Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Kategori

Utdanningspolitikk

Mastersyken

Skjermbilde 2014-06-07 kl. 13.04.32Lærerne skal få mastergradsutdanning. Barnevernpedagogene vil ha mastergradsutdanning. Og, vi vernepleiere, vi trenger visst ikke den utdanningen vi har engang.

Denne uken ble det klart at lærerutdanningen skal bli 5-årig. En femårig masterutdanning, der en del av utdanningen skal bestå av et eget fordypnings- og forskningsarbeid, en mastergradsoppgave. Det bør sparke liv i debatten om innhold og utforming av alle velferdsutdanningene. Utdanningene som skal sørge for at møte mellom velferdstjenester og den enkelte tjenestebruker blir best mulig.

Ikke bestått. Er det faktisk det som står der. Ikke bestått på kvantitativ metode. Mangler grunnleggende forståelse. Etter å ha fått en fin fin A på vitenskapsteorien, gikk jeg rett og slett på en smell…

Diskusjonene om barnevernpedagogutdanningen bør bli en 5-årig mastergradsutdanning har i perioder vært ødeleggende for fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO). Organisasjonen som organiserer tre av velferdssamfunnets utdanninger, sosionom, barnevernpedagog og vernepleier. Når barnevernpedagogene i organisasjonen gikk ut og sa at de ønsket at utdanningen deres burde være bedre og lengre var det med stor sprengkraft. Dessverre ble mye av debatten i etterkant av dette preget av vedtekter og om de hadde ”lov” til å mene dette på vegne av barnevernpedagogene og FO. Forstå det den som kan. Mens lærerne nå får anledning til å diskutere utvikling av utdanningen i det offentlige rom, er jeg spent på om FO som profesjonsforening er i stand til å bringe debatten om mastergradsutdanning og kunnskapsheving i lærerutdanningen over til våre andre utdanninger. Jeg håper, for det trengs en slik debatt.

Personlig krise. En personlig krise etter å ha fått min andre A på min mastergradsutdanning? Vel, krise er vel et sterkt uttrykk, men plutselig stod jeg der. A på kvalitativ metode. Stryk på kvantitativ. Jeg som trodde jeg var glad i grafer. Glad i harde data som viste effekt (eller manglende effekt). Jeg som kommer fra et atferdsanalytisk miljø som er glad i å sikre gode design for best mulige intervensjoner. Kunnskapsbasert praksis. Hva er jeg blitt? En slik en som skriver svada på bloggen min, og som ikke har grunnleggende forståelse for det jeg er så glad i? Shit!

Det er noen klare signaler en lærerutdanning som fører til mastergrad gir. Det viktigste er at det å jobbe for mennesker er komplekse greier. Det er ikke slik at det holder med empati og tålmodighet. Dette gjelder ikke bare elever på skolen. Det gjelder også utvikling av et inkluderende arbeidsliv, bistå folk ut av rusmisbruk eller til å leve med sosiale og psykiske utfordringer. Det gjelder å bistå familier i problemer, eller barn som lever i omsorgssvikt. Det gjelder også å bistå mennesker med utviklingshemning til best mulig liv. Det er komplekse saker. Fremtiden er kunnskapsbasert.

Vernepleiere / ev. ufaglærte
Vi har ledig 3 x 75 % stillinger for helsefagutdannede, gjerne vernepleiere, men vi vil og kunne vurdere ufaglærte. 

Æh, eller kanskje ikke. Vernepleiere/ ev. ufaglærte var tittelen på en stillingsannonse i Tromsø her om dagen. Jommen sa jeg kunnskapsbasert. Er det slik at det er det samme om man har vernepleierutdanning eller ingen utdanning? Det er jo bare mennesker det er snakk om. I debatten som fulgte var det flere vernepleiere som tok til orde for at det var helt greit med en slik annonse. Det handler mest om personlig egnethet. Hva sier dette om synet på det å jobbe for mennesker? Selv om man er god til å kjøre buss, får man vel ikke bussjåførjobb uten buss-sertifikat. Selv om man er god til å skru rør, får man ikke lov til å jobbe som rørlegger uten utdannelse. Selv om man er god med tall, får man ikke jobbe som revisor uten godkjenning. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker? Det som er det mest komplekse av alt.

Hvilke overordnede faglige og politiske føringer jobber dere etter i hverdagen? Et av mine viktigste spørsmål i mine forelesninger. Svaret var overraskende første gangen. Ikke nå lenger. Svaret var…. Økonomiske rammebetingelser og nedskjæringer.

Når økonomiske rammebetingelser blir den viktigste overordnede føringen i arbeidet for personer med utviklingshemning utfordrer det min påstand om at fremtiden er kunnskapsbasert. Hva er vitsen med lang utdannelse når rammene ikke ligger til rette for at kunnskapen og kompetansen blir utnyttet?

Når landets kommuner (og andre arbeidsgivere) verken etterspør kompetanse eller legger til rette for utnyttelse av kompetansen er det åpenbart et argument mot at velferdsutdanningene skal bli lengre. At lærerutdanningen, barnevernpedagogutdanningen eller for den saks skyld vernepleierutdanningen skal bli lengre og endres til masternivå kan på alle måter være et tegn på den mye omtalte mastersyken.

Men, det trenger ikke være det. Det kan også være et tegn på at det er avgjørende viktig å gjøre noe med utdanningene. Når arbeidsgiver ikke kan vurdere forskjellen på en vernepleier og en ufaglært, tilsier ikke det at det trengs endringer i utdanningen (ikke bare hos arbeidsgiver)? Når folk i tjenestene er mest opptatt av de økonomiske rammene, sier ikke det noe om mangel på faglige lysfontener som nettopp kan se muligheter i hverdagen innenfor de økonomiske rammene og med sprengkraft nok (hvis lysfontener har sprengkraft) til å bryte ut av disse rammene?

Hvorfor skal jeg egentlig kunne regne ut kjikvadratrot og vite hvilke statistiske analyser som skal brukes ved små utvalg? Hva er egentlig poenget med at jeg som vernepleier skal kunne regresjonsanalyser? Og hvorfor i huleste skal mange flinke fagfolk sitte å lese time etter time på ting som de aldri får bruk for?

Det er mange grunner til at jeg strøk på eksamen i kvantitativ metode i mitt masterstudie i habilitering og rehabilitering. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at jeg ikke gikk på mer enn en halv forelesning eller at jeg bare leste dagen før eksamen. Det kan også være at jeg er umåtelig treig når det gjelder tall. Hadde det bare vært dette hadde det ikke vært noe poeng å dele det med dere. Men, det kan også skyldes at jeg innerst inne er litt skeptisk. Skeptisk til at jeg, og mange andre, skal lære seg så mye statistisk metode. At vi skal kunne ”hvordan” i statistikkens verden. Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk. Derfor er jeg også skeptisk til en tro på at profesjonsutøvelsen vår blir så mye bedre med en masterutdanning slik mange masterutdanninger er lagt opp i dag. Man blir ikke nødvendigvis bedre klinikere i møtet med mennesker av å kunne forske. Særlig ikke når denne forskningen er på gruppenivå.

Den kliniske praksisen handler om enkeltpersoner. Om N=1. Om å sikre at intervensjonene man setter i gang gjør noe av betydning for Per og Idil. Velferdsprofesjonene handler om et håndtverk. Det vi må snakke om i mye større grad enn i dag er hvordan vi skal sikre at dette arbeidet er mest mulig kunnskapsbasert. At det er empirisk støttet, at det bygger på systematisk erfaring og på tjenestebrukers kunnskap. Skal masterutdanningene innen vårt felt ha betydning må fokus flyttes fra forskning til klinisk praksis. Fra gruppenivå, til N=1. Hvis profesjonsutdanningene skal være på masternivå må innholdet ha fokus på innhenting og anvendelse av forskning i klinisk praksis. De må ha fokus på endring av praksis og systematisk kvalitetsforbedring. Ikke på forskning på gruppenivå. Merk gjerne at jeg her snakker om masterutdanning som grunnutdanning i velferdsprofesjonen. Det er supert at også vernepleiere blir forskere.

Når leste du sist en fagartikkel eller en systematisk oppsummering? Og ikke minst, når fikk slik ny kunnskap sist konsekvenser for din egen praksis? En masterutdanning er ikke uforenelig med god klinisk praksis, men det er ikke masternivået i seg selv som er avgjørende. Det er innretningen i masterutdanningen som er avgjørende. Jeg ønsker lærerne lykke til med sin masterutdanning. Jeg håper den først og fremst bidrar til en kunnskapsbasert skole.

Profesjonsuavhengig helsesøsterutdanning?

Vannpytt formet som et hjerteSom et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.

En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.

Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.

Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.

Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige.  Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.

Så til poenget. Jeg tviler ikke et sekund på at landets helsesøstre gjør en formidabel jobb. Samtidig undrer det meg litt at dette er en utdanning som skal være forbeholdt sykepleiere. Særlig etter å ha lest rammeplan og formål for utdanningen. Dette skriver blant annet utdanningsportalen Utdanning.no om Helsesøster:

”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.

Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:

  • undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
  • veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
  • hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
  • bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
  • samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
  • kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater

Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”

Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.

Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.

Vernepleierutdanningen som eksportvare?

Skjermbilde 2013-09-27 kl. 20.36.26For noen dager siden var det 2 år siden jeg satt på kontoret til Tora Aasland. Statsråd. Hun hadde innkalt til møte om fremtidens vernepleierutdanning (og om de andre BSV-utdanningene) . Dette møtet kommer jeg til å huske godt. Hun slo fast at vernepleierutdanningen skulle bestå.

Tja, hvorfor skriver jeg om det nå. Jo, for den siste tiden har våre venner i Socialpædagogerne (SL) nådd et viktig utdanningspolitisk mål. Den danske regjeringen har slått fast at man trenger mer spesialiserte utdanninger. Igjen skal man kunne spesialisere seg som socialpedagog i Danmark. Socialpedagogærne har vært samarbeidspartnere med Fellesorganisasjonen og vernepleierne gjennom mange år. Selv om det er svært store forskjeller på utdanningene i Danmark og Norge, og her i Norge har vi jo enda mer spesialiserte bachelorutdanninger enn det danskene får nå, er det noen interessante poeng i denne utviklingen.

Når vi kjempet for å beholde vernepleierutdanningen for 2 år siden, ble blant annet det danske utdanningssystemet brukt mot oss. At det internasjonalt ikke var vanlig med så spesialiserte utdanninger som vi har her i Norge på det sosiale feltet, og at den internasjonale trenden gikk mot mer generelle utdanninger på grunnivå. Samtidig visste vi om den store misnøyen det fantes i de danske miljøene. Nå har begge landene slått fast at det er viktig med utdanninger som til en viss grad er spesifikke og målrettede for å sikre god kompetanse i tjenestene.

Et annet interessant trekk er, slik jeg har kunnet se det utenifra, at i Danmark, på samme måte som i Norge i 2011, har fagfolk og organisasjonene for personer med utviklingshemning stått sammen i kampen for gode utdanninger. For mer spesialiserte utdanninger. Organisasjonene for personer med utviklingshemning har i begge landene stått på fagforeningenes side i kampen for gode utdanninger som utdanner fagfolk som er gode på det direkte arbeidet for personer med behov for gode tjenester. Det er da et paradoks at vi her i Norge nå ikke inkluderer tjenestebrukerne i den videre utviklingen av utdanningene (som Ole Petter Askeheim så treffende beskriver i Fontene nå i høst).

Vernepleierutdanningen blir ofte beskrevet som unik i internasjonal sammenheng. Det stemmer ikke helt. Det finnes flere utdanninger som til dels ligner på vår. Eksempelvis Learning disability nurse i England. I Australia har de også hatt en utdanning med flere likhetstrekk, og på Island har de også en vernepleierutdanning (jeg er ikke helt oppdatert internasjonalt, men utdanningen på Island er ikke så lik nå som den var før). Det finnes dog ikke så mange utdanninger som kombinerer helsefaglig kompetanse med sosialfaglig og pedagogisk kompetanse som vi gjør her i Norge. Jeg er overbevist om at dette er en fremtidsrettet måte å tenke på, særlig med dagens fokus på et utvidet helsebegrep og en sosial forståelse av funksjonshemming.

Kanskje burde vi norske vernepleiere gjøre enda mer for å spre utdanningen vår internasjonalt. Det burde vært gjort flere forsøk på samarbeid med tilsvarende utdanninger andre steder, og vi burde i større grad «reklamert» for utdanningen vår. Jeg vet at den enkelte utdanningsinstitusjon har samarbeid internasjonalt, og FO har også et fruktbart samarbeid i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI. Her treffer man til dels folk som jobber innenfor helsetjenestene, men kanskje i mindre grad folk med utdanninger som kombinerer fagområdene på samme måte som vi gjør med vernepleierutdanningen.

(Kanskje bør vi skifte ut den engelske betegnelsen på utdanningen vår?)

Kanskje burde fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og Kunnskapsdepartementet forsterket det internasjonale arbeidet knyttet til vernepleierutdanningen. Et sterkere internasjonalt samarbeid og en tydeligere internasjonal identitet ville gjort faget vårt mer robust. Hva sier du, bør vi satse på vernepleierutdanningen som en internasjonal eksportvare?

Vernepleieren- utdanningen og profesjonen

Skjermbilde 2013-09-24 kl. 19.39.07Fellesorganisasjonen (FO) har gitt ut et nytt informasjonshefte om vernepleierutdanningen og vernepleierprofesjonen. «Vernepleieren- utdanningen og profesjonen». Det er fine greier.

Tilfeldigvis oppdaget jeg dette nye, grønne heftet. Kanskje er det flere som ikke vet om det. Derfor en liten omtale her. For vi trenger slike kortfattede hefter som sier litt om hva vi er. Det er nemlig ikke oss vernepleiere dette heftet er til for. Heftet kan brukes overfor alle de som ikke vet hva vernepleiere er for noe. Og, det er alt for mange. Derfor er det fint at det lages slike hefter.

Når jeg sier at det er et nytt hefte er det en sannhet med en del modifikasjoner. For innholdet er godt plantet i tidligere utgitte hefter, samt i dokumenter som FO har laget gjennom de siste årene. Det er dette heftes styrke, men kanskje også dets svakhet.

Heftet gir en kort og ukontroversiell beskrivelse av vernepleierens historie, av utdanningen, av videreutdanninger vernepleiere tar og av noen sentrale elementer som utvilsomt er viktige for utdanningen. Det er bra at det er kort, det gir større sannsynlighet for at det blir lest. Samtidig legger jeg merke til at arbeidsmodellen ikke er fremhevet. Dette kan selvsagt være på grunn av plasshensyn, men mer spennende er det å tenke seg at denne faktisk er i utvikling og til diskusjon. Det er bra. Jeg legger også merke til at heftet fremdeles legger vekt på at tjenestene til personer med utviklingshemning er sentrale for fremtidens vernepleiere. Det har vært diskutert, og denne vektleggingen gir kanskje noen signaler. Det synes jeg er fine greier.

Som sagt er gjennkjenneligheten en fin ting, men det kan selvsagt også være en svakhet. Jeg savner en djervhet som plasserer vernepleierne tydeligere i fremtidens velferdstjenester. Hva betyr dette heftet i kommunenes kompetansediskusjoner? Hvordan skal for eksempel dette heftet plassere oss i diskusjonen om hverdagsrehabilitering? Hva vil det si at vi bygger vårt helsefag på et helhetlig syn på helse der dette er noe mer enn fravær av sykdom? Hva er det med vernepleierutdanningen som gjør oss godt rustet til å møte dagens krav om kunnskapsbasert praksis? En praksis som både henter elementer fra forskning og erfaringsbasert kunnskap, men som ikke minst setter tjenestebrukerne i sentrum og fremhever deres kunnskap og selvbestemmelse. Hva er egentlig vernepleierenes kunnskapsgrunnlag? Hvor er for eksempel den pågående diskusjonen om vernepleiernes bidrag til utvikling av det såkalt sosialfaglige?

Vel. Det er kanskje ikke dette heftet som skal romme denne djervheten. Heftet er viktig for å gjøre oss mer kjent, og jeg håper det brukes. Derfor denne omtalen (og reklamen) her. Så er jeg ganske så sikker på at seksjonsrådet for vernepleiere, og håper at resten av FO, drar debattene om vernepleierutdanningen videre. Godt jobbet, SRV.

Hverdagsrehabilitering – nye ord på gammel praksis

Tenk, en nylig utlysning av midler om hverdagsrehabilitering utgjør egentlig sylskarp kritikk av mitt virke i mine 6 år som ansatt og tillitsvalgt i et profesjonsforbund. For selvsagt burde vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiere stå sentralt når myndighetene nå satser på såkalt hverdagsrehabilitering.

I perioden 2006 -2012 jobbet jeg med profesjonsutvikling og yrkesfag for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO). Siden den gang har dere som har fulgt bloggen min sett at vernepleie er noe som fortsatt interesserer meg. Ofte har jeg forsvart den jobben jeg og vi gjorde på profesjonsområdet, men satsningen på hverdagsrehabilitering som myndighetene nå har er et godt eksempel på at jeg ikke har gjort jobben min godt nok. Derfor bør dette være en vekker for de miljøene som jobber for vernepleiefaglig kompetanse, både utdanningsmiljø, fagforeninger og alle oss enkeltpersoner som tror på at vernepleiefaglig kompetanse bidrar til bedre velferdstjenester. For vi vernepleiere er knapt nevnt tilknyttet hverdagsrehabilitering.

Hverdagsrehabilitering er et begrep som i større og større grad har blitt et innarbeidet satsningsområde, blant annet som en del av samhandlingsreformen. Det presenteres gjerne som en ny måte å jobbe på. Blant annet har begrepet fått en viktig plass i regjeringens melding til Stortinget om morgendagens omsorg. I meldingen til stortinget beskrives hverdagsrehabilitering blant annet slik:

Som metode og faglig tilnærming tar hverdagsrehabilitering utgangspunkt i å avdekke hvilke muligheter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjenopprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Brukerens egne ressurser, ønsker og personlige mål er utgangspunktet for tjenesten som leveres. I større grad enn i de tradisjonelle tjenestene er brukerne med på å beskrive og definere hva som er vesentlig for å kunne oppnå mestring i eget liv.

(melding 29: Morgendagens omsorg)

I arbeidet med å få hverdagsrehabilitering på dagsorden har ergoterapeutforbundet stått sentralt. De har drevet et godt og aktivt politisk og faglig arbeid for å sikre at dette er et begrep og en måte å jobbe på som får ressurser og blir satset på. Det er flotte greier. Det er ikke så rart at dette har vært et satsningsområde for ergoterapeutene. Dette vil også for dem være faglig arbeid som står dem nært, og ved et aktivt og fornuftig faglig og politisk arbeid etablerer de seg selv som viktige aktører i de kommunale tjenestene. Som en liten digresjon så er det også noen som kan dette som sier at ergoterapeututdanningen er den utdanningen som er mest lik vernepleierutdanningen.

Samtidig er det med stor undring jeg ser at måten man her jobber på blir omtalt som ny og at den bidrar til stor og positiv omstilling. Ser man på hva metoden innebærer er det svært likt hvordan vernepleiefaglig praksis har vært de siste 20 årene. Desverre nevnes dette ikke med et ord i de dokumentene jeg har lest om hverdagsrehabilitering. Siden dette til nå har hatt et fokus på eldreområdet, kan jeg til en viss grad forstå at dette omtales som noe nytt. Vernepleiefaglig arbeid har i liten grad hatt innflytelse på dette området (desverre). Det er desto mer synd at når man nå velger å satse på vernepleiefaglig arbeid via hverdagsrehabilitering på eldreområdet står vi vernepleiere i stor grad på sidelinjen.

Når begrepet nå blir brukt knyttet opp i mot tjenestene til personer med utviklingshemning blir dette veldig snodig. Helsedirektoratet har nemlig lyst ut midler til prosjekter med hverdagsrehabilitering som er rettet mot personer med utviklingshemning. Målet for bruken av de 2 millionene som er lyst ut er å prøve ut modeller for hverdagsrehabilitering knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Det er i seg selv litt underlig at man må tilpasse en slik ordning en egen diagnose, men det får bli tema for et annet innlegg.

Vernepleiefaglig arbeid har hatt stor innflytelse på disse tjenestene i 50 år. Jeg har i mange sammenhenger hevdet at vernepleierutdanningen har maktet å endre seg til en moderne utdanning som møter fremtidens omsorgsutfordringer på en god måte. Samhandlingsreformen er som skapt for det vi er gode på. Tidlig innsats, aktiv omsorg, mestring, satsning på kommunale tjenester, hjemmebaserte omsorg. Kunnskapsbasert praksis. Etter at reformen ble gjennomført for over 20 år siden har vi vernepleiere også blitt kritisert for å ha for mye fokus på opplæring og trening i hverdagslivet. Dette har vært både fra vernepleiefaglige miljø, fra pårørende og fra andre fagmiljø. Dette har vært en kritikk som jeg til en viss grad kan forstå, og jeg tror mange vernepleiefaglige miljø har funnet en god balansegang knyttet til graden av hverdagslivets behov for trening og opplæring. Vi har tross alt en god del år med erfaring på feltet. Desverre blir da paradokset fullkomment når man nå kaller det for hverdagsrehabilitering og bevilger millioner av kroner til dette. Det innføres et nytt ord om gammel praksis. Om tradisjonell vernepleiefaglig praksis. Desverre en praksis som tydeligvis i altfor liten grad er kjent og anerkjent. Det er selvsagt veldig bra om andre kommer etter, at tjenestene utvikler seg i «vår» retning. Ikke pågrunn av at det er bra for oss, men siden det er bra for tjenestene. Men når tjenestene mangler fagkompetanse, særlig vernepleiefaglig kompetanse, så er det mer enn underlig at man bruker penger på å innføre et nytt begrep om en gammel og god praksis.

Hvis vi ikke henger med på dette løpet kan vi desverre bare skylde oss selv. Skyld gjerne på meg! Jeg håper fremdeles at vi vernepleiere kan hoppe på, og bli sentrale aktører i fremtidens «hverdagsrehabilitering». da trenger vi tydelige stemmer som ikke bare utvikler god kompetanse, men som også fremmer den. Vi trenger fagforeninger som er tydelige profesjonspolitiske. Rapporten «Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering» er et slående eksempel på at små profesjonsforbund som Norsk ergoterapeutforbundet og Norsk fysioterapeutforbund fremmer profesjonspolitiske interesser via faglig promotering. Det er rett og slett fascinerende å se på mangelen på vurdering av vernepleierenes kompetanse her. Dette er altså en rapport som det refereseres til i den nye meldingen til Stortinget. Ære være disse forbundenes arbeid på dette feltet, men igjen så er vi vernepleiere helt borte fra et felt som vi burde være førende i.

Det er rett og slett viktig at vi fremhever vår kompetanse på en målrettet og strategisk måte. Kom igjen folkens!

Trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Gunn«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

Jon

I det følgende innlegget knytter Jon og Gunn Løkke begrepet evidens til vernepleierprofesjonen. De nyanserer begrepet og utfordrer vernepleierutdanningene, profesjonsutøvere og profesjonen. Jeg håper at dette kan legge grunnlag for en nyansert og spennende diskusjon i vernepleieutdanningen og blant vernepleiefaglige yrkesutøvere.

Skribentene er begge vernepleiere med noget attåt, og utdanner vernepleiere på Høgskolen i Østfold. Begge burde være godt kjent i de vernepleiefaglige miljøene, og trenger nok ikke videre presentasjon. Vel, kan vel legge til at jeg synes de er usedvanlig flinke folk.

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke 

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet.  Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.

Shit in – shit out?

yEndelig en skikkelig fight. En fight mellom landets største arbeidstakerorganisasjoner. LO og UNIO i catfight om fremtidens profesjonsutdanninger. Om kvaliteten på profesjonsutøvere som skal pleie våre gamle, gi bistand til personer med funksjonsnedsettelse og sikre barn en god oppvekst. Et være eller ikke være for velferdstjenestene. Vel. Kanskje overdriver jeg en smule, men diskusjonen om y-veien er faktisk ganske så interessant.

Jeg er fryktelig opptatt av kvaliteten på de vernepleierne som skal ut i tjenestene. Det er avgjørende for velferdstjenestene våre at folk som er ferdig med en profesjonsutdanning kan noe. Les mer «Shit in – shit out?»

Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen

Bilde- Kjetil VikenDet er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.

En av de mest langvarige og kanskje en av de mest vanskelige diskusjonene knyttet til vernepleierutdanningen er den om atferdsanalysens plass. Til tider har diskusjonen tilsynelatende vært preget av steile fronter og «skyttergravskrig». Det har jeg selv fått føle på. Jeg mener dette er en viktig diskusjon som vi må tørre å være åpen og nyansert i forhold til. Derfor er jeg glad for at min neste gjesteskribent tar opp denne debatten her på bloggen.

Kjetil Viken  er utdannet vernepleier og har en mastergrad i atferdsanalyse fra University of North Texas. Han arbeider til daglig som høgskolelektor ved vernepleieutdanningen på Høgskolen i Lillehammer.

Jeg håper veldig på debatt. Hansken er herved kastet!

Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen
Av Kjetil Viken

Vernepleieutdanningen har akkurat feiret 50 år med virke. Vernepleiefaglig arbeid har i stor grad dreid seg om noen sentrale områder som for eksempel omsorg, tilrettelegging, opplæring og miljøarbeid. I mange tilfeller har miljøarbeidet vært fundamentert i atferdsanalytisk teori og praksis enten arbeidet har vært med mennesker med utviklingshemming eller med andre klientgrupper. Les mer «Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen»

50 år- Vi skal videre!

NVFJeg er vernepleier. Jeg er vernepleier, og grådig stolt av det. De to siste dagene har vi feiret vernepleieren. Utdanningen og fagorganiseringen. 50-års jubileum. Det har vært to fine dager. Og nødvendige dager. Og viktige dager.

I fjor trodde jeg en stund på at det skulle bli gravøl for utdanningen. Sterke krefter ønsket den nedlagt. Det ble heldigvis stoppet. Meldingen som kom i vinter er helt klar på at utdanningen skal bestå. Men også at den skal utvikles og forandres. Jubileumskonferansen, som samlet 350 vernepleiere, markerte både 50 år med historie og pekte ut retningen for hvor veien skal gå videre. Leder for NFU påpekte i sin tale at vi kan bli forandret av andre eller ta styringen selv. Jeg foretrekker det siste. Vi må utvikle miljøer som sikrer videreutvikling av en utdanning som allerede nå passer godt til de kravene som fremtidens velferdstjenester setter. Jeg har tidligere tatt til ordet for en vernepleiefaglig tenketank. For, vi skal videre. Les mer «50 år- Vi skal videre!»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑