Cato Brunvand Ellingsen

Folkens. Nå er det rett og slett opp til oss. Vi som arbeider i tjenestene til personer med utviklingshemning må stå side om side med brukerorganisasjonene i kampen for ”Frihet og likeverd”. Vi må vise frem alt det gode faglige arbeidet som finnes, og vi må være politiske pådrivere. Sammen. Klart vi kan!

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulig dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vil selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

Denne uken har jeg vært på to internasjonale konferanser om verdighet og rettigheter for personer med utviklingshemning. Jeg har også lest en melding til stortinget. Inntrykket jeg sitter igjen med er at noe må gjøres. Hvem er det, foruten brukerorganisasjonene, som står på barrikadene? Fagforeningene gjør noen gode forsøk. Enkelte politikere også. Noen få forskere er av og til på banen. Ofte er det stille. Nyere forskning viser også at ansatte i tjenestene i mindre grad sier i fra, kanskje i lojalitet med arbeidsgiver.

Jeg har stor tro på fagforeningenes rolle. Fagforeningene må være klare talspersoner for personer og grupper som er i utsatte posisjoner. Dette gjelder både ansatte i tjenestene og dem de ansatte jobber for. En av dem som har inspirert meg denne uken er Oliver Lewis. Han er leder for MDAC, og jeg hørte han holde innlegg på en av NAKUs konferanser. Han kombinerer en stor tro på muligheter med juridisk kompetanse og aktivisme. Han reiser verden rundt for å inspirere folk til engasjement. Hvor er forresten juristene her i Norge? Rundt omkring er det ofte dem som står i spissen for menneskerettsorganisasjoner som jobber aktivt for rettighetene til personer med utviklingshemning.

Vel. Jeg skulle ønske at det nå ble gjort en innsats for å samle folk som ønsker å engasjere seg i rettighetene for personer med utviklingshemning. Jurister, fagfolk og politikere. At man sammen står sammen med brukerorganisasjonene. Rundt omkring i verden finnes det organisasjoner som kombinerer fag og aktivisme. Etter å ha lest ukens melding til stortinget tror jeg at det er helt nødvendig med slik organisering her i Norge også. For å holde trykket oppe.

Dette er vel kanskje bare en idé, men også en utfordring. Trenger vi en organisasjon som samler alle mulige fagfolk og forskere til fagutvikling og politisk engasjement? Jeg vet om en organisasjon som eksisterer i dag som kanskje kan ta opp den hansken. Og som avholder en nasjonal konferanse om meldingen til høsten. Eller…?

Klart vi skal få det til. Altså, frihet og likeverd!