KariInnenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Dette skriver høgskolelektor Kari Høium i det følgende innlegget. Her peker hun på viktigheten av at yrkesutøvere spør seg om nytten av det man driver med, og at folk blir sett og får tilbakemelding på det direkte arbeidet med tjenestebrukerne. Kari, som jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, bidrar her med et spennende innspill i diskusjonen om kontinuerlig forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Løkke og Løkke (21/03/2013) spør om det trengs en opplysningstid i vernepleiefaget. Det er mulig. Vi trenger i alle fall opplyste og engasjerte ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten, enten de er vernepleiere, sykepleiere, ufaglærte eller andre.

Det bør påhvile et ekstra ansvar til høgskoleutdannet personell å trene seg selv i å stille spørsmål om nytten av jobben man gjør. Hva fungerer godt? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskning på området? Hva kan enkeltstudier fortelle? Er det gjort noen systematiske oversikter, evt. oppsummerte systematiske oversikter som kan gi oss andre svar?

Når det gjelder det som fungerer godt, bør man jevnlig spørre seg om man er god nok til å fremheve det positive som skjer. For det er viktig å vie oppmerksomhet til det vi ønsker å se mer av, da har det en tendens til å forsterkes slik at vi ser enda mer av det.

Innenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Moland (1999) viser i en studie at en sentral suksessfaktor i pleie- og omsorgssektoren er å dyrke ildsjelene. Det kan man bl.a. gjøre ved at man i større grad legger merke til og kommenterer det man ser av positiv samhandling med brukerne. Det vil kunne bidra til å forsterke faglig engasjement og øke interessen for å prestere ytterligere.

Erfaringer fra et fagutviklingsprosjekt ved Korshagen boliger i Skedsmo kommune, viser at det å etablere et støttende miljø der man mottar konstruktive tilbakemeldinger på egen praksis, er avgjørende for faglig engasjement og kritisk tenkning hos ansatte. Prosedyre for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ble etablert og forankret i ledelsen, og på denne måten erfarte de ansatte å styrke sin egen faglighet. Spørsmål knyttet til egen og andres praksis ble noe de opplevde «ufarlig», utfordrende og lærerikt, og har dannet grunnlag for videre kompetanseheving blant de ansatte i bofelleskapet (Høium m.fl. 2011).

Disse erfaringene samsvarer i stor grad med det som fremkommer i et notat fra Kunnskapssenteret januar 2013, som viser til nøkler for å lykkes, en evaluering av 80 ulike samhandlingsprosjekter. Her fremheves ledernes avgjørende rolle, både som viktig rollemodell og inspirator, som lykkes ved å legge til rette for innspill og engasjement fra alle parter, samt sørger for systematikk og struktur. Brukermedvirkning er en annen avgjørende faktor. «De beste» som har lykkes i større grad enn «Resten», beskriver at dette skyldes godt samarbeid hvor de bevisst har skapt en trygg og hyggelig atmosfære preget av nysgjerrighet, åpenhet og respektfull kommunikasjon. Et kritisk punkt som nevnes i notatet fra Kunnskapssenteret, er manglende kompetanse i forbedringsmetodikk. Dette var også erfaringer fra Korshagen boliger, men ved at lederne i bofellesskapet fikk veiledning i å lede fagutviklingsprosessen gjennom ulike faser, ved å stille åpne spørsmål, være lyttende og anerkjennende, gi konstruktiv feedback mv, erfarte de mestring i forhold til å dra dette i gang på egenhånd. De etablerte prosedyrer for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ved å sette sin egen praksis aktivt «under lupen», noe som dannet grunnlag for en styrket kunnskapsbasert praksis.

Dette er et eksempel på forbedringsmetodikk som kan raffineres ytterligere i en kobling mellom teori og praksis, der det å anvende forskning som grunnlag for beslutninger, blir regelen mer enn unntaket i klinisk praksis. For å komme dit, hvor man finner opplyste vernepleiere og andre fagfolk, må man etablere et læringsmiljø der det å stille spørsmål om nytten av det man gjør i jobben, oppleves både viktig og utfordrende, og samtidig skaper entusiasme blant de ansatte. Noe av det beste med entusiasme er smitteeffekten, den betydningen bør ikke underkjennes.

Da kan … Ei ny tid komme sjøl om fjellan står og det blir like fint å jobbe som å dainse.

Kari Høium