Cato Brunvand Ellingsen

Strålende. Der var den jo. Meldingen fra regjeringen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er mange som har jobbet hardt og godt for å få til denne meldingen. En melding som setter et helt nødvendig søkelys på et område som trenger oppmerksomhet. Frihet og likeverd. For en flott tittel. En ambisiøs tittel. Det er lov til å føle en smule glede nå. Før vi bretter opp ermene og begynner å arbeide. For frihet og likeverd.

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulig dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vi selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

En melding til stortinget er i utgangspunktet ikke mer enn det. En melding til stortinget. Regjeringen forteller stortinget om hva den har gjort på et felt, og også antyder hvordan de ønsker å utvikle politikken på feltet. Samtidig er de viktige. De gir viktige signaler om ønskede satsningsområder, og de skaper ofte debatt om temaet for meldingen. Slike meldinger legger ofte grunnlaget for politikken på feltet i mange år fremover. Derfor er det også strålende at regjeringen nå før sommeren fikk klar ”Frihet og likeverd”. Det sikrer at et nytt storting på en eller annen måte må diskutere situasjonen for mennesker med utviklingshemning som noe av det første de skal gjøre. Det skaper oppmerksomhet, og kan gi vedtak som fører til endring. En helt nødvendig endring.

Meldingen peker på store mangler på flere viktige områder. Mangler som det er nødvendig med statlig politikk for å gjøre noe med. Meldingen peker blant annet på manglende kompetanse i tjenestene. På flere områder stilles det spørsmål ved om kompetansen er god nok. Selvbestemmelse fremheves som et viktig prinsipp. Det er flott. Ikke minst fremheves det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming.” Strålende. For meldingen viser klart og tydelig, over en haug med sider, hvor mange fine ordninger vi har her i landet. Dette matcher ikke med hvordan mange opplever at situasjonen for personer med utviklingshemning faktisk er. Derfor er debatt og oppmerksomhet kanskje like sentralt som mange av de eventuelle vedtakene som kan gjøres i kjølvannet av en slik melding. En oppmerksomhet som må gi en forståelse blant lokale og sentrale politikere og administratorer for hva som egentlig skal til for å oppnå frihet og likeverd

Det så lenge ut til at regjeringen ikke skulle rekke å legge frem noen melding for dette stortinget. Med en haug med kritiske høringsuttalelser på høringsnotatet som ble behandlet i vår, må det ha vært mange som har stått på for å få dette til. Det tyder på vilje. Jeg er dog usikker på om det var verdt det. Det kommer jeg tilbake til i del 2. Her vil jeg bare si at det er lov til å være litt glad for at det er kommet en melding. Nå er det opp til stortingets medlemmer. Det er nok å ta tak i. Det hadde vært strålende om et samlet storting brukte ”Frihet og likeverd” som et grunnlag for en styrket innsats for levekår, rettsikkerhet og tjenestene til personer med utviklingshemning.

Det er etter min mening ikke noe motstridende mellom dette innlegget og innlegget jeg har som del 2 av denne blogg-trilogien. Del 2 handler om misbrukte muligheter. Men la meg her i dette innlegget avslutte med noen fine ord fra meldingen:

”Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfold.”

”Regjeringen ønsker å støtte opp under et solidarisk samfunn. Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine livsprosjekter på. Et solidarisk samfunn er til det beste for den enkelte og for samfunnet som helhet. Felleskap og tilrettelegging gir mer individuell frihet, ikke mindre. Å gi menneskerettigheter innhold lønner seg.”

”Sosial og økonomisk bakgrunn skal ikke være avgjørende for hvilke muligheter den enkelte har. Personer med utviklingshemming vil oftere enn andre ha behov for bistand for å utvikle sine evner og ha en meningsfylt hverdag. Ansvaret for å yte slik bistand skal ikke overlates til den enkeltes nettverk eller nærmeste pårørende.”