Vi måtte jo endre enkeltvedtakene da disse ikke passet med turnusen. Jeg tror fremdeles ikke helt på at jeg hørte riktig. Når foreleseren på SOR konferansen om arbeidstid sa dette i en bisetning. Kanskje ikke helt ordrett slik. Men poenget var at vedtak om tjenester faktisk ble endret som en konsekvens av et ønske om endring av arbeidstidsordningene til de ansatte. Jeg håper jeg misforstod.

I min forrige bloggpost skrev jeg om mine inntrykk fra SOR konferansen om arbeidstid. Mine inntrykk knyttet til hovedtemaet, arbeidstid. Men. Jeg er bare helt nødt til også å gjøre noen helt andre refleksjoner. Refleksjoner knyttet til språkbruk, og kanskje også til holdninger.

Gjennom ulike reformer, nå sist samhandlingsreformen, har kommunene fått større ansvar for flere tjenester for større deler av befolkningen. Det er både fornuftig og spennende. Det er bra at fokus settes på tidlig innsats og innsats i nærmiljøet til dem som trenger tjenester. Dette innebærer også nye måter å tenke på. Mye av tankegodset fra ansvarsreformen skal og bør være styrende for utviklingen i kommunene. Det er viktig å endre holdninger og språkbruk som henger igjen etter institusjonsomsorgen. Endre språkbruk som vil motvirke effekten av desentralisering og inkludering. Språkbruk og holdninger som vil virke institusjonaliserende.

Etter SOR konferansen er jeg litt bekymret. Her var det ikke veldig uvanlig med ord som PU avdeling, PU bolig og PU tjenester. Jeg hører og ser slike begreper blir brukt mange steder. Også HVPU bolig. Og andre. Du kjenner sikkert til flere.

Jeg er bekymret for to ting. For det første er jeg pardoksalt nok bekymret for konsekvensene av at tjenestene til personer med utviklingshemning eventuelt blir integrert med resten av omsorgstjenestene i kommunen. Integrert med tjenester som har mye mindre erfaring med inkluderende tjenester. Tjenester som blir drevet av fagfolk som nylig kommer fra institusjoner som sykehus, eller som er utdannet for å primært jobbe innenfor institusjonslignende rammer. Kan samhandlingsreformen, og andre nylige velferdsreformer støtte seg på erfaringene og idealene fra ansvarsreformen er det bra. Men kanskje blir det slik at alle de kommunale tjenestene blir sammenblandet i en stor graut med en institusjonslignende språkbruk og holdninger som passer best innenfor institusjoner?

Det andre jeg er redd for er at kraften i reformene ikke er sterk nok til å faktisk drive frem endrede holdninger og språkbruk. Der forhold knyttet til organisasjon er viktigere enn forhold knyttet til tjenestebruker, slik vi så i eksempelet over med vedtak som blir endret. At på samme måte som det til en viss grad ble ved ansvarsreformen er ikke kraften sterk nok til å bære varige endringer i hvordan tjenestene utføres og hvordan de grunnleggende holdningene til både tjenesteutøvere og kommuneledelse er. Om kraften skal være sterk nok må det være fokus på språkbruk og holdninger. Folk må si i fra når man hører begrepet PU. Kanskje også når man hører begrepene bolig og bruker også. Folk må reflektere over det. Kommunene trenger både endringsagenter og kulturbærere.

20 år etter reformen for personer med utviklingshemning er det på tide at vi slutter å snakke om avdelinger i hjemmebasert omsorg. At vi slutter å bruke begrepet PU. At vi tar en grunnleggende diskusjon om vi virkelig ønsker å bruke boligbegrepet, og kanskje også at vi forkaster ordet bruker. Det er kanskje en filleting. Vi skal ikke bruke for mye tid på å være begrepspoliti. Men, jeg tror at språkbruken til ledere og ansatte i tjenestene påvirker hvordan tjenestene blir utført. Og kanskje også hvem som i fremtiden skal utføre dem. Sjekk for eksempel stillingsannonsen på bildet. Hva gjør en slik språkbruk med hvem som søker på stillingen?