til det beste for dem man jobber for.