DNMan kan kanskje ikke forvente at verken Dagens næringsliv, journalister eller kommunikasjonsbransjen selv bruker anledningen til å stille spørsmål ved hva den fremvoksende bruken av kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor får for andre enn dem selv, eller?

Dagens Næringsliv har blant annet gjennom en 11 siders reportasje i sitt lørdagsmagasin for halvannen uke siden satt søkelyset på fremveksten av kommunikasjonsrådgivere, med særlig fokus på bruken av slike i offentlig sektor. Dette har ført til en viss debatt mellom journalister og kommunikasjonsrådgivere. Ikke en gang, slik jeg kan lese det, ser de utover egen stand og posisjon. Ikke en gang stiller de spørsmål om konsekvensen av kommunikasjonsbransjens portvaktfunksjon.

For en som verken er journalist eller en del av kommunikasjonsbransjen er det med en viss grad av undring jeg har fulgt med på de siste dagers fokus på denne bransjen i DN. Det er relativt forutsigbart at det blir en diskusjon mellom journalister og kommunikasjonsrådgivere om makt og kompetanse. Yrkes- og profesjonsstolthet er en viktig forutsetning for gode resultater.

Det som derimot både er underlig og skuffende er at det verken i den 11 siders reportasjen eller i det jeg har lest av innlegg fra journalister og kommunikasjonsrådgivere i etterkant, stilles spørsmål om konsekvensene utviklingen i bransjen får for andre grupper i samfunnet. Hva gjør økt profesjonalisering og kompetanse blant kommunikasjonsrådgivere i staten for mulighetene til grupper som tradisjonelt har små ressurser til å nå frem med sitt budskap? I hvor stor grad fører kommunikasjonsrådgivernes portvaktfunksjon til at kun de med store nok ressurser til å ha et eget kommunikasjonsapparat på linje med offentlige myndigheter når frem til beslutningstakerne? DN melder at NAV har 38 personer i kommunikasjonsenheten og helsedirektoratet har 23, men bryr seg tilsynelatende lite om hvilke ressurser fattiges organisasjoner eller organisasjoner som jobber for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse har til å komme forbi myndighetenes portvakter.

Utviklingen i media, med større fokus på hurtig og direkte kommunikasjon kan være demokratibyggende, men med det fokuset kommunikasjonsbransjen og journalister viser i DN i disse dager undrer jeg på om ikke de bidrar til å sementere maktforskjellene mellom ulike grupper i samfunnet. Derfor oppfordrer jeg begge yrkesgrupper til å se ut over sin egen interne diskusjon og stille kritiske spørsmål ved konsekvensene utviklingen av den omtalte bransjen får for andre enn dem selv.