Vernepleieren

Tenk. Nå skal vi bruke millioner av kroner til å tenke nye tanker på venstresiden i norsk politikk. Det bør være verdt det. Ikke bare for dem som får anledning til å briske seg med flotte ord og filosofiske betraktninger på et frokostmøte som bare dem med ”frie yrker” eller god tid har mulighet til å delta på. Å tenke tanker er ofte lurt (hva ellers skal man tenke), men tankene må ha mulighet til å overføres til praksis. Slik at hjelpepleieren som betaler for gildet (medlem av Fagforbundet) opplever bedre løsninger i hjemmetjenestene. Slik at sosionomen, velferdsstatens frontsoldat, opplever at hennes verktøykasse innehar bedre verktøy til å møte utsatte borgere. Og, viktigst av alt, at landets borgere opplever politiske løsninger i praksis som bidrar til bedre liv. For å si det med Bruce Lee: Kunnskap er ikke nok, en må kunne anvende denne kunnskapen!

Venstresiden i norsk politikk lider av idetørke og er misunnelig på høyresiden. Det kan i hvert fall virke som den såkalte venstresiden mener det selv. Nok en gang skal det nemlig satses på en tenketank på venstresiden av norsk politikk. Det holder ikke med Res Publica, Progressiv eller Manifest. Nå skal vi nemlig få Agenda. En tenketank som skal gjøre det samme for venstresiden som Civita gjør for høyresiden. Trenger vi egentlig nok en tenketank som er plassert på en av sidene i norsk politikk?

Selve ideen om tankesmier uavhengig av de politiske partiene er en ide jeg liker. Organisasjoner, enten det er politiske partier, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner, vil ofte være styrt innenfor rammer som er for snevre til at man kan få rom og mulighet til å tenke ”utenfor boksen”. Rammene det her er snakk om kan være riktige og viktige som eksempelvis politiske vedtak i formelle demokratisk valgte organer, eller unødvendige og hemmende som ofte indre organisatoriske prosesser eller personkamper kan være.  Disse rammene tilsier at det kan være lurt med uavhengige tankesmier som tenker tankene og driver nettverksbyggingen de tradisjonelle organisasjonene verken har mot, mulighet eller kapasitet til selv å gjøre.

Særlig Civita, men også Manifest har bidratt til kunnskapsutvikling, skolering og kanskje også nettverksbygging som ikke hadde vært mulig innenfor eller mellom de politiske partiene eller partene i arbeidslivet. Civita har blant annet muliggjort et tettere bånd mellom dagens regjeringspartier, mens Manifest har styrket en viktig venstreopposisjon innad i de rødgrønne partiene mens de satt med regjeringsmakt. Samtidig er det kanskje  grunn til å spørre seg om ikke også disse tenketankene er bundet av rammer som gjør at nytenkningen blir snevrere enn det som er nødvendig og ønskelig. Ville for eksempel Civita vært opptatt av arbeidstidsordninger om det åpenbare svaret på utfordringene var en innstramming av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Eller hadde Manifest kunne fremmet tanker om større grad av midlertidig ansettelser om det var åpenbart at dette hadde vært veien å gå for å gjøre terskelen inn i arbeidsmarkedet lavere for personer med funksjonsnedsettelse? Poenget mitt er altså at den politiske tilhørigheten som de etablerte tenketankene har, nettopp kan hindre nytenkning og faktisk fornyelse.

Derfor skulle egentlig dette være et kritisk innlegg til opprettelsen av Agenda. En ny tenketank som før den begynte å tenke var bundet av politiske og ideologiske rammer. Så ble hvem som skal være styreleder for den nye tenketanken offentliggjort. For. Ny styreleder for den nye tenketanken er nemlig Geir Lippestad. Og. Jeg har stor tro på at han kan løfte nesetippen ut av fastlåste politiske standpunkt og dermed bidra til faktisk nytenkning.

Lippestad er mest kjent for å være advokaten til ABB, men han er også en sterk forkjemper for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det tror jeg er et ypperlig utgangspunkt for å lede utviklingen av Agenda. Ikke for at dette skal være hovedfokuset for Agenda, men jeg tror at de verdiene som er grunnleggende for eksempelvis FN konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse  kan være et grunnlag for ny politikk på venstresiden i politikken. Dette er et utgangspunkt som kanskje ikke har vært like fremtredende i politikkutviklingen de siste 8 årene. Dessverre. Kampen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er en kamp for et inkluderende samfunn. En menneskerettighetskamp.

Vi trenger en venstreside som tar inkluderingsbegrepet på alvor. En venstreside som blant annet må opp av hengemyren når det gjelder BPA. Et inkluderingsverktøy, ikke en helsetjeneste. En venstreside som ikke fastholder gamle kritiske holdninger knyttet til organisering av tjenester som fremmer inkludering, som retorikken rundt alternative turnusordninger har blitt oppfattet. Men, selvsagt en venstreside som ikke adopterer høyresidens dårlige løsninger. En høyreside som tror at individuelle tiltak er det samme som privatisering og kommersialisering.

Vi trenger en venstreside som ikke tror at brukermedvirkning er noe man kan og først og fremst skal institusjonalisere, men som legger vekt på det enkelte menneskets selvbestemmelse. Det betyr ikke at den skal lytte for mye til høyresidens forherligelse av empowerment som ofte for dem betyr at samfunnets rolle skal nedtones og at enhver klarer seg selv.

Vi trenger en venstreside som gir plass til og finner nye løsninger for frivillig sektor, men som ikke gjør som høyresiden og tror at frivillig sektor nødvendigvis automatisk er så mye mer hjertevarm og innovativ enn offentlig sektor.

Vi trenger en venstreside som ikke automatisk drar ”kvinnekampkortet” når diskrimineringsspørsmål blir reist. Som vi har sett i sakene om tidlig ultralyd og en felles diskrimineringslov. Blir man diskriminert så blir man diskriminert. Uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Men selvsagt skal ikke venstresiden adoptere deler av høyresidens manglende forståelse for at særbehandling må til for å unngå og motvirke diskriminering.

Ja, vi trenger en venstreside som tenker nye tanker, og ikke minst finner nye løsninger. I rommet uten fastlåste standpunkt finnes det muligheter.

Visst du tror dette er smale tema, for smalt for Agenda, tar du feil. Diskusjonene rundt inkludering, handler om et samfunn for alle. Det gjelder alle. Det handler om hvordan vi organiserer og gjennomfører politikken vår. Det handler om byutvikling, om samferdsel og skolepolitikk. Det handler om hele vår samfunnsutvikling. Jeg tror at hvis Geir Lippestad tar med seg nevnte FN konvensjon inn i tenkningen og politikkutviklingen kan det bli riktig spennende å følge Agenda. Om tenketanken utvikler seg til å bli filosofiske betraktninger for en engere krets som har svarene fra før, så blir jeg veldig skeptisk til at LO skal bruke mine penger på nok en tenketank.

Da er det mye viktigere å utvikle møteplasser for landets borgere, på kulturhuset, på arbeidsplassen, skolen, på internett og i moskeen. Møteplasser der vanlige folk kan fortsette å tenke nye tanker, som folk alltid har gjort. Og. Mye viktiger å bruke pengene på å virkeliggjøre disse tankene.

Han het Elling. Jeg var omtrent 20. Han var kanskje 60. Kjære Siv Jensen. Han er en av dem som har gjort meg til den jeg er i dag.

For 20 år siden var jeg støttekontakt i en kommune utenfor Bergen. Støttekontakt for en mann med et langt liv bak seg. Han var en mann av få ord. Bokstavelig talt. I løpet av den tiden jeg kjente han sa han svært lite. En sjelden gang sa han ”hei ungdom” når jeg kom inn døren. Eller nynnet ”shalala” på Bjørn Eidsvåg konserten vi var på. Han smilte. Smilte med øynene. Med hele ansiktet.

Av og til er livet underlig. Jeg har ikke tenkt på Elling på mange år. Helt til jeg så Siv Jensen på TV i går. Underlig. Det kan være at Elling hadde stemt på Siv. Jeg aner ikke. Vi snakket ikke om politikk. Vi bare var sammen. Elling, jeg og smilet hans. Kanskje var det en som Elling også Siv tenkte på i går. Når hun gang på gang fortalte at hun, og den nye regjeringen, nå skulle løfte svake mennesker. Jeg vet ikke. Hva er egentlig svake mennesker, Siv Jensen?

Jeg har jobbet tilknyttet helse- og sosialtjenestene hele mitt voksne liv. Jeg har møtt mennesker som trenger bistand til svært mye. Som trenger bistand til å nå egne mål. Som er avhengig av andre for å kunne være aktive og deltakende. Jeg har møtt folk uten makt. Makt som sikrer påvirkning i eget liv, kanskje også i andres liv. Folk som opplever samfunnets barrierer, holdninger, fordommer og fysiske stengsler, som store hemninger. På en helt annen måte en det mange av oss andre gjør.

Jeg kan ikke huske at jeg har møtt noen mennesker som jeg har sett på som svake. Det har tydeligvis du gjort, Siv Jensen. Hvem er det som er svake? Hvem er de svake menneskene som du har tenkt å løfte?

Elling var pleietrengende, trengte hjelp av andre mennesker til nesten alt. Men den eneste måten han var svak på, var i muskelkraft. Og ja, Siv, jeg løftet han. Mange ganger. Sterkest husker jeg den gangen vi skulle på Fløyen sammen. Elling og jeg. Vi kom med banen til toppen. Eller, nesten til toppen. De siste meterne var det trapper. Elling, jeg, en stor rullestol og trapper. Herregud som jeg løftet. Og flere med meg. For å være ærlig tror jeg verken Elling eller jeg var veldig fornøyd med å måtte løfte. Løfting kan føre til utrygghet. Det hadde vært mye bedre om det ikke var trapper. Om samfunnet var tilrettelagt for oss alle. Slik får vi like muligheter. Ikke ved å løfte hverandre. For meg handler det om inkludering, Siv Jensen.

Selv om jeg er svært skeptisk til virkemidlene dine, Siv Jensen, tror jeg at du mener godt. Tenk derfor gjennom språkbruken din. Finnes det svake mennesker? Hvilke effekt får det på folk å snakke om folk som svake? Elling var sterk nok til å påvirke meg. Til å bidra til den yrkesutøveren og den personen jeg er. Jeg er glad jeg fikk muligheten til å tenke på Elling.

Selvfølgelig passet det helt fint at det var 17. mai dagen etter at jeg snakket om fremtidens samfunn med inkluderingsministerens statssekretær. For 17. mai handler om å feire oss alle. Dagen handler, til tross for at noen mener noe annet, om å feire vårt menneskelige mangfold.

I går var jeg på et svært så interessant møte hos noen folk i BLD. Møtet kom i stand etter at jeg som SV medlem skrev et brev om kommende melding til stortinget om situasjonen for folk med utviklingshemning. Det er fascinerende at en blogger som kommer med noen innspill og kanskje målbærer litt kritikk blir invitert til statssekretæren sitt kontor. Det er mye man kan tenke om det, men jeg velger her å tenke at det er et godt tegn. At folk som jobber med viktige ting er villig til å lytte.

Vel. Poenget er ikke å skrive om møtet, men en liten del av det jeg sa på møtet. Jeg sa nemlig at det er på tide å lese på nytt deler av NOU 2001: 22. Bedre kjent som ”Fra bruker til borger”. Særlig anbefaler jeg at folk leser punkt 3.4. Og kanskje er det et poeng å lese det på en dag som denne. Etter nylige debatter om skoler som ønsker å fremme det menneskelige mangfold på 17. mai. Om norsk kultur. Om romfolk.

Selv om NOUen først og fremst handler om personer med funksjonsnedsettelses møte med samfunnet, handler den også om oss alle. Om inkludering. Det viktigste poenget et kanskje dette:

Litt forenklet er argumentasjonen som følger: Integrering brukes om å føre noen inn i noe, f.eks. den vanlige skolen, men uten at en nødvendigvis gjør så mye med selve skolen. Fokuset er på den som føres inn, ikke på det de føres inn i. Inkludering er derimot et program for å endre skolen eller andre samfunnsinstitusjoner slik at de tilpasses hele den menneskelige variasjons- bredde. Inkludering handler om å endre helheten slik at alle finner en plass der.

Jeg anbefaler dere alle å lese punkt 3.4 Et samfunn for alle – inkludering og universell utforming. Gjerne med utgangspunkt i dagen i dag, og nødvendigvis ikke med særskilt fokus på personer med funksjonsnedsettelse. Kanskje med særskilt fokus på debattene om den såkalte innvandrerbefolkningen. Altså om vår begrepsbruk rundt fremtidens samfunn.

3.4 Et samfunn for alle – inkludering og universell utforming

Målsettingen om et samfunn for alle, integreringsmålet, har lenge satt preg på politikken for funksjonshemmede. Utvalget bygger på disse målsettingene som en del av sitt verdigrunnlag, men finner samtidig grunn til å foreta noen begrepsmessige avklaringer (jf. Tøssebro 1999).

Å integrere betyr å føre noe sammen til en helhet, og i politikken for funk- sjonshemmede har dette innebåret å føre mennesker med funksjonsnedsettelser inn i vanlige miljø – den vanlige skolen, vanlige boområder, vanlig arbeid osv. Mennesker med funksjonsnedsettelser gjøres til en del av helheten. Dette er for så vidt greitt. Ordet integrering har imidlertid også noen implikasjoner som gjør at mange argumenterer for å bytte det ut: å erstatte det med inkludering.

Et eksempel er når en bruker ordet integrere om barn som vokser opp i dag. Disse barna har vokst opp hos mor og far, gått i en vanlig barnehage, og begynner i den vanlige skolen. Likevel integreres barnet. Men barnet har aldri vært segregert. Det virker som om vi uten å tenke over det bruker integrere om personer som tilhører en gruppe der samfunnet tidligere har brukt særordninger eller der noen mener de burde ha egne tjenester – selv om begrepet i dag ikke er relevant for å beskrive den enkelte. Begrepet er således knyttet til vår kategorisering av en gruppe mennesker snarere enn til en integreringsprosess.

Det samme ser en når integrering brukes om enkeltpersoner. Det finner vi i setninger som – «I vår klasse er det 25 elever. To av dem er integrerte». Betyr det at de andre 23 ikke er integrert? Eller er det en måte å si at det ikke er en selvfølge at de siste to er i klassen. At integrert er en merkelapp som egentlig betyr potensielt segregert eller kunne like gjerne vært segregert. Integrering er ett av disse ordene som motsier seg selv, på samme måte som tolerere. (Jeg tolererer deg betyr at det er noe galt med deg, men fordi jeg er så snill og flink lar jeg meg ikke merke av det.) Om en bruker integrert om noe eller noen så betyr det at de egentlig ikke er integrert, men snarere skilt ut på et eller annet vis – dog på et annet vis enn det vi forbinder med segregering.

Når mange går inn for å benytte inkludering er det dermed for å markere at f.eks. funksjonshemmede ikke skal føres inn noe sted, men at de er. Alles tilhørighet er en selvfølge, og en bør slutte å benytte ord som impliserer at dette ikke er tilfelle. Begrepsskiftet har imidlertid en side til, og den er vel så viktig. Noen av de som argumenterer for å bytte ut integrering med inkluder- ing ser det ikke bare som et mer dekkende ord – de ønsker også å legge en annen politisk betydning i det, et perspektivskifte (f.eks. Oliver 1996, Skrtic 1991).

Litt forenklet er argumentasjonen som følger: Integrering brukes om å føre noen inn i noe, f.eks. den vanlige skolen, men uten at en nødvendigvis gjør så mye med selve skolen. Fokuset er på den som føres inn, ikke på det de føres inn i. Inkludering er derimot et program for å endre skolen eller andre samfunnsinstitusjoner slik at de tilpasses hele den menneskelige variasjons- bredde. Inkludering handler om å endre helheten slik at alle finner en plass der. På denne måten er det en forbindelse mellom inkluderingsbegrepet og den moderne forståelsen av funksjonshemning. Der pekes det nettopp på relasjonen mellom person og omgivelser, og at en strategi for å redusere funksjonshemmende forhold er å endre omgivelsene med sikte på at de skal passe alle. Det er likeledes en forbindelse til strategien som går under navnet universal design (jf. kap. 1). Universell utforming handler nettopp om å gjøre almin- nelige bygninger, transportmidler, skoler, arbeidsplasser – hva det nå enn er – tilpasset alle eller så mange som mulig. Slik kan en redusere behovet for særordninger eller kompensatoriske virkemidler.

På denne måten blir inkludering i tråd med utvalgets generelle tenkning og forståelse av mandatet. Samtidig må det føyes til en advarsel. Som påpekt flere steder er det urealistisk å tro alt kan legges til rette for alle funksjonshemmede bare med universelle løsninger. En må hele tiden være på vakt slik at ikke de universelle løsningene blir en trussel mot de som trenger mer. Dette kan skje dersom arbeidet med universelle løsninger tar all oppmerksomhet. Per i dag synes likevel hovedproblemet å være for lite oppmerksomhet om universell utforming.

Et siste poeng rundt integrering eller inkludering: Ordene viser til det å være en del av en helhet. Men hva slags helhet er det egentlig en sikter til? Samfunnet som helhet er så omfattende og abstrakt at det meste hører til der, inkludert de tidligere institusjonene. Samfunnet er knapt en helhet, men snarere en serie deler. Bortsett fra grunnskolen er det vel knapt noe sted der alle er eller deltar. Helhet er derfor kanskje ikke poenget, men det vanlige eller det positive. Inkludering har en positiv valør og viser til deltakelse i sammenhenger med tilsvarende positiv valør. Dermed nærmer en seg den forståelsen Wolfensberger er den mest kjente talsmann for: Poenget er ikke helheten eller å delta over alt, men å sikre full deltakelse i miljø og sammenhenger som er verdsatt – og å fjerne ordninger som virker nedvurderende eller stigmatiserende.