Cato Brunvand Ellingsen

Tenk deg at du trenger offentlige tjenester i ditt eget hjem. Du blir gammel eller syk og trenger hjemmesykepleie. Eller du får en langvarig funksjonsnedsettelse og trenger brukerstyrt personlig assistanse. Da kan du ikke regne med kvalitetssikrede tjenester i hjemmet, men må flytte på institusjon. I hvert fall i følge Bente Stein Mathisen. Det er for meg ingen andre måter å tolke det stortingsrepresentanten fra Høyre uttaler til Aftenbladet denne uken.

For 25 år siden var reformen for personer med utviklingshemning banebrytende for forståelsen av samfunnets borgere og for organiseringen av offentlige tjenester. Et viktig prinsipp var å skille mellom eget hjem og tjenester. Et annet var kommunalt ansvar. Man kan også utlede tidlig og lokal innsats, selvbestemmelse og hjemmebaserte tjenester. Større medvirkning og ansvar for den enkelte borger med behov for bistand. I ettertid har område etter område fulgt etter. Det er vanskelig å ikke se den røde tråden fra ansvarsreformen til dagens samhandlingsreform. Ikke bare er det gode faglige begrunnelser for å bygge opp et tjenestetilbud nært knyttet til og i tjenestebrukeres eget hjem. Det er sannsynligvis også økonomisk lurt.

Helseminister Bent Høie har ved flere anledninger påpekt at han ønsker endringer i helsetjenestene. Brukeren skal stå i sentrum. Høies ambisjoner står i grell kontrast til hans partikollegas manglende ambisjoner. Mathisen antyder at folk må bo sammen for å sikre sterke fagmiljø, og samtidig sier hun at om en bor alene «har man ingen mulighet til å sjekke kvaliteten på arbeidet som gjøres». På mange måter legger hun ansvaret for institusjonaliseringstendensene over på oss fagfolk. Det er et ansvar vi ikke fortjener.

Vi er derimot beredt til å ta ansvar for å utvikle gode tjenester, og det er selvsagt korrekt at det er en stor fordel med store og robuste fagmiljø. Vi trenger økt fokus på rekruttering og kompetanse. Heldigvis er et slikt fokus helt i tråd med Høies mål om å rydde plass til brukerne i sentrum av helsetjenestene. Gode helsetjenester er ikke avhengig av hvordan tjenestebruker bor. Gode helsetjenester er avhengig av at tjenester, politikere og yrkesutøvere tar utgangspunkt i behovene og ønskene til den enkelte. Fremtidens tjenester krever ikke at tjenestebruker tilpasser seg tjenestene. Tjenestene tilpasser seg tjenestebruker.

Selvsagt kan vi utvikle gode fagmiljø og kvalitativt gode tjenester også for personer som ønsker å bo alene eller sammen med sine nærmeste (slik de fleste av oss ønsker). Det krever innovasjon og design av nye måter å organisere tjenestene. Det krever fokus på rekruttering og kompetanse. Og,  det krever modige politikere. Høyre profilerer seg ofte med ønske om å modernisere offentlige tjenester. Det er svært underlig at det ikke også skal gjelde tjenestene til personer med utviklingshemning.