Cato Brunvand Ellingsen

Uten slik kritisk tenkning som vitenskapsteoretiske betraktninger gir, vil det nettopp være en stor fare for at evidensbegrepet enten blir værende som en akademisk faktor uten relevans for praksis, eller at det blir en unyansert instrumentell overføring til praksis som både utfordrer yrkesetikken og heller ikke gir bedre tjenester for tjenestebrukerne.

Slik avslutter jeg en eksamensoppgave i vitenskapsteori som jeg nå i høst har skrevet på min mastergradsutdanning i (re)habilitering. En besvarelse som setter søkelyset på evidensbegrepets plass i rehabilitering. Diskusjonen om evidens burde i aller høyeste grad være aktuell for landets vernepleiere.

I et innlegg her på bloggen tidligere i år setter Løkke & Løkke søkelyset på evidens og vernepleie. De etterlyser blant annet et sterkere fokus på evidens i utdanningen vår, samtidig som de har kritisk distanse til begrepet ”evidens”. Innlegget anbefales, og burde bidra til en bred debatt om vernepleierens kunnskapsgrunnlag.

Innen landets helsetjenester, godt hjulpet av Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret, har evidens og kunnskapsbasert praksis fått en tydelig plass. Også på grunn av kritikken som har kommet i kjølvannet av fremveksten av evidensbevegelsen. Jeg undrer meg dog om ikke vernepleiere og vernepleierutdanningene i litt for stor grad har satt seg på sidelinjen i denne debatten. Slik jeg ser det har andre helsefagutdanninger som fysioterapi og ergoterapi tatt innover seg og bidratt til trenden som evidensbevegelsen representerer. Også innen rehabilitering, representert ved mastergradsutdanningen jeg tar og nasjonale og internasjonale konferanser, er evidens og kunnskapsbasert praksis en svært sentral faktor. Hvor er vernepleierutdanningene i forhold til dette?

Når jeg var aktiv i FO utarbeidet vi dokumenter som beskrev vernepleierutdanningen. Da kom det klare reaksjoner fra vernepleiermiljø på at vi brukte begrepet kunnskapsbasert. Jeg ønsker diskusjonen rundt kunnskapsbasert praksis/ evidens velkommen. Diskusjon om dette begrepet er helt nødvendig, men jeg tror det er uheldig om vi som vernepleiere ikke tar i bruk begreper som er sentrale for resten av helsenorge. Både av faglige og strategiske årsaker. Jeg er også redd for at det går utover de brukergruppene som vi tradisjonelt jobber overfor. Vi må som vernepleiere vise frem at det jobbe for personer med utviklingshemning og andre med kognitive utfordringer krever kompleks kompetanse. Kompetanse som bygger på forskning, på erfaringsbasert kunnskap og på brukernes egen kompetanse.

Jeg vil kort trekke frem to faktorer som jeg tror påvirker vernepleiernes manglende interesse for kunnskapsbasert praksis. For det første tror jeg diskusjonen rundt atferdsanalysens plass i utdanningen gjør det utfordrende å diskutere evidens og kunnskapsbasering. Det er kanskje noen viktige likhetstrekk mellom atferdsanalysen og evidensbevegelsen som gjør at mange vernepleiere som har tatt avstand til atferdsanalysen også tar avstand fra evidens. På den andre siden har atferdsanalysen vært preget av n=1 design i motsetning til evidensbevegelsens gullstandard som krever større studier med kontrollgrupper. Dette har kanskje gjort at vernepleiere med atferdsanalytisk bakgrunn aldri har engasjert seg i og bidratt til utviklingen av evidensbevegelsen. Eller?

For det andre har nok selve begrepet evidens vært utfordrende. Evidens antyder at det er noe som er beviselig faktum. Ser man dog på engelsk bør dette synet nyanseres. Det er et viktig poeng å skille mellom engelske «evidence» og engelske «proof». ”Evidence” legger grunnlaget for argumentasjonen, mens ”proof” beviser at argumentasjonen er riktig. Det gir i hvert fall mening for meg.

Med årene har nok også evidensbevegelsen blitt mer nyansert. I oppgaven min referer jeg til en artikkel av Dijkers et al. Forfatterne av denne artikkelen har noen viktige poeng i at det fremover er sentralt å utvikle metoder som sikrer at den såkalte evidensen får betydning for klinisk praksis. Det er kanskje her utfordringen for vernepleierutdanningen først og fremst ligger.

Kanskje er evidensbevegelsen et forbigående blaff og vernepleierutdanningene gjør lurt i å la debatten ligge?

Kanskje tar jeg helt feil, og at kunnskapsbasert praksis som forståelse og begrep er sentralt i dagens vernepleierutdanning og vernepleiefaglig yrkesutøvelse?

Og kanskje har jeg her skrevet masse tullball bare for å få en unnskyldning for å kunne legge frem besvarelsen min om evidens i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Jeg har jo oppfordret andre til å legge ut sine besvarelsen. Da bør jeg vel gjøre det selv også.

Her er besvarelsen min. Om evidens, kunnskapsbasert praksis, positivisme, Wilson og Bohr.

”We have the common goal of turning as much philosophy as possible into science”.
Edward O. Wilson

Har du en oppgavebesvarelse som bare du og sensor har sett? Hva med å la meg presentere den her på vernepleieren.com?