Cato Brunvand Ellingsen

Kjære kong Harald

Kjærlighet er en fin fin ting. Når du siterer Anne Grete Preus på at kjærlighet er noe å feste blikket på viser du at dette er en rettesnor i livene våre. På samme måte som også grunnloven danner rammeverk for våre liv og vårt samfunn. Du viste oss i går i din nyttårstale at kjærlighet og grunnloven henger sammen. Viktige fundament for å bygge videre vårt mangfoldige samfunn.

Kjære Kong Harald. Jeg tror heller ikke på den betingelsesløse kjærligheten. Den betingelsesløse kjærligheten blir et honnørord, uten at vi egentlig tenker over hva det betyr. Kjærlighet er avhengig av hvordan vi oppfører oss overfor hverandre. Kanskje med unntak av kjærligheten overfor egne barn, kan kjærlighet forvitre og forsvinne. Uansett forandrer den seg. På samme måten som grunnloven har forandret seg i løpet av årene: ”Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.” Min kjærlighet til Norge er blant annet avhengig av hvordan dette landet ivaretar alle landets borgere og hvordan vi oppfører oss overfor folk og land utenfor våre grenser. Min kjærlighet til Norge er full av betingelser.

”Jeg blir bekymret når noen tror de bare kan nyte godt uten selv å bidra. Det å bevisst velge bort egen innsats – og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den – strider mot vårt verdifundament.”

Disse ordene var noe av det du sa i går, kongen min. Det gjorde meg litt forundret. For. Hvem er disse noen? Disse noen som du blir bekymret over. Disse noen som ikke bidrar, men som bevisst velger bort egen innsats. Og, kjære kong Harald, hva betyr bevisst i denne sammenhengen?

I tidligere tider kunne disse noen være militærnektere og pasifister. Jeg er en av dem. Det er i hvert fall ikke utenkelig at en konge kunne antyde at det var disse som ikke bidro. Bidro til å forsvare landet i en krigssituasjon. Jeg har i hvert fall hørt de anklagene.

Andre kunne tenke at det var nettopp deg som er en slik som ikke bidrar. Hva gjør egentlig en konge? Annet enn å motta uten å bidra? Selvsagt er dette en svært urimelig påstand. Særlig om deg. Særlig etter 22. juli.

Så. Hvem er disse noen som du snakker om? Er det Neda og Nathan, og de andre asylbarna. De har vel ikke bidratt så mye, og i hvert fall ikke foreldrene deres. Noen av de har også bevisst mottatt hjelp som de etter norsk lov og politikk ikke skulle hatt. Foreldre som har gjort dette for å at barna deres skal få bedre liv. Var det egentlig disse du snakket til i går?

Eller var det dem som nyter godt av våre velferdsordninger. Folk som gang på gang må høre at de må stå opp om morran, yte for å få og lignende. Mange som enten ikke makter å bidra lenger, eller som trenger støtte og bistand for å kunne gjøre dette.

Kjære Kong Harald. Jeg har jobbet for mennesker med funksjonsnedsettelse i hele mitt voksne liv. De fleste av dem kunne bidratt mye mer for samfunnet vårt enn det de får muligheten til. Men, noen av dem kan kanskje ikke bidra på samme måte som andre. Mange vil kunne hevde at noen faktisk ikke bidrar i det hele tatt. Hvordan definerer du dem som ikke kan bidra i motsats til dem som bevisst ikke bidrar. For vi snakker vel ikke om at vi skal vurdere samtykkekompetansen til folk for å kunne definere dem innenfor eller utenfor det akseptable. Hvordan kommer da de folka du snakket om fra boken ”Erlik kjærlighet” ut? De som kanskje gang på gang har sviktet sine nærmeste. Eller folk som har valgt rusen foran felleskapet? Vi vil vel egentlig ikke gå den veien, gjør vi? Mot vurderingen av de verdig og uverdig trengende?

Nei, Kong Harald. Jeg tror heller ikke du vil det. Grunnloven vår skal beskytte oss som samfunn og alle oss enkeltindivider. Også dem som ”bevisst velge bort egen innsats”. Selvsagt krever samfunnet oss både for rettigheter og plikter. Jeg tror ikke jeg er naiv. Derfor burde du kanskje lagt til et tredje begrep i din tale i går. I tillegg til kjærlighet og grunnloven kommer selvsagt også vår velferdsstat. En velferdsstat som nettopp bidrar til å regulere samfunnet slik at vi lever godt her. Og slik at vi lever godt med at det er noen som kanskje unndrar seg å bidra, men som først og fremst skal gjøre det mulig å bidra.

Kjære Kong Harald. Det kan være at du synes jeg er pirkete. Kanskje er jeg det, men poenget mitt er at hvem disse noen er er avhengig av hvem som sier det, hvem som hører det og den konteksten det blir sagt og forstått i. Hvem er det egentlig som skal definere hvem disse noen er? Som skal definere hva det vil si å ikke bidra? Som skal definere hvem som bevisst undrar seg sine plikter. Er det du?  Jeg synes ikke noe om at du slenger ut et slikt noen, uten å definere hvem du sikter til.  

Kjære konge. Jeg synes du hadde mange fine poeng i din nyttårstale. Selv om det også i Norge er folk som blir kastet ut av hjemmene sine, der ”Myndighetene har bare bestemt det”, skal vi være glad for den beskyttelse og de mulighetene grunnloven i all hovedsak gir oss. Og vi skal fortsette å feste blikket på kjærligheten.

Godt nytt år!