Skjermbilde 2013-04-03 kl. 21.09.28Forfatterne ønsker å dedikere denne rapporten til journalist Thomas Ergo som gjennom sine artikler i Dagbladet klarte å få det til å skje, som vi som fagpersoner ikke har formådd – nemlig å få politikerne til å ta tak i utviklingshemmede personers svært utsatte posisjon; en situasjon som inn i det 21. århundre fortsetter å stille store utfordringer til velferds- og rettsstaten Norge!

Dette skriver forfatterne av rapporten ”Etablering av rutiner for forebygging, varsling og oppfølging ved overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming (SUMO-prosjektet)”. En svært så viktig rapport som nå nettopp er gitt ut. Den bør kanskje være obligatorisk lesestoff for alle som på en eller annen måte jobber for personer med utviklingshemning.

Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest hele. Det er dog ikke så ofte at man stopper opp ved et forord. Denne gangen klarte jeg ikke helt å legge det fra meg. Forordet til rapporten er nemlig en svært så sterk oppfordring til å engasjere seg. Og en hyllest til dem som gjør det. Jeg er glad for at jeg har fått tillatelse av rapportens forfattere til å publisere forordet i sin helhet her på bloggen. Synes de også fortjener honnør for sin tydelighet.

Forord:

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts hjem (oppr. ”Fru Hjorths Pleie og Arbeidshjem for aandssvake”) seg av journalister for å fortelle befolkningen om de uverdige forholdene ved hjemmet (Fjermeros, 2009). Dr. Munch var en aktivist som fortvilet ønsket endringer og forbedringer for mennesker med utviklingshemming – ut fra sin tids overbevisning og kunnskap om ”beste praksis”.

På 2000- tallet har journalisten Thomas Ergo gjort det samme. Han har skrevet hele 83 nyhetsreportasjer i Dagbladet, Magasinet og dagbladet.no om utviklingshemmede som overgrepsofre. Dette har medført en synliggjøring av overgrepene, og det dannet grunnlaget for en interpellasjon i Stortinget om overgrep mot utviklingshemmede.

Fungerende statsråd, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Tora Aasland, varslet 17. februar 2011 en rekke nye tiltak for å forebygge, avdekke og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede.

Slik fungerer demokratiet og rettsstaten vår på sitt beste: Ytringsfriheten sikrer at uverdige forhold ved samfunnet blir gjort kjent for allmennheten, og følgene av dette er at det reises krav om endringer og forbedringer.

Storting og regjering gir oppdrag til departementene og direktoratene og byråkratene har handlingsevne til å iverksette oppdragene som fører til samfunnsendringer til det beste for enkeltmennesket – og samfunnet. Vi oppnår et ”samfunn for alle”. Men det skjer ikke av seg selv: Nå som før er det behov for at enkeltmennesker gjennom et særlig engasjement bidrar til å kaste lys inn i de krinkelkroker av samfunnet, som av ulike grunner har falt utenfor medias og allmenninteressens søkelys.

”Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!”, fastslår Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet i sitt informasjons- og utviklingsprogram for 2010 – 2013 av samme navn (BLD, 2010). Ansvarsreformen i 1991 (HVPU-reformen) hadde fokus på̊ at utviklingshemmede skulle ha samme rettigheter som alle andre. Forfatterne av dette dokumentet ser at utviklingshemmede fortsatt blir diskriminert, ettersom det viser seg nødvendig å opprette særordninger ved mistanke om vold og overgrep. Juridiske ordninger som gjelder allmennbefolkningen skulle ha ivaretatt dette, men gjør det ikke.

Som på̊ overlege Munch’s tid kreves det aktivister som snakker utviklingshemmedes sak. Fortsatt er det uklare økonomiske støtteordninger fra Staten og uklare krav til hvordan tjenestetilbudet ute i kommunene skal organiseres. Dette er medvirkende årsaker til at det å ha en utviklingshemming i seg selv er en sårbarhetsfaktor for å bli utsatt for vold, utnytting og seksuelle overgrep.

Prosjektgruppa håper at denne rapporten vil bidra til debatt og inspirasjon på̊ tvers av alle instanser og nivåer som har beslutningsmyndighet når det gjelder utviklingshemmedes levekår for framtida.

Oslo, 01.03.13

Peter Zachariassen, Wenche Fjeld, Hilde Kristiansen, Annie Mathisen