Cato Brunvand Ellingsen

Ansvarsreformen handlet om å flytte ansvar, makt og muligheter til kommunene. Ansvarsreform 2.0. må handle om å flytte ansvar, makt og muligheter til dem det virkelig gjelder. Personer med utviklingshemning og deres familier.

Jeg lover. Ja, i den grad jeg kan love på vegne av landets vernepleiere. At om politikerne gjør jobben sin de neste ukene, skal vi gjøre vår. Jeg lover at vi skal gjøre vårt for at den reformen politikerne de neste ukene bør vedta blir gjennomført. At Ansvarsreform 2.0 blir en realitet.

For godt over 20 år siden var det politikerne som tok ansvar. De vedtok en reform som skulle overføre ansvaret for tjenestene til personer med utviklingshemning til landets kommuner. Til dem som har ansvar for tjenestene til resten av befolkningen. Dit ansvaret hørte hjemme, eller?

HVPU-reformen eller ansvarsreformen skulle være noe mer enn en reform av Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) eller overføring av ansvar til kommunene. Reformen skulle være starten på en ny utviklingsbane. Det skulle være en inkluderingsreform som skulle bidra til mer mangfoldige lokalsamfunn. Og. På mange måter var reformen en suksess. Mange med utviklingshemning fikk bedre liv og bedre levekår. Vi fikk kommunale ledere (både politikere og administratorer) som var særskilt engasjerte i levekårene, tjenestene og rettssikkerheten til denne delen av befolkningen. Selv om mye manglet var det grunn til å tro at dette var starten på noe bra.

Så. Engasjementet avtok. Det ble stille. Hviskeleken begynte. Kommunene tok ikke ansvaret. Ansvaret for å sikre at overordnede faglige og politiske føringer blir en realitet i de lokale tjenestene og politikkutformingen. Vi bygget, som Geir Johannessen sa på en konferanse for noen uker siden, totalinstitusjonen i samfunnet. Personer med utviklingshemning er ikke lengre på sentralinstitusjoner, men de er samlet i segregerte skoler og klasser, på egne arbeidsplasser og i større og større boenheter. Rapport etter rapport etter rapport viser den samme negative tendensen. Vi har langt igjen før vi kan være fornøyde med reformen som på mange måter har satt en standard for resten av velferdstjenestene. Reformen som (paradoksalt nok) var langt foran samhandlingsreformen i å snakke om hjemmebaserte tjenester, brukermedvirkning, tidlig innsats. Reformen sporet rett og slett av.  Andre grupper ble langt viktigere, både for politikere og kanskje også for oss fagfolk.

Et samlet storting ba den forrige regjeringen om en melding som skulle sette situasjonen til personer med utviklingshemning på dagsorden. Meldingen kom. Rett før sommeren. Debatten kom ikke. Ikke i media. Ikke blant politikere. Er det virkelig ingen politikere som virkelig engasjerer seg i dette feltet? Hvor er dere egentlig? For dette er ikke et smalt felt som gjelder noen få folk. Dette handler om oss alle. Om et mangfoldig samfunn.

Men. Det er ikke for sent. I neste uke skal det være høring i Stortinget. Om meldingen Frihet og likeverd. Nå har politikerne en sjanse til å ta ansvar. Vi trenger ikke politikere som skyver ansvaret til kommunene. Eller som sier at folk i grunn kan ha det bra i institusjonslignende boliger. Bente Stein Mathisen, Sveinung Rotevatn, Arve Kambe, Anette Trettebergstuen, Stefan Heggelund, Erlend Wiborg og dere andre i arbeids- og sosialkomiteen på stortinget. Det grunnleggende spørsmålet dere må stille dere selv de neste ukene er følgende. Vil du bo her?

Vil du bo i en blokk der det er tre «avdelinger»? Vil du bo sammen med 24 personer med psykiske lidelser eller utviklingshemning? Nemlig! For det var ikke det ansvarsrefomen fra 1991 handlet om. Den handlet om inkludering. Personer med utviklingshemning skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i felleskap med andre. Nemlig.

Vi trenger en ny ansvarsreform. Ansvarsreform 2.0. For det første trenger vi en ansvarsreform som sikrer at personer med utviklingshemning faktisk får mulighet til å ta ansvar for egne liv. Da må vi sørge for et arbeidsmarked som også gir folk med kognitive utfordringer muligheter. Vi trenger en skole som gir folk mulighet til å lære. Og ikke minst trenger vi boligbygging som sørger for at folk nettopp kan leve og bo selvstendig. Segregering må være unntakene, og disse unntakene skal alltid, og uten unntak, være begrunnet i individuelle ønsker og behov. Ansvarsreform 2.0. handler om reell selvbestemmelse, også for dem som trenger bistand til å utøve selvbestemmelse.

For det andre handler selvsagt Ansvarsreform 2.0. om å sikre at myndigheter som har ansvar tar ansvar. Altså om styringssystemer som fungerer.

For at Ansvarsreform 2.0. skal bli en realitet må også vi fagfolk ta ansvar. Vi også må spørre oss selv om vi ville bodd på den måte som de vi yter tjenester til gjør. Så enkelt kan det være. Hvis svaret er nei, må vi gjøre noe med det. Vi må slutte å forsvare bygging av institusjonslignende boliger, vi må slutte å forsvare det når unntakene blir hovedregelen i kommunene.  Ansvarsreform 2.0. er avhengig at også vi vernepleiere tar ansvar.

I tiden frem til påske har stortingets politikere mulighet til å gjøre Norge til et foregangsland i å sikre levekårene, rettsikkerheten og tjenestene til personer med utviklingshemning. For det er desverre ikke bare Norge som ikke følger FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Politikerne har mulighet til å gjøre Frihet og likeverd til en inkluderingsmelding, styringsmelding, kompetansemelding og en entusiasmemelding. Jeg heier på dere! Vedta Ansvarsreform 2.0. og gjør den vakker!