Cato Brunvand Ellingsen

«Det handler om kompetanse, om klare retningslinjer, om øremerking og om sanksjonsmuligheter. Jeg vet at dette er vanskelig å få til så lenge Senterpartiet er i regjering, men om ikke meldingen tar opp og drøfter mulighetene for sterkere statlig styring er dette en melding for skrivebordsskuffen. Det er det vel ingen som vil, eller?» 

Jeg har vært engasjert i forhold knyttet til personer med utviklingshemning i hele mitt voksne liv. Det skal jeg fortsette med. De siste årene har jeg fulgt og til en viss grad bidratt i politikkutviklingen knyttet til levekårene til personer med utviklingshemning. Først som ansatt og politiker i Fellesorganisasjonen. Altså som en av dem som har prøvd å påvirke politikken så godt som mulig. Deretter som rådgiver i NAKU. Formålet til NAKU er ikke politikk, men å jobbe for å styrke det faglige grunnlaget for gode levekår. Om et par tre uker skal jeg begynne i en ny knallspennende jobb som innebærer at jeg ikke får anledning til å følge politikkutviklingen så tett som jeg har gjort de siste årene. Det gjør at jeg har begynt å tenke…

Jeg er heldig. Heldig som har fått muligheten til å følge arbeidet som er lagt ned av noen få, men voldsomt engasjerte folk. Gitlesen, Tøssebro, Ellingsen, Hagebakken, Høie, Kristoffersen, Bergstø og Westhrin for å nevne noen. Folk som virkelig har ført til at situasjonen for personer med utviklingshemning er blitt satt på kartet. Men. Jeg har også sett at ting tar tid. Unødvendig lang tid. Jeg har sett at politikken overstyrer faglige anbefalinger. Jeg har sett at mens andre politikkområder får stor oppmerksomhet, blir situasjonen for personer med utviklingshemning lagt bakerst i køen. Av og til lurer jeg på om utviklingen av politikken overfor personer med utviklingshemning utvikles som en bigeskjeft for å sikre at Jens Petter Gitlesen og NFU er sånn passe fornøyd.

Vel. Her om dagen gikk høringsfristen for faktanotatet om levekår og tiltak overfor personer med utviklingshemning ut. Et svært så underlig høringsnotat. Et notat som aldri burde vært skrevet. Bufdir har laget en faktarapport som heller burde vært grunnlag for høringen. Ikke et politisk vasket notat som på et høringsmøte i departementet ble så godt som slaktet fra de fleste deltakerne. Forhåpentligvis er det mange som har sendt sine kommentarer til departementet. Det trengs.

Det er ingen hemmelighet at jeg er medlem av SV. Jeg mener også at partiet mitt har gjort en fin jobb når det gjelder dette temaet. Samtidig er det veldig tydelig at både mitt parti og andre parti mangler folk som er ekstra dedikerte og engasjerte i situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse. Som de eksempelvis har på barnevernfeltet. Kanskje burde BLD skaffet seg en politisk rådgiver som kunne hatt spesielt ansvar for ”funksjonshemmedeområdet”?

Det jeg har gjort, som SV medlem, er å skrive mitt eget notat. Et notat om hva jeg mener mitt parti bør  vektlegge i arbeidet med den kommende meldingen til stortinget.

Jeg har for eksempel skrevet om inkludering:

Meldingen som nå skrives er den egentlige inkluderingsmeldingen. Ansvarsreformen skulle være starten på en samfunnsbygging i retning av et mangfoldig og inkluderende Norge. Reformen må ikke utelukkende sees på som en reform for personer med utviklingshemning. Det går klare linjer fra ansvarsreformen til utviklingen av resten av velferdstjenestene, med samhandlingsreformen og oppfølgingen av Hagen-utvalget som det siste tilskuddet. Den kommende meldingen til stortinget må gi en klar føring for et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Meldingen må drøfte forskjellene på normalisering, integrering og inkludering.

Jeg har selvsagt skrevet om kompetanse:

Det er flott med overordnede planer, veiledere og retningslinjer, men om kompetansen i det direkte arbeidet med den enkelte tjenestebruker ikke er tilstede blir ikke overordnede planer fulgt. Hvilken kompetanse som faktisk finnes i det daglige arbeidet for personer med utviklingshemning vet vi svært lite om hvis vi bare leser høringsnotatet.

Og om styringssystemer:

Rapporten ”Omsorgsfeltets ”hviskelek”” (http://naku.no/node/1028) har en svært betegnende tittel. Som hviskeleken vi lekte som barn, blir ord forandret jo mer vi hvisker. Slik er det også med politiske føringer. De blir forandret, misoppfattet og i mindre og mindre grad hørt og tatt hensyn til jo lenger ut i ”systemet” vi kommer.

Personlig synes jeg det er fine greier at SV er det partiet som har ansvar for politikken på dette området. Men, det forutsetter også at de tør å sette et politisk stempel på meldingen. Jeg vet at mange er uenig med meg her, men mitt brev til SV er et brev fra et SV medlem. Derfor er denne utfordringen helt på sin plass:

Det var et enstemmig storting som igangsatte arbeidet som nå gjøres knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er kanskje også viktig å få et bredt flertall med på hovedretningen når meldingen blir lagt frem for stortinget. Det betyr ikke at dette feltet er apolitisk. Jeg håper at SV får satt et tydelig politisk stempel på meldingen. Det innebærer et tydelig fokus på inkludering og samfunnsmessige strukturer. Og, det innebærer at melding må berøre anbudsutsetting og privatisering. Meldingen bør ta et oppgjør med den økende graden av privatisering som vi ser i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Jeg håper det er mange som gir sine partier sine innspill til hvordan stortingsmeldingen bør være. Dere som kjenner til virkeligheten må rett og slett si i fra. Mye tyder nemlig på at de som sitter og skriver om dette temaet, kanskje inkludert meg selv, ikke kjenner til situasjonen godt nok.

Om du ikke har fått nok, her kan du lese hele mitt brev til SV: Til SV, om situasjonen for personer med utviklingshemning