Cato Brunvand Ellingsen

Er det virkelig mulig? Tre ting på en gang? Jo, akkurat nå, denne uken, føles det litt ut som vi har fått et velferdspolitisk kinderegg.

La oss ta det søte først, sjokoladen. Det er selvsagt det som skjedde i Stortinget 19. mars. Da behandlet stortinget regjeringens forslag til ratifisering av FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen innebærer kanskje, som inkluderingsministeren sa i stortingsdebatten, et paradigmeskifte i denne delen av politikken. Fra helse- og sosialpolitikk til menneskerettigheter og anti-diskriminering. Funksjonshemming sees ikke lenger på som en egenskap med individet. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Men, derfor handler det selvsagt også om helse- og sosialpolitikk. Også vi helse- og sosialarbeidere har et ansvar for å realisere intensjonen i konvensjonen. Men først, la oss hygge oss med sjokoladen i påsken.

Så kommer utfordringen (kanskje ikke alle vil betegne det som en utfordring, men både wikipedia og en vernepleier med 10 tommeltotter gjør det). Ja, leken i kinderegget altså. For. Regjeringen la denne uken frem et forslag om rettighetsfesting av BPA, og det er ikke tvil om at rettighetsfestingen av BPA er nettopp det. En utfordring. Brukerstyrt/ borgerstyrt personlig assistanse har nettopp utfordret de tradisjonelle helsetjenestene. Det har utfordret oss fagfolk. Og, det har utfordret fagbevegelsen. Men. Det er rett og slett ingen tvil om at dette er utfordringer som er helt på sin plass. De ordinære tjenestene må bli mer på tjenestebrukernes premisser. Dessuten må ikke BPA bli redusert til en helse- og sosialtjeneste. BPA er først og fremst et frigjørings- og inkluderingsverktøy. Selvsagt skal vi rettighetsfeste BPA. Det er dog flere utfordringer igjen. Regjeringens forslag inneholder flere begrensninger. Både Høyre og SV vil mer. Og. Jeg er ganske så sikker på at kommunene, fagfolk og andre fremdeles kommer til å synes BPA kommer til å være en utfordring. La oss alle håpe at rettighetsfestingen viser seg å være en større suksess enn det lekene i kinderegget pleier å være (i Sverige diskuteres ordningen). Jeg er overbevist om at rettighetsfestingen er bra greier.

Til slutt. Overraskelsen. Eller, strengt tatt var det vel ingen overraskelse at regjeringen i dag kom med et høringsnotat som gjennomgår situasjonen for personer med utviklingshemning. Det har vi ventet på siden vedtaket om dette ble gjort i stortinget. Det er heller ingen overraskelse, dog litt skuffende, at det ikke er gjort en skikkelig kompetansegjennomgang av situasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning (nå har jeg ikke lest høringsnotatet i detalj, men har ikke funnet noe enda). Ikke misforstå meg. Dette er faktisk en historisk dag. Jeg er utdannet vernepleier lenge etter Lossius-utvalgene. Utdannet noen år etter reformen ble gjennomført. Jeg har vært engasjert på dette feltet i mange år. Og endelig får vi en gjennomgang av situasjonen. Det er på tide, men skikkelig fint. Så. Overraskelsen har jeg tenkt å spare et par måneder. Jeg håper nemlig at overraskelsen kommer i meldingen til stortinget. Jeg håper at den ikke bare , som mange meldinger gjør, gir noen vage fremtidsperspektiver som neste regjering kan legge i en skuff. Jeg håper at jeg blir overrasket med klare føringer for hvordan vi skal nærme oss et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Da er det helt avgjørende at dere som leser dette faktisk også leser høringsnotatet. At dere vurderer det som står der. Og at dere melder i fra til departementet om hva dere mener. Gjerne gjennom organisasjonene deres.

Vel, denne påsken skal vi hygge oss med egg. Også et velferdspolitisk kinderegg. Til tross for at det både gjenstår utfordringer og overraskelser kan vi være godt fornøyd med hvordan denne uken har utviklet seg. La oss også håpe at det kommer mer sjokolade. Men, jeg vil avslutte denne kvelden med en erkjennelse. Av og til tar ting bare litt tid!