Cato Brunvand Ellingsen

«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke 

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet.  Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.