Sorry
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like sorry like sorry
Det kan da ikke være så vanskelig. Så vanskelig å innrømme at man av og til ikke strekker til. At en kommune, tjeneste eller yrkesutøver ikke alltid har gjort det som skal til for at folk får den bistanden som de skal ha.
Alle som har lest om Kampen-saken i Stavanger blir rørt og opprørt. Der en ung mann med lettere utviklingshemning over tid blir torturert og til slutt drept av andre unge mennesker, noen av dem også med kognitiv funksjonsnedsettelse.
Når Aftenbladet for en tid tilbake skrev om saken, sa kommuneadministrasjonen at de hadde oppfylt sin hjelpeplikt. Mannen hadde sagt nei til hjelp, og da var det ikke mer kommunen kunne gjøre. Dette har jeg tidligere ment noe om. At det er en svært så passiv holdning fra kommunen, og at om dette stemmer så har faget mitt spilt fallitt. Vernepleiefaget som nettopp skal bidra til at mennesker med forståelses- og/ eller kommunikasjonsvansker får best mulig liv. At de ikke skal gå til grunne med kommunens velsignelse. Men og at dette er skikkelig vanskelige greier.
Den siste uken har Stavangers levekårspolitikere diskutert om de skal si unnskyld. Tenk. De diskuterer om de skal si unnskyld til mannens etterlatte. Det at de i det hele tatt lurer på om de skal si unnskyld gjør meg usigelig trist på velferdsstatens vegne. Det gjør meg opprørt, og jeg sitter igjen med følelsen av at vi er midt i en amerikansk advokatfilm. Kjenner du gufset fra et samfunn vi ikke vil ha?
-Vi er usikre på hvorvidt det å si unnskyld kan få økonomiske og juridiske konsekvenser. Det ber vi nå administrasjonen se nærmere på, sier leder for Stavangers kommunalstyre for levekår til Aftenbladet.
Et unnskyld skal ikke vurderes opp i mot hvilke kostnader det kan medføre å si dette. Et unnskyld må selvsagt vurderes opp i mot om det er skjedd noe det er grunn til å be om unskyldning for. Og det kan ikke være særlig tvil om at i dette tilfellet så var det ganske mye som sviktet. Det er også noe fylkesmannen slår fast i sin gjennomgang av kampen-saken.
Nå skal altså samme administrasjon som mener de hadde gjort det de kunne i saken, vurdere om de skal si unnksyld… Det som bekymrer meg mest i denne saken er hvilke signaler Stavangers levekårspolitikere gir ved å måtte vurdere en unskyldning på denne måten. Hvilke signaler gir det til de ansatte i velferdstjenestene. Signaliserer det en nullfeilskultur der alle feil har en økonomisk prislapp? Signaliserer det at velferdstjenestens frontsoldater ikke skal være åpen og ærlig om de feil som gjøres?
Fremtidens velferdstjenester er kunnskaps- og verdibasert. Når jeg foreleser for kommende vernepleiere legger jeg vekt på viktigheten av å bygge tjenestene på kunnskap, at de alltid må holde seg oppdatert. Samtidig snakker jeg om verdiene de må ha i ryggmargen. Noen av dem er åpenhet og ærlighet. Også åpenhet og ærlighet om det som er vanskelig og det som vi ikke fikk til. Vi må motvirke straffende kultur, men fremme en kultur der vi kan diskutere åpent de utfordringene vi har. Vi må tørre å stå rakrygget overfor tjenestebrukere, også når det er vanskelig. Velferdstjenestenes ansatte trenger politikere som står sammen med dem i dette.
Da må både ansatte og politikere av og til si unnskyld. Unnskyld. Vi fikk det ikke til. Dette skal vi lære av.
Forgive me
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like forgive me forgive me
Versene er hentet fra Tracy Chapman sin sang Baby can I hold you
Lærerne skal få mastergradsutdanning. Barnevernpedagogene vil ha mastergradsutdanning. Og, vi vernepleiere, vi trenger visst ikke den utdanningen vi har engang.
Denne uken ble det klart at lærerutdanningen skal bli 5-årig. En femårig masterutdanning, der en del av utdanningen skal bestå av et eget fordypnings- og forskningsarbeid, en mastergradsoppgave. Det bør sparke liv i debatten om innhold og utforming av alle velferdsutdanningene. Utdanningene som skal sørge for at møte mellom velferdstjenester og den enkelte tjenestebruker blir best mulig.
Ikke bestått. Er det faktisk det som står der. Ikke bestått på kvantitativ metode. Mangler grunnleggende forståelse. Etter å ha fått en fin fin A på vitenskapsteorien, gikk jeg rett og slett på en smell…
Diskusjonene om barnevernpedagogutdanningen bør bli en 5-årig mastergradsutdanning har i perioder vært ødeleggende for fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO). Organisasjonen som organiserer tre av velferdssamfunnets utdanninger, sosionom, barnevernpedagog og vernepleier. Når barnevernpedagogene i organisasjonen gikk ut og sa at de ønsket at utdanningen deres burde være bedre og lengre var det med stor sprengkraft. Dessverre ble mye av debatten i etterkant av dette preget av vedtekter og om de hadde ”lov” til å mene dette på vegne av barnevernpedagogene og FO. Forstå det den som kan. Mens lærerne nå får anledning til å diskutere utvikling av utdanningen i det offentlige rom, er jeg spent på om FO som profesjonsforening er i stand til å bringe debatten om mastergradsutdanning og kunnskapsheving i lærerutdanningen over til våre andre utdanninger. Jeg håper, for det trengs en slik debatt.
Personlig krise. En personlig krise etter å ha fått min andre A på min mastergradsutdanning? Vel, krise er vel et sterkt uttrykk, men plutselig stod jeg der. A på kvalitativ metode. Stryk på kvantitativ. Jeg som trodde jeg var glad i grafer. Glad i harde data som viste effekt (eller manglende effekt). Jeg som kommer fra et atferdsanalytisk miljø som er glad i å sikre gode design for best mulige intervensjoner. Kunnskapsbasert praksis. Hva er jeg blitt? En slik en som skriver svada på bloggen min, og som ikke har grunnleggende forståelse for det jeg er så glad i? Shit!
Det er noen klare signaler en lærerutdanning som fører til mastergrad gir. Det viktigste er at det å jobbe for mennesker er komplekse greier. Det er ikke slik at det holder med empati og tålmodighet. Dette gjelder ikke bare elever på skolen. Det gjelder også utvikling av et inkluderende arbeidsliv, bistå folk ut av rusmisbruk eller til å leve med sosiale og psykiske utfordringer. Det gjelder å bistå familier i problemer, eller barn som lever i omsorgssvikt. Det gjelder også å bistå mennesker med utviklingshemning til best mulig liv. Det er komplekse saker. Fremtiden er kunnskapsbasert.
Vernepleiere / ev. ufaglærte Vi har ledig 3 x 75 % stillinger for helsefagutdannede, gjerne vernepleiere, men vi vil og kunne vurdere ufaglærte.
Æh, eller kanskje ikke. Vernepleiere/ ev. ufaglærte var tittelen på en stillingsannonse i Tromsø her om dagen. Jommen sa jeg kunnskapsbasert. Er det slik at det er det samme om man har vernepleierutdanning eller ingen utdanning? Det er jo bare mennesker det er snakk om. I debatten som fulgte var det flere vernepleiere som tok til orde for at det var helt greit med en slik annonse. Det handler mest om personlig egnethet. Hva sier dette om synet på det å jobbe for mennesker? Selv om man er god til å kjøre buss, får man vel ikke bussjåførjobb uten buss-sertifikat. Selv om man er god til å skru rør, får man ikke lov til å jobbe som rørlegger uten utdannelse. Selv om man er god med tall, får man ikke jobbe som revisor uten godkjenning. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker? Det som er det mest komplekse av alt.
Hvilke overordnede faglige og politiske føringer jobber dere etter i hverdagen? Et av mine viktigste spørsmål i mine forelesninger. Svaret var overraskende første gangen. Ikke nå lenger. Svaret var…. Økonomiske rammebetingelser og nedskjæringer.
Når økonomiske rammebetingelser blir den viktigste overordnede føringen i arbeidet for personer med utviklingshemning utfordrer det min påstand om at fremtiden er kunnskapsbasert. Hva er vitsen med lang utdannelse når rammene ikke ligger til rette for at kunnskapen og kompetansen blir utnyttet?
Når landets kommuner (og andre arbeidsgivere) verken etterspør kompetanse eller legger til rette for utnyttelse av kompetansen er det åpenbart et argument mot at velferdsutdanningene skal bli lengre. At lærerutdanningen, barnevernpedagogutdanningen eller for den saks skyld vernepleierutdanningen skal bli lengre og endres til masternivå kan på alle måter være et tegn på den mye omtalte mastersyken.
Men, det trenger ikke være det. Det kan også være et tegn på at det er avgjørende viktig å gjøre noe med utdanningene. Når arbeidsgiver ikke kan vurdere forskjellen på en vernepleier og en ufaglært, tilsier ikke det at det trengs endringer i utdanningen (ikke bare hos arbeidsgiver)? Når folk i tjenestene er mest opptatt av de økonomiske rammene, sier ikke det noe om mangel på faglige lysfontener som nettopp kan se muligheter i hverdagen innenfor de økonomiske rammene og med sprengkraft nok (hvis lysfontener har sprengkraft) til å bryte ut av disse rammene?
Hvorfor skal jeg egentlig kunne regne ut kjikvadratrot og vite hvilke statistiske analyser som skal brukes ved små utvalg? Hva er egentlig poenget med at jeg som vernepleier skal kunne regresjonsanalyser? Og hvorfor i huleste skal mange flinke fagfolk sitte å lese time etter time på ting som de aldri får bruk for?
Det er mange grunner til at jeg strøk på eksamen i kvantitativ metode i mitt masterstudie i habilitering og rehabilitering. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at jeg ikke gikk på mer enn en halv forelesning eller at jeg bare leste dagen før eksamen. Det kan også være at jeg er umåtelig treig når det gjelder tall. Hadde det bare vært dette hadde det ikke vært noe poeng å dele det med dere. Men, det kan også skyldes at jeg innerst inne er litt skeptisk. Skeptisk til at jeg, og mange andre, skal lære seg så mye statistisk metode. At vi skal kunne ”hvordan” i statistikkens verden. Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk. Derfor er jeg også skeptisk til en tro på at profesjonsutøvelsen vår blir så mye bedre med en masterutdanning slik mange masterutdanninger er lagt opp i dag. Man blir ikke nødvendigvis bedre klinikere i møtet med mennesker av å kunne forske. Særlig ikke når denne forskningen er på gruppenivå.
Den kliniske praksisen handler om enkeltpersoner. Om N=1. Om å sikre at intervensjonene man setter i gang gjør noe av betydning for Per og Idil. Velferdsprofesjonene handler om et håndtverk. Det vi må snakke om i mye større grad enn i dag er hvordan vi skal sikre at dette arbeidet er mest mulig kunnskapsbasert. At det er empirisk støttet, at det bygger på systematisk erfaring og på tjenestebrukers kunnskap. Skal masterutdanningene innen vårt felt ha betydning må fokus flyttes fra forskning til klinisk praksis. Fra gruppenivå, til N=1. Hvis profesjonsutdanningene skal være på masternivå må innholdet ha fokus på innhenting og anvendelse av forskning i klinisk praksis. De må ha fokus på endring av praksis og systematisk kvalitetsforbedring. Ikke på forskning på gruppenivå. Merk gjerne at jeg her snakker om masterutdanning som grunnutdanning i velferdsprofesjonen. Det er supert at også vernepleiere blir forskere.
Når leste du sist en fagartikkel eller en systematisk oppsummering? Og ikke minst, når fikk slik ny kunnskap sist konsekvenser for din egen praksis? En masterutdanning er ikke uforenelig med god klinisk praksis, men det er ikke masternivået i seg selv som er avgjørende. Det er innretningen i masterutdanningen som er avgjørende. Jeg ønsker lærerne lykke til med sin masterutdanning. Jeg håper den først og fremst bidrar til en kunnskapsbasert skole.
«Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter.»
Det er etterhvert en god del vernepleiere som tar mastergradsutdanning. De/ vi tar en rekke ulike utdanninger. Jeg har flere ganger tatt til orde for at vi trenger en mastergrad i vernepleie. En mastergradsutdanning som kan bidra til å utvikle vernepleierfaget og profesjonsutdanningen. I mangel på denne masteren i vernepleie, får vi fremme masterutdanninger som springer ut av vernepleiefaglige miljø. På en blogg om vernepleierier passer det godt å slippe til et lite gjesteblogginnlegg fra miljøet på Høgskolen i Harstad som har masterutdanningen Funksjonshemming og deltakelse.
Første med Master i Funksjonshemming og deltakelse
Av Line Sagen og Gunn Elin Fedreheim, Høgskolen i Harstad
14. mars ble den første med Master i Funksjonshemming og deltakelse uteksaminert ved Høgskolen i Harstad. Denne deltidsmasteren hadde oppstart høsten 2011, og Lisbeth Spansvoll er den første som har fullført, ved siden av full jobb i psykiatritjenesten. Lisbeth poengterte at utdanningen ga et viktig bidrag for å forstå funksjonshemming på tvers av profesjonsgrensene.
Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse
Høgskolen i Harstad er den eneste vernepleierutdanningen i Nord-Norge og har lang erfaring med deltidsstudier. Sist høst feiret vernepleierutdanningen 30-årsjubileum, og siden midten av 1990-tallet har vi hatt deltidskull spredt over hele Nord-Norge.
Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter. Analyser som danner grunnlag for framtidig endringsarbeid i feltet, samt utrednings- og forskningsarbeid. Studentene vil etter endt mastergrad kunne bidra med å fremme samfunnsdeltagelse, både på individ- og systemnivå.
Studentene ved masteren er opptatt av svært ulike temaer. Tema for oppgavene deres er alt fra musikk, sykepleiefaglig skjønn, psykiatri, utviklingshemming og arbeid, selvbestemmelse, til eldre og aktivitet i sykehjem. Vi på masterutdanninga er opptatt av å la studentene få mulighet til å tenke nytt. Bildet over er fra et grafittiverksted for utviklingshemmede ledet av Torgeir Riise, en av våre masterstudenter. Tema for hans masteroppgave er funksjonshemmedes deltakelse i urban kultur. Masterstudentene Elin Skogdal og Einar Berg-Olsen lager for eksempel film om mulighetene for deltakelse i musikkundervisning gjennom å ta i bruk tilpasset musikkteknologi.
Studiet er bygd opp med fem moduler: Funksjonshemming (15 studiepoeng), Deltakelse (15 studiepoeng), Velferdsstatens strukturer (10 studiepoeng), Vitenskapsteori og forskningsmetode (20 studiepoeng) og Masteroppgaven (30 eller 60 studiepoeng).
Neste oppstart er høsten 2014, og søknadsfristen er 15. april. Vi ønsker dere hjertelig velkommen!
Ah….jeg er glad i bakverk. Skillingsboller, hveteboller, smultringer. Mmm. Farlig godt. Deilig. Sjokoladesmultring. Fantastisk.
Bare slapp av. Dette er ikke blitt en matblogg. Det er fortsatt en blogg om vernepleierier. Men. Jeg sitter nemlig med en bok som kanskje er like deilig som en god amerikansk sjokoladesmultring. Jeg har dog ikke lest hele enda, som med godt bakverk skal det nytes. Jeg er heller ikke helt sikker på at hele (bak)verket er like deilig, men når et av kapitlene starter som følger gir det mersmak:
Vernepleierens arbeid kan sees på som hullet i en sjokoladesmultring, og vernepleierens smultring ligger i en pose sammen med barnevernpedagogenes, sykepleiernes, sosionomenes, psykologenes og andre profesjoners smultringer. Noen smultringer er siamesiske smultringer, andre klistrer seg såvidt sammen
Karl Elling Ellingsen, min tidligere sjef på NAKU, er redaktør for den nye boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn». Det er ikke hver dag det kommer bøker med vernepleierfag som begrep på forsiden. Det fortjener en liten omtale her på bloggen. Vi trenger bøker som retter et eksplisitt fokus på vernepleiernes kompetanse, og som bidrar til fagutvikling på et område som knapt kan kalles for et eget fag. Kanskje kan boken bidra i ferden mot et eget vernepleierfag?
Selv om boken har et spesifikt fokus på faglig skjønn kan den også betraktes som en bok som prøver å plassere vernepleieren inn i vår faglige samtid. Et av bokens utgangspunkt er stortingsmeldingen om Utdanning for velferd som hadde et forarbeid som truet med å legge ned hele utdanningen. Desto mer gledelig er det derfor at meldingen er med på å utfordre til fagutviklingsarbeid som dette. Boken beskriver ikke bare vår kompetanse som den er, men utfordrer oss til videreutvikling.
Boken innholder kapitler fra fagfolk som står langt fra hverandre i faglig utgangspunkt. Det er et risikoprosjekt. Det var dette med sprikende staur… Siden jeg ikke har lest hele boken skal jeg ikke kommentere om boken lykkes med sitt helhetlige prosjekt (om det i det hele tatt er et mål), men jeg har allerede funnet deler som både jeg og forhåpentligvis mange vernepleiere vil bære med seg i sitt arbeid. Vi må blant annet lytte når Ole Petter Askheim skriver om vår (mulige) politiske rolle. Eller når Ellingsen og Berge skriver om helsefagets rolle i kompetansen vår.
Jon Løkke har jeg et ensidig personlig forhold til. Uten han hadde jeg nok ikke vært den (vernepleieren) jeg er i dag. Han var en sentral del av min utdanning som vernepleier. Han lærte meg om verdsetting av sosial rolle, om normalisering. Om hvordan disse begrepene formet samtiden i post-reformårene. Men han lærte meg også viktigheten av å kunne et praktisk yrke. Yrkesutøvelse basert på anvendt atferdsanalyse. Derfor var det med spenning, men også med stor glede jeg leste hans kapittel «Sjekkliste inkludert kasusformuleringer som støtte ved skjønn i målrettet miljøarbeid». Det er her sjokolademuffins er en del av innledningen. Søtt.
Samfunnsmandatet til vernepleierne innebærer støtte og omsorg, men også målrettet miljøarbeid, også kalt hverdagshabilitering. Hensikten er at tjenestemottaker lever i tråd med sine verdier
Hverdagshabilitering! Skal vi rett og slett bare adoptere det begrepet med en gang. Sjekklisten som han skriver om har jeg både lest og hørt om flere ganger de siste par årene. Dette er en viktig videreutvikling av vernepleierens arbeidsmodell. Sjekklisten gir vernepleierne, slik jeg leser dette, viktig beslutningsstøtte. Den er en viktig erkjennelse av at vernepleiere (og andre) trenger verktøy i det daglige arbeidet for å sikre likeverdige og like gode tjenester. På samme måte som faglige retningslinjer, behandlingsforløp og kunnskapsoppsummeringer er viktig for å sikre gode tjenester, vil sjekklisten bidra til at skjønn ikke er noe som vernepleiere gjemmer seg bak for å kunne gjøre hva de vil. Sjekklisten vil kunne sikre at skjønn blir anvendt på en systematisk og faglig god måte. Sikre godt faglig skjønn.
Ok. Dette er ikke noen bokanmeldelse. Om du har lyst å skrive en slik så send den gjerne til meg. Selv om jeg som sagt ikke har lest hele boken, tror jeg at jeg rett og slett bare anbefaler den her og nå. For Løkke treffer rimelig godt når han skriver at:
Vernepleierne bør inneha en kompetanse som er ekstraordinær og pålitelig i betydningen uten for mange feil. Kompetansen må være relevant for tjenestemottakernes ønsker om å leve et liv i tråd med sine mer eller mindre godt uttrykte verdier.
Uten slik kritisk tenkning som vitenskapsteoretiske betraktninger gir, vil det nettopp være en stor fare for at evidensbegrepet enten blir værende som en akademisk faktor uten relevans for praksis, eller at det blir en unyansert instrumentell overføring til praksis som både utfordrer yrkesetikken og heller ikke gir bedre tjenester for tjenestebrukerne.
Slik avslutter jeg en eksamensoppgave i vitenskapsteori som jeg nå i høst har skrevet på min mastergradsutdanning i (re)habilitering. En besvarelse som setter søkelyset på evidensbegrepets plass i rehabilitering. Diskusjonen om evidens burde i aller høyeste grad være aktuell for landets vernepleiere.
Innen landets helsetjenester, godt hjulpet av Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret, har evidens og kunnskapsbasert praksis fått en tydelig plass. Også på grunn av kritikken som har kommet i kjølvannet av fremveksten av evidensbevegelsen. Jeg undrer meg dog om ikke vernepleiere og vernepleierutdanningene i litt for stor grad har satt seg på sidelinjen i denne debatten. Slik jeg ser det har andre helsefagutdanninger som fysioterapi og ergoterapi tatt innover seg og bidratt til trenden som evidensbevegelsen representerer. Også innen rehabilitering, representert ved mastergradsutdanningen jeg tar og nasjonale og internasjonale konferanser, er evidens og kunnskapsbasert praksis en svært sentral faktor. Hvor er vernepleierutdanningene i forhold til dette?
Når jeg var aktiv i FO utarbeidet vi dokumenter som beskrev vernepleierutdanningen. Da kom det klare reaksjoner fra vernepleiermiljø på at vi brukte begrepet kunnskapsbasert. Jeg ønsker diskusjonen rundt kunnskapsbasert praksis/ evidens velkommen. Diskusjon om dette begrepet er helt nødvendig, men jeg tror det er uheldig om vi som vernepleiere ikke tar i bruk begreper som er sentrale for resten av helsenorge. Både av faglige og strategiske årsaker. Jeg er også redd for at det går utover de brukergruppene som vi tradisjonelt jobber overfor. Vi må som vernepleiere vise frem at det jobbe for personer med utviklingshemning og andre med kognitive utfordringer krever kompleks kompetanse. Kompetanse som bygger på forskning, på erfaringsbasert kunnskap og på brukernes egen kompetanse.
Jeg vil kort trekke frem to faktorer som jeg tror påvirker vernepleiernes manglende interesse for kunnskapsbasert praksis. For det første tror jeg diskusjonen rundt atferdsanalysens plass i utdanningen gjør det utfordrende å diskutere evidens og kunnskapsbasering. Det er kanskje noen viktige likhetstrekk mellom atferdsanalysen og evidensbevegelsen som gjør at mange vernepleiere som har tatt avstand til atferdsanalysen også tar avstand fra evidens. På den andre siden har atferdsanalysen vært preget av n=1 design i motsetning til evidensbevegelsens gullstandard som krever større studier med kontrollgrupper. Dette har kanskje gjort at vernepleiere med atferdsanalytisk bakgrunn aldri har engasjert seg i og bidratt til utviklingen av evidensbevegelsen. Eller?
For det andre har nok selve begrepet evidens vært utfordrende. Evidens antyder at det er noe som er beviselig faktum. Ser man dog på engelsk bør dette synet nyanseres. Det er et viktig poeng å skille mellom engelske «evidence» og engelske «proof». ”Evidence” legger grunnlaget for argumentasjonen, mens ”proof” beviser at argumentasjonen er riktig. Det gir i hvert fall mening for meg.
Med årene har nok også evidensbevegelsen blitt mer nyansert. I oppgaven min referer jeg til en artikkel av Dijkers et al. Forfatterne av denne artikkelen har noen viktige poeng i at det fremover er sentralt å utvikle metoder som sikrer at den såkalte evidensen får betydning for klinisk praksis. Det er kanskje her utfordringen for vernepleierutdanningen først og fremst ligger.
Kanskje er evidensbevegelsen et forbigående blaff og vernepleierutdanningene gjør lurt i å la debatten ligge?
Kanskje tar jeg helt feil, og at kunnskapsbasert praksis som forståelse og begrep er sentralt i dagens vernepleierutdanning og vernepleiefaglig yrkesutøvelse?
Og kanskje har jeg her skrevet masse tullball bare for å få en unnskyldning for å kunne legge frem besvarelsen min om evidens i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Jeg har jo oppfordret andre til å legge ut sine besvarelsen. Da bør jeg vel gjøre det selv også.
Som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.
Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.
Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.
Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige. Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.
”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.
Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:
undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater
Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”
Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.
Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
For noen dager siden var det 2 år siden jeg satt på kontoret til Tora Aasland. Statsråd. Hun hadde innkalt til møte om fremtidens vernepleierutdanning (og om de andre BSV-utdanningene) . Dette møtet kommer jeg til å huske godt. Hun slo fast at vernepleierutdanningen skulle bestå.
Tja, hvorfor skriver jeg om det nå. Jo, for den siste tiden har våre venner i Socialpædagogerne (SL) nådd et viktig utdanningspolitisk mål. Den danske regjeringen har slått fast at man trenger mer spesialiserte utdanninger. Igjen skal man kunne spesialisere seg som socialpedagog i Danmark. Socialpedagogærne har vært samarbeidspartnere med Fellesorganisasjonen og vernepleierne gjennom mange år. Selv om det er svært store forskjeller på utdanningene i Danmark og Norge, og her i Norge har vi jo enda mer spesialiserte bachelorutdanninger enn det danskene får nå, er det noen interessante poeng i denne utviklingen.
Når vi kjempet for å beholde vernepleierutdanningen for 2 år siden, ble blant annet det danske utdanningssystemet brukt mot oss. At det internasjonalt ikke var vanlig med så spesialiserte utdanninger som vi har her i Norge på det sosiale feltet, og at den internasjonale trenden gikk mot mer generelle utdanninger på grunnivå. Samtidig visste vi om den store misnøyen det fantes i de danske miljøene. Nå har begge landene slått fast at det er viktig med utdanninger som til en viss grad er spesifikke og målrettede for å sikre god kompetanse i tjenestene.
Et annet interessant trekk er, slik jeg har kunnet se det utenifra, at i Danmark, på samme måte som i Norge i 2011, har fagfolk og organisasjonene for personer med utviklingshemning stått sammen i kampen for gode utdanninger. For mer spesialiserte utdanninger. Organisasjonene for personer med utviklingshemning har i begge landene stått på fagforeningenes side i kampen for gode utdanninger som utdanner fagfolk som er gode på det direkte arbeidet for personer med behov for gode tjenester. Det er da et paradoks at vi her i Norge nå ikke inkluderer tjenestebrukerne i den videre utviklingen av utdanningene (som Ole Petter Askeheim så treffende beskriver i Fontene nå i høst).
Vernepleierutdanningen blir ofte beskrevet som unik i internasjonal sammenheng. Det stemmer ikke helt. Det finnes flere utdanninger som til dels ligner på vår. Eksempelvis Learning disability nurse i England. I Australia har de også hatt en utdanning med flere likhetstrekk, og på Island har de også en vernepleierutdanning (jeg er ikke helt oppdatert internasjonalt, men utdanningen på Island er ikke så lik nå som den var før). Det finnes dog ikke så mange utdanninger som kombinerer helsefaglig kompetanse med sosialfaglig og pedagogisk kompetanse som vi gjør her i Norge. Jeg er overbevist om at dette er en fremtidsrettet måte å tenke på, særlig med dagens fokus på et utvidet helsebegrep og en sosial forståelse av funksjonshemming.
Kanskje burde vi norske vernepleiere gjøre enda mer for å spre utdanningen vår internasjonalt. Det burde vært gjort flere forsøk på samarbeid med tilsvarende utdanninger andre steder, og vi burde i større grad «reklamert» for utdanningen vår. Jeg vet at den enkelte utdanningsinstitusjon har samarbeid internasjonalt, og FO har også et fruktbart samarbeid i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI. Her treffer man til dels folk som jobber innenfor helsetjenestene, men kanskje i mindre grad folk med utdanninger som kombinerer fagområdene på samme måte som vi gjør med vernepleierutdanningen.
Kanskje burde fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og Kunnskapsdepartementet forsterket det internasjonale arbeidet knyttet til vernepleierutdanningen. Et sterkere internasjonalt samarbeid og en tydeligere internasjonal identitet ville gjort faget vårt mer robust. Hva sier du, bør vi satse på vernepleierutdanningen som en internasjonal eksportvare?
Tilfeldigvis oppdaget jeg dette nye, grønne heftet. Kanskje er det flere som ikke vet om det. Derfor en liten omtale her. For vi trenger slike kortfattede hefter som sier litt om hva vi er. Det er nemlig ikke oss vernepleiere dette heftet er til for. Heftet kan brukes overfor alle de som ikke vet hva vernepleiere er for noe. Og, det er alt for mange. Derfor er det fint at det lages slike hefter.
Når jeg sier at det er et nytt hefte er det en sannhet med en del modifikasjoner. For innholdet er godt plantet i tidligere utgitte hefter, samt i dokumenter som FO har laget gjennom de siste årene. Det er dette heftes styrke, men kanskje også dets svakhet.
Heftet gir en kort og ukontroversiell beskrivelse av vernepleierens historie, av utdanningen, av videreutdanninger vernepleiere tar og av noen sentrale elementer som utvilsomt er viktige for utdanningen. Det er bra at det er kort, det gir større sannsynlighet for at det blir lest. Samtidig legger jeg merke til at arbeidsmodellen ikke er fremhevet. Dette kan selvsagt være på grunn av plasshensyn, men mer spennende er det å tenke seg at denne faktisk er i utvikling og til diskusjon. Det er bra. Jeg legger også merke til at heftet fremdeles legger vekt på at tjenestene til personer med utviklingshemning er sentrale for fremtidens vernepleiere. Det har vært diskutert, og denne vektleggingen gir kanskje noen signaler. Det synes jeg er fine greier.
Som sagt er gjennkjenneligheten en fin ting, men det kan selvsagt også være en svakhet. Jeg savner en djervhet som plasserer vernepleierne tydeligere i fremtidens velferdstjenester. Hva betyr dette heftet i kommunenes kompetansediskusjoner? Hvordan skal for eksempel dette heftet plassere oss i diskusjonen om hverdagsrehabilitering? Hva vil det si at vi bygger vårt helsefag på et helhetlig syn på helse der dette er noe mer enn fravær av sykdom? Hva er det med vernepleierutdanningen som gjør oss godt rustet til å møte dagens krav om kunnskapsbasert praksis? En praksis som både henter elementer fra forskning og erfaringsbasert kunnskap, men som ikke minst setter tjenestebrukerne i sentrum og fremhever deres kunnskap og selvbestemmelse. Hva er egentlig vernepleierenes kunnskapsgrunnlag? Hvor er for eksempel den pågående diskusjonen om vernepleiernes bidrag til utvikling av det såkalt sosialfaglige?
Vel. Det er kanskje ikke dette heftet som skal romme denne djervheten. Heftet er viktig for å gjøre oss mer kjent, og jeg håper det brukes. Derfor denne omtalen (og reklamen) her. Så er jeg ganske så sikker på at seksjonsrådet for vernepleiere, og håper at resten av FO, drar debattene om vernepleierutdanningen videre. Godt jobbet, SRV.
Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).
I høst har jeg hatt noen forelesninger for helt ferske vernepleiestudenter. Her trekker jeg blant annet opp noen pågående debatter innen vernepleierutdanningene og blant vernepleiere. Forhold knyttet til vernepleierens arbeidsmodell er et av disse aktuelle temaene. I de siste årene har det kommet spennende bidrag som utfordrer og/ eller utvikler vernepleierens arbeidsmodell slik den er beskrevet i Om vernepleieryrket (FO 2008). Owren og Linde berører modellen i sin bok fra 2011. I 2012 kom Løkke og Salthe med artikkelen «Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og dekreptive premisser til tiltak og evaluering». Den er gitt ut på Norsk tidsskrift for atferdsanalyse, men jeg ser ikke at sjekklisten er noe som må eller bør være forbeholdt det atferdsanalytiske miljøet. Tvert i mot håper jeg artikkelen leses og diskuteres blant alle vernepleiere, vernepleierstudenter og vernepleierutdannere. Derfor er jeg glad for at Jon A. Løkke sammen med Gunn E. H. Løkke har tatt utfordringen min om å skrive litt om temaet her på bloggen. Jeg håper du synes dette er like spennende som meg…
Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie?
Jon A. Løkke (vernepleier & dosent) & Gunn E. H. Løkke (vernepleier og høgskolelektor)
Høgskolen i Østfold
Døde språk er språk som ikke lenger brukes som morsmål. Fag kan også dø ut dersom ikke profesjonen videreutvikler faget. Svake fag kan forsvinne som følge av politiske vedtak om omorganisering og sammenslåing. Vernepleierens ArbeidsModell, eller VAM (FO, 2008), er en del av vernepleierfaget – eller «det vernepleierfaglige». «Vernepleierfaglig» innebærer minst en halvgardering i tilfelle det ikke skulle finnes noe vernepleierfag. VAM ble skapt 1986 eller der omkring, men er i liten grad sjekket for om den er til praktisk nytte. Det har i mange år vært ganske «dødt» rundt arbeidsmodellen. Det er mulig vi tar feil, men akkurat nå mener vi VAM er klar for revisjon. Modellen er både for teoretisk ufullstendig og for lite praktisk anlagt. Hvorfor mener vi det? Det tar litt tid å komme til poenget, men heng på.
Målrettet miljøarbeid innebærer at vi må kombinere det som kalles normative og deskriptive premisser, og VAM får dårlig frem den kombinasjonen. Den manglende kombinasjonen er en av de viktigste grunnene til at vi ønsker endring. Hva dreier normative og deskriptive premisser seg om? Når målrettet miljøarbeid er aktuelt, er utgangspunktet et problem. Problemer er ikke negative og fæle saker, men innebærer et misforhold mellom hvordan situasjonen er nå og hvordan noen ønsker at fremtiden skal være. Ønsker er knyttet til verdier. Hva folk verdsetter varierer. Det finnes ingen åpenbar standard i form av «de beste verdiene». Vi er inne på hva som er bra for folk og dermed normative forhold.
Hva folk kan, i hvilken fart folk endrer seg, og hva som har vært mulig å hjelpe folk med tidligere kan beskrives, og det er mulig å bli enige om en standard. Da er vi inne på deskriptive forhold. I alt miljøarbeid er både normer, verdier og fakta aktuelt å ta hensyn til – dermed må vernepleierens arbeidsmodell fange opp både normer, verdier og fakta. Noen eksempler følger.
Tenk gjennom følgende antakelse eller påstand: «De fleste vernepleiere bruker ofte VAM i miljøarbeidet!» Det oppstår noen tolkningsproblemer når vi ser på setningen i detalj – hva menes med «de fleste vernepleiere», «anvender» og «ofte»? Vi kan bestemme oss for hva «ofte» innebærer og hva «anvender» innebærer og samle inn informasjon fra et utvalg på 500 vernepleiere landet rundt og i forskjellige virksomheter. «Ofte» innebærer i denne undersøkelsen minst fire ganger i året, og «bruker» innebærer at alle fire faser i modellen er inkludert i planen for det målrettede tiltaket. Setningen innebærer en beskrivelse eller deskripsjon av tilstanden i profesjonsutøvelsen. Vi kan samle inn data. Den deskriptive antakelsen, eller premisset, kan sjekkes mot fakta. Dersom setningen ikke stemmer med fakta – eksempelvis at bare 25 av de spurte vernepleierne (5 %) bruker VAM minst fire ganger i året, så er påstanden eller premisset feil. Hva må vi gjøre? Jo, påstanden forkastes, den er feil, og vi må formulere en ny påstand eller setning som er i tråd med fakta. Fakta er i det tenkte tilfellet at kun 5 % av vernepleierne bruker VAM i miljøarbeidet (hva % -andelen i virkeligheten er hadde det vært artig å kjenne til).
Tenk på en ny påstand eller premiss: «For at vernepleiere skal få et konkret hjelpemiddel i utøvelsen av miljøarbeidet bør VAM erstattes av en ny arbeidsmodell med flere faser, detaljer og vektlegging av både normative og deskriptive premisser!». Igjen oppstår det noen problemer, og vi må konkretisere hva vi mener med begrepene før vi kan undersøke påstanden. Men, legg merke til ordet «bør». Om vi nå finner at VAM ikke er erstattet av en ny arbeidsmodell, må vi da forkaste påstanden eller setningen? Svaret er «Nei», og det skyldes at denne setningen, påstanden eller premisset innebærer et ønske for vår del. Ønsker dreier seg om hvordan noe bør være; hva normen bør være. Uansett om vernepleiere i vårt utvalg ikke har erstattet VAM med eksempelvis «Sjekklisten» (Løkke & Salthe, 2012), så vil vi fortsatt ha vårt ønske om endring. Dersom vi har kapasitet, vil vi forsøke å påvirke verden eller fakta. Beskrivelser kan sjekkes mot fakta og beskrivelsene endres dersom beskrivelse og fakta ikke overlapper. Ønsker beholder vi selv om fakta ikke er i tråd med ønsket.
Når vi skal hjelpe andre vil vi alltid måtte tenke gjennom både normative og deskriptive premisser. Tjenestemottakere har verdier, ønsker og mål som vi i liten grad kan sjekke mot fakta; normative premisser. Vi må diskutere og fortolke så godt vi kan uten at det finnes noen facit. Ferdigheter, diagnoser og størrelse på nettverk kan sjekkes mot fakta; deskriptive premisser. Joda, det er alltid en mulighet for feil når vi samler inn data og etablerer fakta, men vi gjør så godt vi kan for å unngå for mye feil. Saken er altså at folk har ønsker, men lever også i en verden vi kan få noenlunde sann kunnskap om. Derfor må vernepleierens arbeidsmodell vise hvordan normative og deskriptive premisser kan kombineres.
Når det gjelder muligheten for å gjøre feil, er det slik at dersom vi følger «Forskningsprosessen» kan vi unngå mange feil. Forskningsprosessen innebærer i praksis regler for datainnsamling, og formålet med reglene er å unngå feil. Forskningsprosessen har utviklet seg over tid, og er en «oppsamling» av god tenking og kjennskap til vanlige feil som kan unngås. Sånn sett har forskningsprosessen relevans ikke bare for forskningsaktivitet, men også for utviklingen av vernepleierfaget og vår egen yrkesutøvelse. Det er viktig å unngå feil. Sagt på annen måte ønsker vi at både faget og profesjonsutøvelsen skal være så god som mulig. Arbeidsmodellen til profesjonen bør inkludere elementer fra forskningsprosessen og forskningsmetode for at kompetansen skal være til å stole på. Sjekklisten (Løkke & Salthe, 2012) inkluderer forskningsprosessen og standard forskningsmetode. Det er en stor fordel.
Så til spørsmålet i overskriften: Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie? Svaret er «Ja». Det er flott at det kommer utfordrere til VAM, og både innspillene til Linde og Owren (2011) og Løkke og Salthe (2012) er bidrag til å utvikle arbeidsmodellen i profesjonsfaget Vernepleie. Neste år (2014) kommer det en ny bok om vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn.
Noen vil hevde at vi ikke trenger en arbeidsmodell i det hele tatt – det er vi uenige i. Profesjonsfaget bør ha en arbeidsmodell fordi slike arbeidsmodeller har vist seg å føre til en bedre yrkesutøvelse for andre profesjoner. Arbeidsmodellen hjelper oss med å få oversikt over ønsker og informasjon i miljøarbeidet og kan sies å være et kognitivt hjelpemiddel for vernepleieren. Formålet å unngå feil. Feil oppstår fordi vi tross alt har begrenset kapasitet og situasjonene vi havner i kan være kompliserte. Hva er så trøbbelet med VAM?
VAM består av fire faser med vekt på behovskartlegging, målutforming, tiltak og evaluering plassert som bokser rundt en sirkel. I sirkelen er jus, etikk og omsorgspolitiske vurderinger plassert. Modellen er tenkt som en tommelfingerregel, eller heuristikk, når endring er ønsket. Et problem, som vi allerede har vært inne på, er at VAM ikke gir noen anvisninger på hvordan de normative premissene i sirkelen skal inngå i de fire fasene som er av deskriptiv karakter. Det andre problemet er at fasene er for lite detaljert beskrevet – summert gjør de to hovedinnvendingene at VAM fremstår som upraktisk. Et tredje problem er følgende: VAM har en pil fra målformulering til tiltaksarbeid. Er det mulig å lage skikkelige mål først uten samtidig å ha kjennskap til mulige tiltak? Mål er konkrete beskrivelser av ønskede fremtidstilstander – skal målene være noe annet enn en papirtiger må vi vite at det er sannsynlig at målet kan nås. Dermed må mål og tiltak planlegges samtidig.
Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus. Et ytterligere problem, som i og for seg ikke har noe med VAM å gjøre i seg selv, er at arbeidsmodellen er lite utforsket og evaluert og fremstår omtrent som midt på 80-tallet. Vi vet med andre ord lite om bruken og effekt av arbeidsmodellen i praksis. Nye forslag på arbeidsmodeller kan stimulere profesjonsfaget Vernepleie slik at faget blir et levende fag. Spennende utviklingsoppgaver kan knyttes til faser og punkter i de nye arbeidsmodellene.
Det finnes dokumentasjon på at profesjoner, som vernepleiere, ikke benytter beslutningshjelpemidler som Sjekklisten. Hvorfor? Sjekklisten hviler på en forutsetning om at mennesker kan endre seg og få det bedre dersom miljøet endrer seg. Målrettet miljøarbeid innebærer at atferd kan påvirkes selv om arbeidsprosessen inneholder mange usikkerhetsmomenter. Beslutningshjelpemidlene blir meningsløse dersom vi ikke tror på at væremåter, tenking og føling kan endres ved hjelp av planer og systematiske tiltak. Videre blir ikke beslutningshjelpemidler tatt i bruk fordi det en vanlig myte at erfarne fagfolk har et så godt skjønn at arbeidsmodeller er overflødige. Det er godt belegg for å hevde at omfattende bruk av skjønn innebærer mye feil. Det skal heller ikke sees bort fra at teoriutvikling blir oppfattet som å være i strid med god praksisutvikling; teorifientlighet er et mulig problem.
Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).
Sorry
Vernepleieren 