Cato Brunvand Ellingsen

«En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel!»
Dette, folkens, er rett og slett et viktig, tøft, modig og utrolig bra skrevet innlegg om skolen vår. Det er i dag publisert på eMAA.no, skrevet av Trude Hoksrød. Jeg er så heldig å få publisere det her. Jeg synes rett og slett flest mulig må lese det Trude skriver. Sjekk gjerne ut nettsiden emaa.no. Det originale innlegget inneholder også anbefalt litteratur.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Det er snart sommer, og etter nok et hektisk halvår er det tid for evaluering. Sakkyndige vurderinger og halvårsrapporter mottas nesten daglig, og det er mye bra lesestoff. Mange av elevene jeg jobber med har hatt et veldig bra skoleår, med utbytte og læring både faglig og sosialt. Heldigvis. Dessverre er det også mye trist lesing, både i forhold til mål som er satt, mål som (ikke) er nådd og hvilke tiltak og metoder som har vært benyttet. Veldig mange elever får ikke den tilpasningen de trenger i skolen, verken på barne-, ungdoms eller videregående skole.

En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel! En annen elev har hatt regelmessige elevsamtaler hele skoleåret for å redusere utfordrende atferd, og lærer evaluerer i juli at tiltaket ikke har virket. En annen lærer har ikke skrevet individuell opplæringsplan for å unngå stigmatisering av eleven, og synes dette har fungert fint. Ungdomsskoleeleven som mottok suksessfull skolenektingsbehandling, har nesten ikke vært på skolen siden habiliteringstjenesten trappet ned innsatsen. En rektor mener de har prøvd alt som er praktisk mulig for å gi eleven utbytte av undervisning – men har ikke lyttet til verken elev, foreldre eller habiliteringstjenesten i utforming av skolehverdagen. En elev har tilbrakt det meste av skoleåret med å takke nei til alle tilbud, og har lyktes godt med det. Eleven som hadde kjempemessig framgang i leseferdigheter på ungdomsskolen, har verken øvd eller vedlikeholdt leseferdigheter på videregående. Eleven som blottet seg, har dessverre ikke fått deltatt i SexKunn- undervisningen fordi vedkommende kunne forstyrret de andre. Det er mulig dere synes jeg er slem som skriver dette, men dette er bare noen ulike eksempler, og altså en liten del av habiliteringshverdagen min. Jeg kunne gitt flere eksempler, mange flere eksempler.

Formålsparagrafen til opplæringslova er klar; «elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».

Opplæringsloven sier også at alle elever har krav på tilpassa opplæring, tilpasset individuelle evner og forutsetninger. Elever som ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. I spesialundervisningen skal det spesielt legges vekt på utviklingsutsiktene til eleven, og opplæringstilbudet skal ha et innhold som gir eleven forsvarlig utbytte av opplæringa. Vedtak om spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp skal bygge på sakkyndig vurdering. Denne vurderinga skal vise om eleven har behov for spesialundervisning og hvordan opplæringen bør gis. Elevens utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, elevens lærevansker, særlige forhold som er viktige for opplæringa, realistiske opplæringsmål og hva som vil gi et forsvarlig opplæringstilbud skal vurderes i en sakkyndig vurdering. Målet er at eleven blir et gangs menneske, som mestrer livet sitt og kan delta i arbeid og fellesskap.

Jeg er usikker på hvor det går galt, og om det skyldes enkeltpersoner, system eller byråkrati. Veldig ofte er den sakkyndige vurderinga svært generell etter min mening, og noen ganger er den preget av liten kjennskap til den enkelte elev. Noen av rådgiverne/saksbehandlerne fra PPT deltar mest på møter, og observerer elevene lite. Jeg har lest en sakkyndig vurdering som baserte seg på en observasjon gjort seks år tidligere – av en annen saksbehandler! På noen samarbeidsmøter deltar kontaktlærere som er lite sammen med elven. Spesialundervisning forestås sjelden av bare spesialpedagoger eller annet faglært personale. Mye spesialpedagogisk opplæring gis i gruppe, der alle som ikke har utbytte av klasseromsundervisning deltar, uavhengig av utfordringene den enkelte har. Assistenter følger opp den daglige opplæringa alene med eleven. Det er lite systematisk veiledning rundt enkeltelever. Ulike former for registrering benyttes i liten grad. Evalueringer baserer seg ofte på synsing, og siste episode med uønska atferd får mest fokus.

Hvordan elevene skal utvikle kunnskap og ferdigheter, må basere seg på individuelle vurderinger av den enkeltes ressurser, behov og muligheter. Av og til må man vurdere hva som er realistisk, andre ganger hva som er nødvendig. Noen ganger må man ta noen omveier for å nå målene om læring, kanskje mangler grunnleggende ferdigheter som å sitte i ro og motta beskjed, eller materialet er for vanskelig, oppgavene for abstrakte eller klasserommet for fullt av distraherende stimuli. Generelt vil jeg si at de elevene jeg jobber med trenger et eget, individuelt tilpasset opplegg – om tilpasningen skjer i klasserom, på grupperom, SFO eller annet er for meg en annen diskusjon. Mange av elevene trenger langt flere repetisjoner enn jevnaldrende, og de trenger vedlikeholdstrening og trening i generalisering av ferdighetene. De har derfor dårligere tid enn klassekameratene – og opplæringen bør derfor være effektiv, målrettet og systematisk. Da er det viktig med klare, målbare mål som er kjent for alle, slik at alle som er sammen med eleven veit hvor de skal. Mål må være SMARTE; Spesifikke, Målbare, Anvendelige, Realistiske, Tidsavgrensede og Evaluerbare. Slike mål møter jeg altfor sjelden i skolen, og jeg skjønner derfor at det er vanskelig for lærerne å evaluere opplæringsutbyttet, og for foreldrene å vite hva barnet har lært.

Tittelen på dette brevet er et reelt mål i en individuell opplæringsplan, IOP. For meg er det ikke et mål. Det kan vanskelig måles. Når har man lært noe om klokka? Har man lært noe om klokka når man veit at den kan være både analog og digital? At klokker kommer i ulik utforming og størrelse? At de kan være ute og inne? At noen står på gulvet, noen kan en ha rundt håndleddet mens andre henger på veggen? At de kan ha ulike tall, og at noen analoge klokker ikke har tall, men streker? Kan man noe om klokka når man veit at det er klokke på mobiler, pc’er og tv’er? Er «kunne noe om klokka» det samme som å vite noe om tid, tidsangivelser, tidssoner og døgnrytme?

Hvis jeg skulle lært en elev klokka ville jeg delt målene i delmål, og kanskje ville progresjonen sett omtrent slik ut: Målområde 1: Eleven kan klokkeslett på analog klokke.
Delmål 1: Eleven kan hele timer
Delmål 2: Eleven kan halve timer
Delmål 3: Eleven kan kvart på hel time
Delmål 4: Eleven kan kvart over hel time
Delmål 5: Eleven kan fem over hel time …osv…

Målområde 2: Eleven kan klokkeslett på digital klokke.
Delmål som over

Målområde 3: Eleven kan angi tid både analogt og digitalt.
Delmål omtrent som over.

Kan eleven si hvor mye klokka er? Ja eller nei. Hvis eleven gjentatte ganger over tid svarer korrekt, kan vi si «ja, eleven kan hele timer på digital klokke». Hvis ikke trengs mer trening. Enkel evaluering.

I opplæringsloven står det også at skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav, og at alle former for diskriminering skal motarbeides. For meg betyr det at skolen må ha tillit til at alle kan lære dersom miljøet tilrettelegges ut ifra den enkeltes behov. Respekt viser seg i interesse for den enkeltes læreforutsetninger og – muligheter. At man prioriterer opplæring i de ferdigheter som er nødvendige resten av livet for de elevene som ikke kan lære alt på skolen, uavhengig av tilrettelegging. «Teaching is not teaching unless students are learning», sier Terje Fredheim. Jeg er enig. At noen elever ikke lærer på skolen er etter min mening diskriminerende; alle kan lære noe.

Det gjelder også oss voksne; noen ganger er ikke vårt beste godt nok. Vi må lære noe nytt, noe annet.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Målet er evaluert i halvårsrapporten: «Dette har vi ikke hatt tid til å jobbe noe særlig med».
Helt sant!

Så til alle dere som i disse dager får IOP og halvårsrapporter til signering; hva har eleven lært? Har det vært nyttig for eleven å lære dette? Vil det være viktig i et livsløpsperspektiv, slik at det er bedre rustet for å delta i samfunnsfellesskapet og arbeid?

Til alle dere suverent flinke assistenter, lærere, spesialpedagoger og andre drivende dyktige skoleansatte: Ha en fantastisk god sommer! Vel fortjent!

Dere andre bør lese litt om mål, målvalg og målformuleringer mens dere koser dere

Trude Hoksrød