La oss først bare avklare en ting. Ser du noen drikke maling; stopp han. Ser du noen spise giftige planter; fjern plantene umiddelbart!

Helga Pedersen skriver i gårsdagens Klassekampen. Om tidstyvene. Intensjonen hennes er god. Det er viktig å vurdere hvordan ansatte i velferdstjenestene bruker tiden sin. Det er viktig at mest mulig tid går til direkte arbeid for dem som man jobber for. Ofte blir tiden til velferdsarbeidere brukt på ”telle, dokumentere og rapportere”. Hun stiller spørsmål om vi står i fare for å detaljregulere for mye, slik at velferden nær sagt administreres i hjel. At lærere, leger og andre har mer fokus på administrasjon enn på direkte arbeid. Og kanskje spør hun også om det ikke lengre er plass til det faglige skjønnet (hun burde i hvertfall gjort det i en tid der økonomifaget overskygger helse- og sosialfaglige vurderinger).

Men. I sin jakt på tidstyvene er hun tydeligvis villig til å ofre rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Hun er også villig til å ofre vernepleiefaglige vurderinger. Det er trist at nestleder i det største regjeringspartiet antyder at effektivisering er viktigere enn rettsikkerhet og faglige vurderinger.

Hun skriver:
Mange som jobber ved bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, klager over at de ofte må vente i måneder for godkjenning hos fylkesmannen på å få sette i verk enkle og nødvendige tiltak for å redde mennesker fra å skade seg selv. Sosialtjenesteloven kan tolkes dit hen at en ikke kan nekte noen å drikke maling eller spise giftige planter uten å innhente en vurdering fra medisinsk sakkyndig. Tid som kunne vært brukt til positive aktiviteter sammen med beboerne, går med til møter, rapportering og søknadsskriving.

Det er mange gode grunner til at vi har et strengt regelverk innenfor disse områdene, og hensynet til rettssikkerhet og respekt for det enkelte menneskets integritet må veie tungt. Men vi må spørre om vi står i fare for å sysselsette for mange saksbehandlere til å avgjøre enkle saker som er grunnleggende for velferden til dem som trenger hjelp fra fellesskapet. Vi må kunne stole på at voksne, utdannede ansatte som jobber tett på brukerne, er i stand til å vurdere om det er farlig å drikke maling.

Bruk av tvang skal aldri være enkelt. Grundige prosedyrer sikrer ikke bare at den tvangsbruken som faktisk settes i gang er nøye vurdert som nødvendig basert på klare krav. De bidrar også til at andre løsninger utprøves. At man får mulighet til å tenke seg om, faktisk gjennomføre gode faglige vurderinger.

Helga Pedersen skriver at ”vi må jo stole på at voksne, utdannede ansatte som jobber tett på brukerne, er i stand til å vurdere om det er farlig å drikke maling”. Selvsagt skal vi det. Enhver ville forhåpentligvis stoppet folk i å drikke maling. Det kan man trygt gjøre med lovverket i hånden. Men. Vi ønsker ikke tjenester som baserer seg utelukkende på sunn fornuft. Komplekse tjenester trenger høy kompetanse. Det er det ikke nok av i dagens tjenester for personer med utviklingshemning. I stedet for å kritisere lovverket bør Arbeiderpartiet konsentrere seg om å rekruttere nok fagfolk. Folk som kan både lovverk og gjøre faglige vurderinger. Gode tjenester består både av å følge lovverket og gode faglige vurderinger i de konkrete situasjonene. Dette er ikke motsetninger, men gjensidige forutsetninger.

Det er mye jeg har lyst å skrive om dette, men synes følgende sitat fra en facebook kommentar oppsummerer på en svært god måte:

At regelverket er krevande er bevist og noko vi skal vera stolte av. Regelverket skal sikre at ein har snudd alle steinar for å sikre at det ikkje vert nytta tvang når dette ikkje er naudsynt. Å verta utsett for bruk av tvang er noko som er nedverdigande og oftast ei stor belasting for den som vert utsett for det. Det kan også føra til at dei vert utestengt frå samfunnsliv. Med eit enklare regelverk der meir vert overlatt til den einskilde tenesteutøvar/tenesta, vil vi få enno fleire tilfelle av unødvendig bruk av tvang. I tida eg arbeidde hjå Fylkesmannen og som einingsleiar i kommunen har eg opplevd at såkalla «nødvendig» tvang ikkje har vore det. Eit døme som ikkje er uvanleg, er bruk av sengehest. Ein opplyser at det er naudsynt for å hindre brukar å fallle ut av seng, men den eigentlege årsaken er at ein vil hindre brukar i å stå opp/forlate senga om natta. Gjennom regelverket vert nødvendigheten og argumenta etterprøvd, noko som fører til at ein ofte finn at tvangsbruken ikkje er naudsynt. Det er så lett å finne argument for at ting er nødvendig. Ofte er vi redd for å endre på gamal praksis, det som alltid har fungert. Andre gonger er det dette som er mest «behagelig» for oss. Regelverket sikrar hurtig inngripen i naudsituasjonar, men sikrar og at andre kjem inn og sikrar at dette er rett og naudsynt viss det er noko som skjer jamleg.

PS! Jeg undrer meg svært på hvilke grunnlag Helga Pedersen har som gjør at hun skriver det hun skriver. Og, Helga, sosialtjenesteloven som du henviser til har du sammen med resten av stortinget faktisk fjernet!